Kiri

1

Liana Petrova

Saatja: Anne Haller - SOM <[email protected]> Saatmisaeg: teisipäev, 20. jaanuar 2026 10:26 Adressaat: Espinoza Maria Brit Koopia: Liana Petrova Teema: RE: Question from Estonia about the Child Violence Investigation Act (BFD)

Dear Maria, Thank you so much for your swi and kind reply and the materials. My colleague Liana from the Social Insurance Board, who’s leading the working group on the issue, is currently on a sick leave but she’ll look into the sent materials once back and will get back to you with inquiries, should we have any. We would be happy to report back on our progress, once we’ve agreed on key issues in the working group. Best regards, Anne Anne Haller nõunik | Laste ja perede osakond 53 74 94 34 | [email protected] Sotsiaalministeerium Suur-Ameerika 1 | 10122 Tallinn 626 9301 | http://www.sm.ee From: Espinoza Maria Brit <[email protected]> Sent: Tuesday, January 20, 2026 10:14 AM To: Anne Haller - SOM <[email protected]> Cc: Solvor Bäcklund <[email protected]>; Liana Petrova <[email protected]> Subject: SV: Question from Estonia about the Child Violence Investigation Act (BFD)

Dear Anne, Please excuse my late reply, and thank you so much for your kind reminder. The Child Violence Inves ga on Act has been passed to the Norwegian Parliament (Stor nget), and is due to be debated and adopted this spring. The date for the debate is set to be March 3rd, but please be aware that there might be changes. This link will further you to the specific case: Finn saken - stor nget.no I have also a ached the proposal itself to the act. Please feel free to come back to us any me if you have any enquiries regarding the transla on or the process. We are most interested in hearing about your work on this important topic in Estonia as well. Best regards Maria

Tähelepanu! Tegemist on väljastpoolt asutust saabunud kirjaga. Tundmatu saatja korral palume linke ja faile mitte avada.

Tähelepanu! Tegemist on välisvõrgust saabunud kirjaga. Tundmatu saatja korral palume linke ja faile mitte avada.

2

Norwegian Ministry of Children and Families

Maria B. Espinoza

Special Advicer International Affairs Department of Family, Youth and family Affairs Mobile: +47 915 59 673 Telephone: +47 22 24 24 15

government.no| Facebook | Twitter | Instagram Fra: Anne Haller - SOM <[email protected]> Sendt: 20. januar 2026 07:52 Til: Espinoza Maria Brit <[email protected]> Kopi: Solvor Bäcklund <[email protected]>; Liana Petrova <[email protected]> Emne: RE: Question from Estonia about the Child Violence Investigation Act (BFD)

Dear Maria-Brit, I hope this e-mail finds you well. Have you had a chance to look at my request below? We’d be very grateful if you could share Norwegian experience on the ma er with us. Best regards, Anne Anne Haller nõunik | Laste ja perede osakond 53 74 94 34 | [email protected] Sotsiaalministeerium Suur-Ameerika 1 | 10122 Tallinn 626 9301 | http://www.sm.ee From: Anne Haller - SOM Sent: Monday, November 24, 2025 3:32 PM To: Espinoza Maria Brit <[email protected]> Cc: 'Solvor Bäcklund' <[email protected]>; Liana Petrova <[email protected]> Subject: RE: Question from Estonia about the Child Violence Investigation Act (BFD) Dear Marie Brit,

You don't often get email from [email protected]. Learn why this is important

3

I’m wri ng to you regarding the Child Violence Inves ga on Act (BFD) from the Ministry of Social Affairs of Estonia on the recommenda on of Solvor Bäcklund. Solvor referred to the act at the last week’s mee ng of the CoE Steering Commi e on the Rights of the Child (the CDENF) where I’m represen ng Estonia. We’re very interested to hear more about this law as we are currently working on se ng up a mechanism for inves ga ng organisa on’s work in cases where children have been subjected to murder, violence, abuse, or severe neglect. Would it please be possible for you to share the link to/text of the law and related relevant material (explanatory note etc) with me and my colleague Liana (cc) from the Social Insurance Board who’s leading the working group on this issue? We don’t speak Norwegian, unfortunately, but we could use the AI to translate the material, if that’s all right by you. I’d be happy to answer any ques ons you may have and share thoughts on our developments on this issue. Best regards, Anne Anne Haller nõunik [email protected] Sotsiaalministeerium Suur-Ameerika 1 10122 Tallinn www.sm.ee From: Solvor Bäcklund <[email protected]> Sent: Thursday, November 20, 2025 6:28 PM To: Anne Haller - SOM <[email protected]> Cc: Espinoza Maria Brit <[email protected]> Subject: The Child Violence Investigation Act (BFD)

Contact person. Espinoza Maria Brit [email protected] The Ministry of Children and Family affairs wants to share two news from Norway, one is about a new Act and another one is about a proposal on how to safeguard the children in the digital environment. The Child Violence Inves ga on Act (BFD)

 In May 2025 the Norwegian Government proposed in a bill to the Parliament a new Act on inves ga ons of public agencies' work in cases of murder, violence, abuse, and neglect against children It is called “The Child Violence Inves ga on Act).

 The law regulates the framework for a new inves ga on scheme established on January 2025, within the Norwegian Board of Health Supervision (Helse lsynet). The Board of Health Supervision will now have the possibility to inves gate public agencies' work in cases where children have been subjected to murder, violence, abuse, or severe neglect.

 The purpose of the law is to help iden fy system failures and learning and improvement points in public agencies' work to prevent murder, violence, abuse, and neglect against children.

 Based on inves ga ons of public agencies' work in individual cases, the Board of Health Supervision will

prepare anonymized reports with recommenda ons on measures that can make public agencies be er able to prevent murder, violence, abuse, and neglect against children.

 To best inform a case, the Board of Health Supervision must be given access to informa on from public

agencies without regard to confiden ality.

Tähelepanu! Tegemist on välisvõrgust saabunud kirjaga. Tundmatu saatja korral palume linke ja faile mitte avada.

4

 The law proposal states that the Board of Health Supervision cannot be instructed on professional ma ers in its work under the law.

Med vennlig hilsen

Solvor Bäcklund Seniorrådgiver i avdeling oppvekst og familievern i Kunnskapsdivisjonen Fast representant for Norge i Europarådets styringskomité for barns re gheter www.bufdir.no mobil: +47 95706848

Arbeid med foreldrestø e i kommunen

Prop. 141 L (2024 – 2025)

Proposisjon til Stortinget (forslag til lovvedtak)

Lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap,

vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn (barnevoldsundersøkelsesloven)

Prop. 141 L (2024 – 2025)

Proposisjon til Stortinget (forslag til lovvedtak)

Lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap,

vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn (barnevoldsundersøkelsesloven)

Innhold

1 Proposisjonens hovedinnhold ............................... 5

2 Bakgrunnen for lovforslaget .... 7 2.1 Omfang og konsekvenser av vold,

overgrep og omsorgssvikt ............. 7 2.2 NOU 2017: 12 Svikt og svik ........... 8

3 Andre undersøkelsesordninger og tilsynsmyndigheter ................ 10

3.1 Undersøkelsesordninger ............... 10 3.1.1 Innledning ....................................... 10 3.1.2 Statens undersøkelseskommisjon

for helse- og omsorgstjenesten ..... 10 3.1.3 Partnerdrapskommisjonen ............ 10 3.1.4 Erfaringer fra Sverige .................... 11 3.2 Relevante tilsynsmyndigheter ...... 12 3.2.1 Innledning ....................................... 12 3.2.2 Statens helsetilsyn .......................... 12 3.2.3 Statsforvalteren ............................... 13 3.2.4 Tilsynsansvar på barnehage-

og opplæringsfeltet ........................ 13

4 Om undersøkelsesordningen ... 14 4.1 Behovet for en undersøkelses-

ordning ............................................ 14 4.2 Plassering og organisering ........... 15

5 Høring og konsultasjon med Sametinget .................................... 16

5.1 Høringen ......................................... 16 5.2 Konsultasjon med Sametinget ...... 19

6 Grunnloven og internasjonale forpliktelser .................................. 20

6.1 Innledning ....................................... 20 6.2 Barns rett til beskyttelse mot vold,

overgrep og omsorgssvikt ............. 20 6.3 Barns rett til medvirkning ............. 20 6.4 Samiske rettigheter ........................ 21 6.5 Forbud mot tilbakevirkende

kraft .................................................. 22 6.6 Retten til privatliv .......................... 22 6.7 Uskyldspresumsjonen .................. 23

7 Forslag til lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn ........ 25

7.1 Lovens formål ................................. 25 7.1.1 Forslaget i høringsnotatet ............. 25

7.1.2 Høringsinstansenes syn ................ 25 7.1.3 Departementets vurdering ........... 25 7.2 Saklig virkeområde ........................ 26 7.2.1 Forslaget i høringsnotatet ............. 26 7.2.2 Høringsinstansenes syn ................ 26 7.2.3 Departementets vurdering ........... 26 7.3 Geografisk virkeområde ............... 27 7.3.1 Forslaget i høringsnotatet ............. 27 7.3.2 Høringsinstansenes syn ................ 28 7.3.3 Departementets vurdering ........... 28 7.4 Hvilke saker Statens helsetilsyn

kan undersøke ............................... 28 7.4.1 Forslaget i høringsnotatet ............. 28 7.4.2 Høringsinstansenes syn ................ 29 7.4.3 Departementets vurdering ........... 30 7.5 Gjennomføring av

undersøkelsene .............................. 33 7.5.1 Forslaget i høringsnotatet ............. 33 7.5.2 Høringsinstansenes syn ................ 33 7.5.3 Departementets vurdering ........... 33 7.6 Formidling og rapportering .......... 35 7.6.1 Forslaget i høringsnotatet ............. 35 7.6.2 Høringsinstansenes syn ................ 35 7.6.3 Departementets vurdering ........... 36 7.7 Politiets melde- og utleverings-

plikt ................................................. 37 7.7.1 Forslaget i høringsnotatet ............. 37 7.7.2 Høringsinstansenes syn ................ 38 7.7.3 Departementets vurdering ........... 40 7.8 Statsforvalters melde- og

utleveringsplikt .............................. 41 7.8.1 Forslaget i høringsnotatet ............. 41 7.8.2 Høringsinstansenes syn ................ 42 7.8.3 Departementets vurdering ........... 42 7.9 Underretning og mulighet til

å uttale seg ...................................... 43 7.9.1 Forslaget i høringsnotatet ............. 43 7.9.2 Høringsinstansenes syn ................ 43 7.9.3 Departementets vurdering ........... 43 7.10 Tiltak for å fremskaffe

opplysninger ................................... 44 7.10.1 Gjeldende rett ................................ 44 7.10.2 Forslaget i høringsnotatet ............. 46 7.10.3 Høringsinstansenes syn ................ 46 7.10.4 Departementets vurdering ........... 47 7.11 Adgang til å avgi forklaring .......... 49 7.11.1 Forslaget i høringsnotatet ............. 49 7.11.2 Høringsinstansenes syn ................ 49 7.11.3 Departementets vurdering ........... 50 7.12 Barns rett til å uttale seg ............... 53 7.12.1 Forslaget i høringsnotatet ............. 53 7.12.2 Høringsinstansenes syn ................ 53

7.12.3 Departementets vurdering ............ 54 7.13 Undersøkelsesordningens

taushetsplikt ................................... 56 7.13.1 Forslaget i høringsnotatet ............. 56 7.13.2 Høringsinstansenes syn ................ 56 7.13.3 Departementets vurdering ............ 57 7.14 Behandling av person-

opplysninger ................................... 58 7.14.1 Gjeldende rett ................................. 58 7.14.2 Forslaget i høringsnotatet ............. 60 7.14.3 Høringsinstansenes syn ................ 60 7.14.4 Departementets vurdering ............ 60 7.15 Forbud mot bruk av opplysninger

som bevis i straffesak ..................... 61 7.15.1 Gjeldende rett ................................. 61 7.15.2 Forslaget i høringsnotatet ............. 62 7.15.3 Høringsinstansenes syn ................ 62 7.15.4 Departementets vurdering ............ 62 7.16 Forbud mot sanksjoner fra

arbeidsgiver .................................... 63 7.16.1 Forslaget i høringsnotatet ............. 63 7.16.2 Høringsinstansenes syn ................ 64 7.16.3 Departementets vurdering ............ 64

7.17 Informasjon til relevant offentlig myndighet ...................................... 64

7.17.1 Forslaget i høringsnotatet ............. 64 7.17.2 Høringsinstansenes syn ................ 64 7.17.3 Departementets vurdering ........... 65 7.18 Unntak fra innsyn i dokumenter

fra politiet ........................................ 66 7.18.1 Gjeldende rett ................................ 66 7.18.2 Forslaget i høringsnotatet ............. 67 7.18.3 Høringsinstansenes syn ................ 67 7.18.4 Departementets vurdering ........... 67

8 Økonomiske og administrative konsekvenser ............................... 69

9 Merknader til de enkelte bestemmelsene ........................... 71

Forslag til lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn (barnevoldsundersøkelsesloven) ............. 80

Prop. 141 L (2024 – 2025)

Proposisjon til Stortinget (forslag til lovvedtak)

Lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap,

vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn (barnevoldsundersøkelsesloven)

Tilråding fra Barne- og familiedepartementet 9. mai 2025, godkjent i statsråd samme dag.

(Regjeringen Støre)

1 Proposisjonens hovedinnhold

Barne- og familiedepartementet fremmer i denne proposisjonen forslag til lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn (barne- voldsundersøkelsesloven). Regjeringen har eta- blert undersøkelsesordningen i Statens helse- tilsyn (Helsetilsynet). Rammene for Helsetilsynets arbeid vil fremgå av lovforslaget.

Etableringen av en undersøkelsesordning er et av flere tiltak som inngår i regjeringens opp- trappingsplan mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner (2024–2028). Formålet med å etablere en undersøkelsesordning i Helsetilsynet er å bidra til å identifisere systemsvikt og lærings- og forbedringspunkter i offentlige virksomheters arbeid for å forebygge drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn. Gjennom undersøkelse av alvorlige saker skal Helsetilsynet særlig avklare om det foreligger svikt eller andre kritikkverdige

forhold på systemnivå i en eller flere offentlige virksomheter og i samhandlingen mellom offent- lige virksomheter. Undersøkelsesordningen må ses i sammenheng med regjeringens helhetlige innsats for å forebygge vold og overgrep mot barn.

Undersøkelsesordningen blir en ny oppgave i Helsetilsynets ordinære ansvarsportefølje, og er altså ikke et eget rettssubjekt eller organ plassert i Helsetilsynet. Undersøkelse av saker etter lov- forslaget krever andre tilnærminger og metoder enn tilsynsoppgaver.

Departementet foreslår å samle reguleringen av undersøkelsesordningen i Helsetilsynet i en egen lov. Lovforslaget inneholder blant annet bestemmelser om formål, hvilke saker som kan undersøkes, oppgaver, meldeplikt for politiet og statsforvalteren, tilgang til opplysninger, taushets- plikt, supplerende rettsgrunnlag for behandling av personopplysninger, samt et forbud mot at opp-

6 Prop. 141 L 2024–2025 Lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn

(barnevoldsundersøkelsesloven)

lysninger Helsetilsynet mottar kan brukes som bevis i senere straffesaker og forbud mot sanksjo- ner fra arbeidsgiver. Det foreslås å lovfeste at Helsetilsynet ikke kan instrueres i faglige spørs- mål i sitt arbeid etter denne loven.

Loven søker å balansere flere prinsipielt vik- tige hensyn. På den ene siden hensynet som lig- ger til grunn for lovens formål om å bidra til å identifisere systemsvikt og lærings- og forbe- dringspunkter i offentlige virksomheters arbeid for å forebygge drap, vold, overgrep og omsorgs- svikt mot barn. Dette er et formål av stor sam- funnsmessig betydning. For å bidra til å oppnå dette formålet er det viktig at Helsetilsynet har de nødvendige rettslige virkemidlene, blant annet at de gis tilgang til taushetsbelagte opplysninger. På den annen side er staten forpliktet til å ivareta andre viktige rettsstatsprinsipper nedfelt i Grunn- loven og menneskerettskonvensjoner, som blant annet vernet mot selvinkriminering, vernet mot at lover gis tilbakevirkende kraft, retten til privatliv og prinsippet om uskyldspresumsjonen. Lovfor- slaget bygger på avveininger mellom disse prin- sipielt viktige hensynene, og gir bestemmelser for å verne om de ulike hensynene og begrense inn-

grepet i rettighetene. For å verne personopplys- ningene etter overlevering til Helsetilsynet, fore- slås regler om taushetsplikt for de som utfører tjeneste eller arbeid for Helsetilsynet etter denne loven, krav til anonymisering av Helsetilsynets rapporter og forbud mot bruk av opplysningene i en senere straffesak.

Lovforslaget inneholder de mest nødvendige bestemmelsene for oppstart av arbeidet. Siden ord- ningen er ny, mener departementet den må få virke i praksis før det vurderes om det eventuelt er behov for ytterligere regulering. Departementet vil derfor evaluere undersøkelsesordningen etter at den har vært virksom i noen år.

I høringsnotatet benyttet departementet uttryk- kene «Statens helsetilsyns undersøkelsesordning» og «Helsetilsynets undersøkelsesordning». Under- søkelsesordningen er en ny oppgave for Helse- tilsynet og ikke et eget organ. I proposisjonen ellers brukes formuleringene «Statens helsetilsyn» eller «Helsetilsynet». I forslag til lovtekst brukes «Statens helsetilsyn». Uttrykket «undersøkelses- ordning» benyttes når det er snakk om en mer overordnet omtale av ordningen.

2024–2025 Prop. 141 L 7 Lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn

(barnevoldsundersøkelsesloven)

2 Bakgrunnen for lovforslaget

2.1 Omfang og konsekvenser av vold, overgrep og omsorgssvikt

De fleste barn og unge i Norge har gode opp- vekstvilkår. Samtidig viser ulike undersøkelser og statistikk fra politi og barnevern at en god del barn i Norge blir utsatt for vold, seksuelle over- grep og omsorgssvikt. Vold og overgrep mot barn er alvorlig kriminalitet og et alvorlig samfunns- og folkehelseproblem.

NOVAs undersøkelse Vold og overgrep mot barn og unge. Omfang og utviklingstrekk 2007– 2023 (NOVA Rapport 11/2023) viser at omtrent én av seks av de som deltok hadde opplevd minst ett tilfelle av fysisk vold fra en forelder i løpet av livet. Jenter er noe mer utsatt enn gutter. I under- søkelsen rapporterte flest om mildere fysisk vold. Sju prosent oppga å ha blitt utsatt for minst én form for grov vold fra minst en forelder.

NKVTS’ undersøkelse Ungdoms erfaringer med vold og overgrep i oppveksten. En nasjonal undersøkelse av ungdom i alderen 12-16 år (NKVTS, Rapport 4/2019 - UEVO-studien) viser at én av fem har opplevd fysisk vold i oppveksten, som for eksempel lugging, klyping, eller klaps med flat hånd. Undersøkelsen viser videre at omkring én av 20 har opplevd alvorlig fysisk vold som å bli sparket, slått med en hard gjenstand eller banket opp. Gutter og jenter rapporterer like mye fysisk vold, men flere jenter enn gutter rap- porterer å ha opplevd psykisk vold. Jentene rap- porter også om langt flere seksuelle overgrep og krenkelser enn guttene.

Statistikk fra SSB viser at antall anmeldte saker til politiet om vold, mishandling og seksual- lovbrudd mot barn varierer fra år til år. I 2023 var det 11 344 anmeldelser hvor fornærmede var under 18 år. Når det gjelder mishandling i nære relasjoner var det 2 630 anmeldelser hvor fornær- mede var under 20 år i 2023. Mørketallene antas å være store, ettersom mange voldstilfeller verken avdekkes eller anmeldes. Mange voldsutsatte barn forteller ikke om det de har opplevd, eller det kan gå mange år før de våger å fortelle om det.

Barn og unge kan oppleve ulike former for vold, som f.eks. fysisk vold, psykisk vold og seksu-

ell utnyttelse og overgrep. Vold mot barn kan ha en digital dimensjon. Barn kan også bli utsatt for æresrelatert drap og vold. Æresrelatert vold kan omfatte flere handlinger som negativ sosial kon- troll og tvangsekteskap, men også andre volds- uttrykk som nedverdigelser, trusler, utstøtelse og annen psykisk vold. Ofte opplever voldsutsatte ulike former for vold i kombinasjon.

Noen barn kan ha større risiko enn andre for å bli utsatt for vold og overgrep. UEVO-studien fra 2019 viser at ungdom som enten har vokst opp i en familie der det er brudd i familierelasjoner, der økonomien er dårlig eller der foreldrene har hatt vansker med rusmiddelbruk eller psykisk helse, i større grad har erfaringer med vold og overgrep. Tilsvarende gjelder der familien har innvandrer- bakgrunn. Undersøkelser viser også at barn med funksjonsnedsettelse kan være mer risikoutsatt for vold enn andre barn, jf. rapporten Barn, ungdom og koronakrisen (NKVTS, Rapport 2/2020). Saminor 2, som er en helse- og levekårsundersøkelse i områder med en fleretnisk bosetting, viser at samiske kvinner og menn rapporterer om betyde- lig mer vold i barndommen sammenlignet med ikke-samiske kvinner og menn, jf. artikkelen Inti- mate partner violence and its association with mental health problems: The importance of childhood violence – The SAMINOR 2 Questionnaire Survey i Scandinavian journal of public health, 50(8), 1179– 1191 av Eriksen, A. mfl. (2021).

Barnets alder er av betydning for risiko for vold. Kripos' rapport Alvorlig vold mot små barn fra 2019, med en gjennomgang av 90 straffesaker om alvorlig vold mot barn under fire år, viser at over halvparten av barna var fem måneder eller yngre da saken ble avdekket. Spedbarnsgråt, helseproblemer hos barnet, lite søvn, flerlinger, arbeidsløshet, rusmiddelbruk og psykiske lidel- ser blir løftet fram som noen av risikofaktorene for utøvelse av vold mot de aller minste. Små barn er særlig sårbare og har ingen eller svært liten evne til å motsette seg voldshandlinger. De har heller ikke språkferdigheter til å fortelle om hva som er skjedd. De er derfor helt avhengige av foreldre eller andre omsorgspersoner for beskyttelse. Når det gjelder drap på barn viser Kripos’ drapsover-

8 Prop. 141 L 2024–2025 Lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn

(barnevoldsundersøkelsesloven)

sikt at to barn ble drept i 2023. I perioden 2013- 2022 ble totalt 23 barn drept. Det utgjør åtte pro- sent av drapsofrene i denne perioden.

Statistikk fra Barne-, ungdoms- og familie- direktoratet (Bufdir) viser at barnevernstjenestene fikk 52 413 bekymringsmeldinger i 2023. De fleste meldingene fører til at barnevernet setter i gang en undersøkelse, og over en tredjedel av undersøkel- sene fører til tiltak fra barnevernstjenesten. I løpet av 2023 fikk 43 954 barn og unge ett eller flere tiltak fra barnevernet. Barnevernstjenesten hadde i løpet av 2023 omsorgsansvaret for totalt 7 772 barn, som tilsvarer om lag 18 prosent av alle barn som mottar tiltak fra barnevernet. Barnevernstjenesten under- søker mange saker i løpet av et år hvor det er bekymring om vold og overgrep. I løpet av 2023 mottok barnevernstjenesten blant annet 8 943 meldinger med bekymring om at barn var vitne til vold i hjemmet og 6 147 bekymringsmeldinger om at barnet selv var utsatt for fysisk mishandling. Vold i hjemmet og at barnet selv er utsatt for fysisk mishandling er oppgitt som årsak til tiltak i hen- holdsvis 1 783 og 1 003 saker.

Vold skaper utrygghet, kan gi helseutford- ringer og tap av velferd, og begrenser den enkel- tes livsutfoldelse og mulighet for en aktiv sam- funnsdeltakelse. Den kjente amerikanske ACE studien (The Adverse Childhood Experince study) viser at det er en klar sammenheng mellom nega- tive barndomserfaringer og problemer i voksen alder. Det vil si at jo flere negative barndoms- erfaringer en har, jo større blir sannsynligheten for at man får sosiale og helserelaterte problemer i voksen alder. Eksempler på belastende barn- domserfaringer i denne studien er fysiske og seksuelle overgrep, omsorgssvikt og å vokse opp med rusmisbruk eller psykisk lidelse hos foreldre (Edwards W. J. mfl. (2003)).

I ytterste konsekvens kan barn bli drept eller påført livslange invalidiserende skader på grunn av vold, overgrep eller alvorlig omsorgssvikt. I til- legg til store personlige konsekvenser for barn og familier som utsettes for vold, overgrep og omsorgssvikt, så er de samfunnsøkonomiske konsekvensene også store, jf. rapporten Samfunnsøkonomiske konsekvenser av omsorgssvikt og vold mot barn (Vista Analyse 2017) og rappor- ten Samfunnskostnader av vold i nære relasjoner (Menon Economics, Rapport 15/2023).

2.2 NOU 2017: 12 Svikt og svik

Barnevoldsutvalget ble oppnevnt i 2015 for å gjen- nomgå alvorlige saker der barn og ungdom har

vært utsatt for grov vold, seksuelle overgrep og alvorlig omsorgssvikt. Hensikten var å identifisere eventuell systemsvikt i det offentlige tjeneste- apparatets håndtering av sakene, som hadde bidratt til at krenkelsene mot barna ikke var blitt forebygget eller avdekket på et tidlig nok tids- punkt. Utvalget skulle også vurdere om det var hensiktsmessig å etablere en permanent under- søkelseskommisjon. Utvalget avga sin utredning NOU 2017: 12 Svikt og svik – Gjennomgang av saker hvor barn har vært utsatt for vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt den 22. juni 2017.

Utvalget undersøkte til sammen 20 særlig alvorlige saker der barn hadde blitt utsatt for vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt. Et viktig funn i Barnevoldsutvalgets utredning var at i de fleste sakene utvalget gjennomgikk mottok de utsatte barna eller familien oppfølging fra flere offentlige tjenester uten at det ble fanget opp hva som foregikk. Mye av svikten som ble avdekket innebar brudd på lover, forskrifter og retnings- linjer. En fremtredende svikt var at mange tjenes- ter unnlot å snakke med barna selv for å under- søke mulig mishandling. Gjennomgangen av sakene viste samtidig at sviktende samarbeid og samordning innenfor en og samme virksomhet og mellom tjenester var årsaken til at det sviktet i mange situasjoner.

Utvalgets flertall mente at det burde opprettes en fast undersøkelsesordning for gjennomgang av alvorlige saker der barn dør eller har vært utsatt for vold, seksuelle overgrep eller omsorgssvikt, og at ordningen bør være underlagt Barne- og like- stillingsdepartementet. Hensikten med under- søkelsene burde etter utvalgets syn være å utrede hendelsesforløp, årsaksfaktorer og årsakssammen- henger på tvers av sektorer og tjenester for å bidra til læring og forebygging av fremtidige hendelser.

Utvalgets flertall mente at eksisterende ord- ninger ikke i tilstrekkelig grad ivaretar hensynet til læring. Utvalget viste til at tilsynsmyndig- hetenes gjennomgang i stor grad begrenser seg til å se på avvik og lovbrudd i tjenestene, inkludert en vurdering av om tjenestene er forsvarlig og til barnets beste. Systemsvikt og bakenforliggende årsaksforhold belyses i liten grad gjennom disse prosessene. Utvalgets flertall mente videre at det vil være viktig at organet kan se på flere sektorer i sammenheng og ha et tverrfaglig og helhetlig perspektiv. Utvalget fremhevet at undersøkelses- ordningen bør vurdere årsaksforhold som knytter seg til lovgivning og overordnende myndigheters vedtak om organisering og ressursdisponering, og at organet også kan se på tilsynsmyndig- hetenes rolle.

2024–2025 Prop. 141 L 9 Lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn

(barnevoldsundersøkelsesloven)

Utvalgets mindretall (ett medlem) var enig i at det er et stort behov for å styrke og forbedre granskningen av saker der barn har vært utsatt for vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt. Medlemmet var usikker på om en permanent undersøkelsesordning vil kunne bidra til læring, til å få frem gode forebyggende tiltak og endring i praksis i større og bedre grad enn eksisterende instanser. Medlemmet mente det sentrale og

viktigste ville være å satse på en forsterkning og utbedring av allerede etablerte ordninger. Medlemmet mente at hensynet til læringseffekt taler for at tilsynsmyndighetene må bli bedre rustet til å føre tilsyn og undersøke de mest alvor- lige sakene.

Barnevoldsutvalget anbefalte at undersøkelses- organet opprettes som en seksårig prøveordning, og at det bør evalueres hvordan den virker.

10 Prop. 141 L 2024–2025 Lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn

(barnevoldsundersøkelsesloven)

3 Andre undersøkelsesordninger og tilsynsmyndigheter

3.1 Undersøkelsesordninger

3.1.1 Innledning I utarbeidelsen av lovforslaget har departementet særlig sett hen til reguleringen og organiseringen av andre undersøkelsesordninger og kommisjo- ner med lignende eller tilstøtende tematikk. Nedenfor gis en kort omtale av Statens under- søkelseskommisjon for helse- og omsorgs- tjenesten og Statens kommisjon for partnerdrap. Den svenske ordningen for «utredningar för att förebygga vissa skador och dödsfall» omtales også. Ved utarbeidelsen av lovforslaget er det også sett hen til erfaringer fra midlertidige lover om informasjonstilgang mv., blant annet lov 27. mai 2016 nr. 13 om informasjonstilgang m.m for Barnevoldsutvalget og lov 12. april 2024 nr. 16 om informasjonstilgang m.m for utvalget som skal granske utenlandsadopsjoner til Norge.

3.1.2 Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten

Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten (Ukom) skal undersøke alvor- lige hendelser og andre alvorlige forhold for å bedre pasient- og brukersikkerheten i helse- og omsorgstjenesten. Ukom er regulert i lov om Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten.

Ukom utreder hendelsesforløp, årsaksfaktorer og årsakssammenhenger. Funnene skal bidra til læring og forebygging av alvorlige hendelser. Ukom er et forvaltningsorgan administrativt underlagt Helse- og omsorgsdepartementet, men utfører sine oppgaver uavhengig og selvstendig. Ukom kan ikke instrueres i faglige spørsmål.

Ukom skal ikke ta stilling til sivilrettslig ansvar eller strafferettslig skyld, og har heller ikke myn- dighet til å gi pålegg eller ilegge reaksjoner eller sanksjoner overfor virksomheter eller personell i helse- og omsorgstjenesten. Enhver har plikt til å forklare seg for undersøkelseskommisjonen om opplysninger som kan være av betydning for undersøkelsen, uten hensyn til taushetsplikten.

De som utfører tjeneste eller arbeid for under- søkelseskommisjonen, er pålagt en streng taus- hetsplikt om det de får kjennskap til under utførel- sen av sitt arbeid.

Alle virksomheter som yter helse- og omsorgs- tjenester, har plikt til å varsle Ukom og Helse- tilsynet om alvorlige hendelser. I tillegg er pasien- ter, brukere og pårørende gitt en rett til å varsle om alvorlige hendelser i helse- og omsorgs- tjenesten. Kommisjonen avgjør selv om under- søkelse skal iverksettes, tidspunktet for og omfan- get av undersøkelsen samt hvordan den skal gjennomføres. Når undersøkelseskommisjonen har undersøkt en alvorlig hendelse skal kommi- sjonen utarbeide en rapport. Rapporten skal inne- holde en redegjørelse for hendelsesforløpet i saken og en vurdering av årsaksforholdene. Rap- porten skal også inneholde kommisjonens ev. til- rådinger om tiltak for å forebygge liknende hendelser i fremtiden.

3.1.3 Partnerdrapskommisjonen Regjeringen har opprettet en fast og faglig uav- hengig kommisjon for partnerdrap. For partner- drapskommisjonen er det valgt en organisasjons- modell som innebærer et eget sekretariat ved Sivilrettsforvaltningen (SRF) med et mindre antall fast ansatte med særskilt kompetanse i under- søkelsesmetodikk. Videre vil leder av kommisjo- nen og kommisjonsmedlemmer inngå vervavtaler med SRF.

Justis- og beredskapsdepartementet fremmet 22. november 2024 Prop. 30 L (2024–2025) Lov om Statens kommisjon for partnerdrap, jf. Innst. 142 L (2024–2025). Loven trådte i kraft 1. april 2025. For- målet med loven å bidra til økt fenomenkunnskap om partnerdrap og partnervold i offentlig virk- somhet og til å identifisere forbedringspunkter i forebyggingen av partnerdrap og partnervold gjennom undersøkelser av offentlige instansers arbeid i saker forut for partnerdrap og partner- vold med dødsfølge. Loven gir blant annet regler om kommisjonens organisering, oppgaver og inn- henting av opplysninger. Det fremgår av loven at kommisjonen i utførelsen av sine oppgaver skal

2024–2025 Prop. 141 L 11 Lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn

(barnevoldsundersøkelsesloven)

være uavhengig, og at den ikke kan instrueres i faglige spørsmål. Kommisjonen skal ikke ta stil- ling til sivilrettslig ansvar eller strafferettslig skyld.

Hvilke saker kommisjonen kan undersøke er uttømmende regulert i loven. Kommisjonen skal også kunne undersøke saker fra før lovens ikraft- tredelse. For å sikre at kommisjonen gjøres kjent med aktuelle saker, pålegges politiet en plikt til å varsle om saker som omfattes av kommisjonens mandat å undersøke. Varslingsplikten inntrer i det straffesaken er endelig avgjort, og politiet pålegges en plikt til å låne ut straffesakens dokumenter til kommisjonen, med nærmere angitte unntak.

Det følger av loven at «enhver» vil kunne utlevere opplysninger til kommisjonen uten hin- der av taushetsplikt. Opplysninger som noen har fått tilgang til i forbindelse med oppdrag som for- svarer i straffesak, kan likevel ikke utleveres med mindre den som har krav på hemmelighold, sam- tykker. Kommisjonen skal ved iverksettelse av undersøkelser underrette aktuelle offentlige og private instanser, gjerningspersonen og nærmeste pårørende til den avdøde. Også andre som kan tenkes å opplyse saken kan underrettes. I under- retningen kan det anmodes om utlevering av opp- lysninger. Opplysninger kommisjonen mottar skal ikke kunne brukes som bevis i en senere straffe- sak eller sivil sak.

3.1.4 Erfaringer fra Sverige Sverige har en egen undersøkelsesordning som er lagt til Socialstyrelsen. Ordningen er regulert i Lag (2007:606) om utredningar för att förebygga vissa skador och dödsfall og av Förordningen (2007:748) om utredningar för att förebygga vissa skador och dödsfall.

Socialstyrelsen skal undersøke tilfeller der barn er blitt drept eller utsatt for grov vold. For- målet med utredningene er å identifisere svikt når det gjelder samfunnets evne til å beskytte barn og voksne mot vold og overgrep fra nærstående eller tidligere nærstående personer. Utredningen skal gi regjeringen grunnlag for beslutninger om til- tak. Målet er å forebygge at barn tar skade eller at voksne utsettes for vold eller overgrep av nær- stående eller tidligere nærstående.

Socialstyrelsens undersøkelser blir utført etter at de har mottatt melding fra påtalemyndigheten eller politiet. Påtalemyndigheten og politiet har plikt til å varsle Socialstyrelsen om tilfeller som dekkes av loven. Plikten inntrer når det foreligger rettskraftig dom i de saker det tas ut tiltale i, og når politi eller påtalemyndighet henlegger en

forundersøkelse, f.eks. på grunn av at den mis- tenkte har dødd eller ikke kan straffes. Social- styrelsen kan ikke starte en undersøkelse med mindre slik melding er mottatt. I 2012 ble ordnin- gen utvidet til å inkludere voksne som utsettes for dødelig vold av nærstående. Ordningen fikk etter hvert kritikk for å være for begrenset i sitt hand- lingsrom, samt for å ha svake analyser, hvilket førte til at loven ble revidert i 2019. Som følge av lovendringen ble ordningen utvidet fra 1. januar 2019, og den omfatter nå i tillegg saker om forsøk og forberedelse til drap eller vold (Regerings- kanseliet, 2018).

Når det gjelder barn, skal en utredning gjen- nomføres når et lovbrudd har blitt begått mot barn og det finnes grunn til å tro barnet har hatt behov for beskyttelse når: – Barnet har dødd på grunn av lovbruddet. – Barnet har vært utsatt for alvorlig mishandling

eller svært alvorlig mishandling av en nærstå- ende eller tidligere nærstående person.

– Lovbruddet utgjør forsøk, forberedelse eller sammensvergelse om mord eller drap eller for- søk eller forberedelse til barnedrap.

– Lovbruddet utgjør forsøk, forberedelse eller sammensvergelse om alvorlig mishandling eller svært alvorlig mishandling, og er begått av en nærstående eller tidligere nærstående person.

For at Socialstyrelsen skal gjennomføre en utred- ning må barnet ha hatt behov for beskyttelse, jf. Prop. 2006/07: 108 Utredningar avseende barn som har avlidit i anledning av brott m.m. s. 61. I utred- ningen innhentes journaler, beslutninger og annen dokumentasjon fra ulike aktører som er relevante for utredningen. Dette kan handle om dokumenter fra helse- og sosialtjenestene, politiet eller skolen. Hendelsesforløpet klarlegges, med fokus på den utsattes og gjerningspersonens kon- takt med myndighetene. Flere offentlige tjeneste- instanser har opplysningsplikt til Socialstyrelsen. Saken analyseres av en gruppe som kan bestå av både interne eksperter fra Socialstyrelsen og eksterne eksperter fra andre myndigheter.

Det fremgår av loven at statlige forvaltnings- myndigheter som gjennomfører tilsyn med virk- somheter som berøres av utredningen eller der deres ansvarsområde berøres av en utredning, etter begjæring fra utredningsmyndigheten skal bistå utredningsmyndigheten gjennom å stille eksperter til disposisjon. Det fremgår også at Stat- lige forvaltningsmyndigheter, med unntak av Riksdagens ombudsmann, Riksrevisjonen eller Justitiekanslern, bør gjennomføre tilsyn eller

12 Prop. 141 L 2024–2025 Lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn

(barnevoldsundersøkelsesloven)

internt tilsyn av virksomheter som berøres av en utredning etter denne loven.

Funnene fra undersøkelsene blir utgitt i egne rapporter annet hvert år. I tråd med lovens formål skal ikke Socialstyrelsen tillegge skyld eller ansvar i utredningen. Det skal heller ikke være mulig å iden- tifisere personer som omtales i utredningsmate- rialet. Den siste rapporten ble publisert i januar 2024.

I rapporten vises det til noen utfordringer med den svenske ordningen. Blant annet så er det en vedvarende utfordring at påtalemyndigheten og politiet ikke følger godt nok opp varslingsplikten de har. Det vises også til at over halvparten av de innkomne varslene ikke oppfyller kriteriene i loven for at en utredning skal kunne gjennom- føres. Disse sakene har ofte handlet om yngre barn som har hatt alvorlige skader, men hvor det ikke har vært mulig å fastslå hvordan skadene har oppstått eller hvem som har forårsaket dem. I andre tilfeller har det handlet om ulykkestilfeller, selvmord eller sykdom eller så har gjernings- personen blitt dømt for lovbrudd som ikke omfattes av lovgivningen. Socialstyrelsen snakker per i dag ikke med de berørte selv, i sakene som utredes.

Socialstyrelsen ser mer fordeler enn ulemper ved at det må foreligge rettskraftig dom før en undersøkelse kan starte. De viser til at det er let- tere å få tilgang på opplysninger og dokumenter, undersøkelsene forstyrrer ikke etterforskningen og det er klarlagt hvem som har begått lovbruddet slik at man slipper å innhente informasjon om per- soner som kun er mistenkt for et lovbrudd. Social- styrelsen erkjenner at det er en fordel at det ikke går for lang tid før en undersøkelse igangsettes med hensyn til sakens aktualitet. De viser imidler- tid til at det i Sverige ofte er raske rettsprosesser i saker som omhandler alvorlig vold mot barn. Socialstyrelsen har hittil i stor grad basert sine analyser på skriftlige dokumenter.

3.2 Relevante tilsynsmyndigheter

3.2.1 Innledning Tilsynsmyndighetene har også en sentral rolle når det gjelder å undersøke alvorlige saker eller handlinger mot barn hvor offentlige tjenester kan ha sviktet for å dra lærdom av feil. Nedenfor omtales derfor kort relevante tilsynsmyndigheter når det gjelder vold og overgrep mot barn.

Statlig tilsyn er å føre kontroll med tjenestenes oppfyllelse av plikter som er pålagt i lov eller i medhold av lov. Formålet med statlig tilsyn er noe

ulikt definert i de ulike særlovene, men kort opp- summert er formålet å bidra til å styrke sikker- heten og kvaliteten i tjenestene, ivareta befolk- ningens rettssikkerhet og befolkningens tillit til tjenestene og personell.

3.2.2 Statens helsetilsyn Statens helsetilsyn (Helsetilsynet) er faglig uav- hengig og har det overordnede tilsynsansvaret med sosiale tjenester i Nav, barnevern, helse- og omsorgstjenester, folkehelsearbeid og for omsor- gen med enslige mindreårige som bor i asyl- mottak. Helsetilsynet er overordnet myndighet både for tilsyn og for klager som gjelder man- glende oppfyllelse av rettigheter, og utøver myn- dighet i samsvar med det som er bestemt i lover og forskrifter.

Statsforvalteren utfører hovedtyngden av til- syn på Helsetilsynets ansvarsområder, men Helse- tilsynet utfører noe tilsynsaktivitet selv. Alvorlige hendelser i helse- og omsorgstjenesten skal varsles til Helsetilsynet, jf. helsetilsynsloven § 6. Helsetilsynet kartlegger hendelsen det varsles om for å identifisere tegn på svikt eller mistanke om uforsvarlige forhold. I noen av sakene foretar Helsetilsynet stedlige tilsyn hos virksomheten. Formålet med varselordningen er å identifisere uforsvarlige forhold raskere, slik at forholdene rettes opp og at ordningen dermed bidrar til økt pasientsikkerhet.

Helsetilsynet behandler også tilsynssaker mot helsepersonell, og kan ilegge helsepersonell admi- nistrative reaksjoner etter helsepersonelloven kapittel 11. Videre kan Helsetilsynet gi pålegg om retting eller stenging av virksomheter i helse- og omsorgstjenesten, jf. helsetilsynsloven § 8. Helse- tilsynet er også klageinstans over pålegg som stats- forvalter gir etter barnevernsloven § 17-5 og til sosiale tjenester i Nav etter kommuneloven § 30-4.

Tilsynsaktiviteter skal settes inn der sannsyn- ligheten for svikt er stor og hvor svikten kan gi alvorlige konsekvenser for pasienter, barn og brukere. En viktig del av samfunnsoppdraget er å bidra til læring og forbedring. Helsetilsynet skal bidra til kvalitet og sikkerhet i tjenestene gjennom god overordnet faglig styring av statsforvalterens tilsyn og behandling av rettighetsklager. Virksom- hetsansvaret står sentralt i flere av tilsynsmyndig- hetens aktiviteter. Det er virksomhetens ansvar å rette opp forholdene når tilsynet avdekker lov- brudd. Tilsynsmyndigheten følger opp virksom- heten til dette arbeidet er sluttført. Tilsynserfa- ringer er viktige i lærings- og forbedringsøyemed og disse blir spredt til aktuelle fagmiljø, bruker-

2024–2025 Prop. 141 L 13 Lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn

(barnevoldsundersøkelsesloven)

organisasjoner, utdannings- og forskningsmiljø, departement, direktorat mv. Formidling av tilsyns- erfaringer er en måte å redusere risiko for at alvorlige hendelser skal skje igjen.

Helse- og omsorgsdepartementet er oppdrags- departementet for Helsetilsynet, og koordinerer arbeidet med tildelingsbrev og instruks. Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Barne- og familie- departementet, Justis- og beredskapsdepartementet gir oppdragene sine gjennom Helse- og omsorgs- departementet for tilsyn innen sosiale tjenester, barnevern og enslige mindreårige i asylmottak.

Helsetilsynet har blant annet som fast oppgave gjennom tildelingsbrevet å sørge for jevnlig eller årlig analyse av tilsynserfaringer og alvorlige til- synsfunn og sammenfatte disse i en systematisk oversikt over funn fra gjennomførte tilsynsaktivi- teter i barnevernet. Helsetilsynet skal særlig gjen- nomgå de alvorligste hendelsene med en tverr- faglig tilnærming, og gi anbefalinger som kan bidra til forbedring og kvalitetsutvikling i barne- vernet.

3.2.3 Statsforvalteren Statsforvalteren fører tilsyn på sentrale velferds- områder både på kommunalt og statlig nivå. Dette omfatter: – statlig og kommunalt barnevern – familieverntjenesten – kommunenes krisesentertilbud – kommunen som barnehagemyndighet og i

særlige tilfeller enkeltbarnehager – offentlige grunnskoler, videregående opp-

læring og voksenopplæringstilbud – kommunale helse- og omsorgstjenester – spesialisthelsetjenesten, inkludert somatiske

tjenester og psykisk helsevern – kommunale sosiale tjenester i Nav – omsorgen for enslige mindreårige som bor i

asylmottak

Hvert år gjennomfører statsforvalteren lands- omfattende tilsyn på utvalgte områder hvor Helse-

tilsynet er overordnet tilsynsmyndighet. I tillegg initierer og gjennomfører statsforvalteren egne forebyggende planlagte tilsyn med tema og inn- retning de selv har valgt. Statsforvalteren behand- ler også tilsynssaker på helse-, barnevern- og sosialtjenesteområdet. Statsforvalteren gjennom- fører også felles nasjonalt tilsyn med offentlige skoler sammen med Utdanningsdirektoratet. Videre er statsforvalteren klageinstans på enkelt- vedtak etter blant annet pasient- og brukerrettig- hetsloven § 7-2, barnevernsloven §§ 12-9 og 10-14, sosialtjenesteloven § 47 og opplæringsloven § 29-1. Samlet gir dette statsforvalterne god oversikt over tilstanden i tjenestene.

3.2.4 Tilsynsansvar på barnehage- og opplæringsfeltet

Utdanningsdirektoratet (Udir) forvalter opp- læringsloven, privatskoleloven og barnehage- loven med forskrifter. Udir har ansvar for at det blir ført tilsyn med landets offentlige og private skoler. Tilsynet med offentlige og private skoler retter seg mot skoleeier. For offentlige skoler er dette kommunen og fylkeskommunen.

I praksis er det direktoratet som fører tilsyn med de private skolene, mens det er statsfor- valteren som fører tilsyn med de offentlige skolene.

Kommunen fører tilsyn med at barnehager, både private og kommunale, drives i samsvar med barnehageloven med forskrifter, med unntak av bestemmelsene i kapittel V med forskrifter, jf. barnehageloven § 53. Udir fører tilsyn med at pri- vate barnehager drives i samsvar med bestemmel- sene i kapittel V med forskrifter og § 9 om intern- kontroll for å sikre at kravene i kapittel V med for- skrifter følges, jf. barnehageloven § 56. Stats- forvalteren fører tilsyn med lovligheten av kom- munens og fylkeskommunens oppfyllelse av plikter, jf. barnehageloven § 54, og kan i særlige tilfeller føre tilsyn med barnehager, jf. barnehage- loven § 55.

14 Prop. 141 L 2024–2025 Lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn

(barnevoldsundersøkelsesloven)

4 Om undersøkelsesordningen

4.1 Behovet for en undersøkelsesordning

Omfanget av vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn gir grunn til bekymring. Utfordringsbildet må møtes med virksomme tiltak. Statlige myndig- heter har et ansvar for å iverksette tiltak som kan bidra til å forebygge og forhindre at barn utsettes for vold og overgrep og i verste fall blir drept. En undersøkelsesordning for å granske offentlige virksomheters arbeid i saker der barn er utsatt for alvorlig handlinger, er et viktig verktøy for å iden- tifisere årsaker til systemsvikt. Undersøkelsene kan bidra til læring i tjenestene og til å forebygge at nye overgrep skjer.

Tilsynsmyndighetene sørger for gjennomgang av hendelser innenfor et bestemt fagområde eller innenfor en bestemt sektor, og ser i mindre grad på samhandling og samarbeid mellom tjenester og sektorer. I alvorlige saker vil ofte flere instan- ser ha vært inne i saken, for eksempel barnevern, barnehage, skole, familievern, helse- og omsorgs- tjenester, sosiale tjenester i Nav, politi og tjenester for nyankomne flyktninger og innvandrere. Manglende informasjonsdeling og svikt i sam- arbeidet og samordningen mellom tjenester er en sentral og gjennomgående utfordring i volds- sakene som fører til at barn ikke får den hjelpen de har behov for. Dagens systemer for tilsyn er ikke innrettet for å fange opp kompleksiteten og det tversektorielle preget som ofte kjennetegner slike saker.

Flere offentlige utredninger og rapporter avdekket svakheter ved gjeldende tilsynsord- ninger når det gjelder å vurdere det helhetlige til- budet til barn som har behov for bistand fra flere tjenester, jf. blant annet NOU 2023: 24 Med barnet hele vegen – Barnevernsinstitusjoner som har barnas tillit, NOU 2023: 7 Trygg barndom, sikker fremtid – Gjennomgang av rettsikkerheten for barn og foreldre i barnevernet, NOU 2017: 12 Svikt og svik – Gjennomgang av saker hvor barn har vært utsatt for vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt og rapporten Tilsynsaktiviteter på barnevernsområdet – en sammenstilling og analyse av tilsynserfaringer og tilsynsfunn i 2022 og 2023 (Helsetilsynet, Rap-

port 4/2024). Det pekes blant annet på at tilsynet statsforvalteren fører er for sektorisert, og ikke i tilstrekkelig grad vurderer forsvarligheten i barnets helhetlige tilbud. Samhandling mellom tjenestene er i liten grad gjenstand for tilsyn eller annen tilsynsmessig oppfølging i dag. Videre pekes det på at tilsynsmyndighetene innenfor en sektor kontrollerer at kravene i lovgivningen over- holdes. Politiets etterforskning er i stor grad avgrenset til å avklare om et straffbart forhold finner eller har funnet sted, og i tilfelle hvor, når og hvem som er ansvarlig, og ikke bakenfor- liggende faktorer som kan ha medvirket til hendelsesforløpet. Verken statsforvalteren eller Helsetilsynet har myndighet eller i oppgave å føre tilsyn med politiets arbeid i voldssakene.

Det har vært et vedvarende utfordringsbilde over tid som viser at etablerte tilsynsordninger i dagens system ikke er tilstrekkelig innrettet mot å avdekke svikt i samarbeidet og samordningen mellom tjenester eller sørge for læring og for- bedring på tvers av tjenester og sektorer.

Det er iverksatt noen tiltak for å møte utford- ringene om manglende samarbeid mellom ulike tjenester og manglende tverrsektorielt tilsyn. For å styrke oppfølgingen av utsatte barn og unge og deres familier er det gjort endringer i 14 velferds- tjenestelover som forplikter de ulike tjenestene til å samarbeide med andre deler av tjenesteappa- ratet, dersom det er nødvendig for å gi brukeren et helhetlig og samordnet tilbud, jf. Prop. 100 L (2020–2021) Endringer i velferdstjenestelovgiv- ningen (samarbeid, samordning og barnekoordi- nator) og Innst. 581 L (2020–2021). Endringene trådte i kraft 1. august 2022. Statsforvalteren har hjemmel til å føre tilsyn med samarbeidsbestem- melsene, noe som kan bidra til at statsforvalterne utvikler mer tverrsektorielle tilsyn. Lovend- ringene blir evaluert av NTNU Samfunnsforsk- ning slik at en får kunnskap om effekten av endringene. I Delrapport 2 fra evaluering av endringer i velferdstjenestelovene, Lovendringer møter kommunal hverdag (NTNU Samfunnsforsk- ning 2025) konkluderes det overordnet med at det er vanskelig å se at det så langt har skjedd vesent- lige endringer i kjølvannet av lovendringene.

2024–2025 Prop. 141 L 15 Lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn

(barnevoldsundersøkelsesloven)

Ledere i utførende tjenester opplyser at det er gjennomført en del tiltak for å styrke samarbeid og samordning mellom tjenestene. Det de fleste ansatte og ledere peker på som hindring for sam- ordning og samarbeid, er ressursutfordringer. Familiene forteller at de ikke opplever endringer i tjenesteapparatet etter de nye lovendringene.

Barne- og familiedepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet har i tildelingsbrev for 2025 gitt Helsetilsynet i oppdrag å jobbe for sam- ordnet og tverrsektorielt tilsyn med lovpålagte oppgaver rettet mot barn som er mottaker av tjenester fra barnevernet og har eller har hatt behov for tjenester fra andre sektorer. Helse- tilsynet skal videre utvikle metodikk for samord- net og tverrsektorielt tilsyn for bedre å belyse barns helhetlige behov og samlede tjenestetilbud når det er grunn til å tro at det har vært hjelpe- behov fra flere sektorer. Helsetilsynet bes som en del av oppdraget om å vurdere om det oppstår andre hindringer i saker der barn oppholder seg i barnevernsinstitusjon enn for barn som mottar tjenester fra barnevernet for øvrig.

I tillegg til å arbeide for et mer tverrsektorielt tilsyn mener departementet at det er behov for en ordning for å undersøke alvorlige saker der barn blir drept eller utsettes for alvorlig vold, overgrep og omsorgssvikt, og som også kan undersøke flere sektorer enn Helsetilsynet kan i dag. En slik ordning bør ha et særlig fokus på å avklare om det foreligger svikt eller andre kritikkverdige forhold på systemnivå og i samhandlingen mellom offent- lige virksomheter. Det er videre viktig at analyse og funn fra undersøkelsene bidrar til læring og forbedring på systemnivå som kan sette statlige og kommunale aktører bedre i stand til å bruke riktige virkemidler for å forebygge, avdekke og avverge alvorlige situasjoner der barn er utsatt.

En undersøkelsesordning kan se etter forkla- ringer og årsakssammenhenger som kan ligge såpass langt fra tjenestenes oppgaver i forbindelse med den alvorlige hendelsen, at forholdet ikke ville vært aktuelt å se på i en tilsynssak. Ved å se saker i sammenheng på tvers av tjenesteområder og tilsynsområder, kan en undersøkelsesordning bidra til å utvikle nye perspektiv og analyser for å forebygge systemsvikt. En fast undersøkelses- ordning er etter departementets vurdering derfor nødvendig.

4.2 Plassering og organisering

Barne- og familiedepartementet har opprettet en undersøkelsesordning i Helsetilsynet fra 1.1.2025. Inntil ny lov er vedtatt, arbeider Helsetilsynet med en midlertidig ordning innenfor gjeldende juridiske rammer. Helsetilsynet kan ikke undersøke alle offentlige virksomheter og vil ikke ha full tilgang til all relevant informasjon i en sak før ny lov trer i kraft.

Helsetilsynet har, som overordet tilsynsmyn- dighet på en rekke områder, god kompetanse om og kjennskap til tjenestetilbudet i kommunene, statlige tjenester og tilsyn, herunder statsforval- ternes arbeid. Helsetilsynet har også erfaring med bred gjennomgang av alvorlige saker. Departementet viser blant annet til rapporten Det å reise vasker øynene (Helsetilsynet 2019) og rap- porten Gjennomgang av saker der barn med tilknyt- ning til barnevernsinstitusjon har mistet livet (Helsetilsynet, Rapport 3/2023).

Undersøkelsesordningen er en ny oppgave for Helsetilsynet, med eget formål og rammer som lovreguleres. Plasseringen innebærer en utvidelse av Helsetilsynets oppgaver, metoder og virkeom- råde. Departementets lovforslag legger ikke opp til at undersøkelsesordningen skal være et eget rettssubjekt. Arbeidet med undersøkelse av saker etter denne loven innebærer ikke ordinært til- synsarbeid eller å utøve lovlighetskontroll. For- målet med undersøkelsene er å avdekke årsaks- faktorer, bakenforliggende forhold og hendelses- forløp av betydning for offentlige virksomheters arbeid for å forebygge drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn.

Undersøkelsene skal særlig avklare om det foreligger svikt og andre kritikkverdige forhold på systemnivå i en eller flere offentlige virksomheter og i samhandlingen mellom offentlige virksom- heter. Dette skal bidra til lærings- og forbedrings- punkter for å forebygge drap, vold, overgrep og omsorgssvikt.

For at Helsetilsynet skal kunne undersøke flere virksomheters arbeid på tvers av sektorer, vil det være behov for et bredere rettslig rammeverk enn det Helsetilsynet i dag har. Departementets lovforslag regulerer blant annet hvilke saker som kan undersøkes, hvilke virksomheter skal melde om saker og Helsetilsynets tilgang til taushets- belagte opplysninger.

16 Prop. 141 L 2024–2025 Lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn

(barnevoldsundersøkelsesloven)

5 Høring og konsultasjon med Sametinget

5.1 Høringen

Barne- og familiedepartementet sendte 20. desem- ber 2024 forslag til lov om undersøkelsesordning for drap og andre alvorlige saker om vold, over- grep og omsorgssvikt mot barn mv. på høring. Høringsfristen var 31. januar 2025.

Høringsbrevet ble sendt til følgende hørings- instanser:

Departementene

Arbeids- og velferdsdirektoratet Arbeidstilsynet Barneombudet Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet Datatilsynet Den rettsmedisinske kommisjon Digitaliseringsdirektoratet Diskrimineringsnemnda Domstoladministrasjonen Erstatningsnemnda for voldsofre Folkehelseinstituttet Helsedirektoratet Integrerings- og mangfoldsdirektorat Konfliktrådene Kontoret for voldsoffererstatning Kriminalomsorgsdirektoratet Kripos Likestillings- og diskrimineringsombudet Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom) Norges institusjon for menneskerettigheter

(NIM) Norsk pasientskadeerstatning (NPE) Pasient- og brukerombudene Personvernnemnda Politidirektoratet Politidistriktene Politiets sikkerhetstjeneste Regjeringsadvokaten Riksadvokatembetet Riksrevisjonen Sametinget Sekretariatet for konfliktrådene Sentralenheten for Barneverns-

og helsenemnda

Sivilombudet Statsforvalterne Statsadvokatembetene Statens barnehus Statens helsetilsyn Statens sivilrettsforvaltning Statens undersøkelseskommisjon for helse- og

omsorgstjenesten (Ukom) Støttesentre for kriminalitetsutsatte Sysselmesteren på Svalbard Tilsynsrådet for advokatvirksomhet Utdanningsdirektoratet Utlendingsdirektoratet

Høyesterett Lagmannsrettene Tingrettene

Fylkeskommunene Kommunene

Helseforetakene Regionale helseforetak Krisesentrene Overgrepsmottakene

Kompetansesentre for rusfeltet (KORUS) Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin

(NKLM) Nasjonal kompetansetjeneste for barn og unge

med funksjonsnedsettelser (NKBUF) Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk

stress (NKVTS) Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen

(NOKUT) Nasjonalt samisk kompetansesenter (NASAK) Nasjonalt utviklingssenter for barn og unge

(NUBU) Regionale kunnskapssentre for barn og unge

(RKBU) Regionale ressurssentre om vold, traumatisk

stress og selvmordsforebygging (RVTS) Regionale kompetansesentre for sikkerhets-,

fengsels- og rettspsykiatri Regionsenter for barn og unges psykiske helse

Øst og Sør (RBUP)

2024–2025 Prop. 141 L 17 Lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn

(barnevoldsundersøkelsesloven)

Samisk nasjonal kompetansetjeneste – psykisk helsevern og rus (SANKS)

Dronning Mauds Minne Høgskole for barnehagelærerutdanning

Høgskolen i Innlandet Høgskolen i Molde – Vitenskapelig høgskole

i logistikk Høgskolen i Østfold Høgskulen i Volda Høgskulen på Vestlandet Nord Universitet Nordlandsforskning Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet

(NTNU) OsloMet – storbyuniversitetet ved NOVA og NIBR Politihøgskolen Sámi alluskuvla – Samisk høgskole Universitetet i Agder Universitetet i Bergen Universitetet i Oslo Universitetet i Stavanger Universitetet i Sørøst-Norge Universitetet i Tromsø Norges arktiske

universitet Universitets- og høgskolerådet VID vitenskapelige høgskole

Actis Rusfeltets samarbeidsorganisasjon AFI Advokatforeningen Akademikerne Alternativ til Vold Amnesty Norge Antirasistisk senter Barn av rusmisbrukere, BAR Barnevernspedagogene Den norske kirke – Kirkerådet Den katolske kirke i Norge Den norske legeforening Den norske tannlegeforening DIXI ressurssenter for overgrepsutsatte Dommerforeningen Elevorganisasjonen Fafo Fagforbundet Fellesorganisasjonen (FO) Forandringsfabrikken Foreldreutvalget for barnehager Foreldreutvalget for grunnopplæringen Foreningen 2 Foreldre Foreningen Mot Psykisk Vold Frelsesarmeen FRI – Foreningen for kjønns- og seksualitets-

mangfold

Funksjonshemmedes fellesorganisasjon (FFO) Gatejuristen i Bergen Gatejuristen i Kristiansand Gatejuristen i Oslo Gatejuristen i Stavanger Gatejuristen i Tromsø Gatejuristen i Trondheim Hjelpekilden Norge Hjelp meg stoppe volden Hovedorganisasjonen Virke Human-etisk forbund Hvite Ørn Islamic Cultural Centre Norway Islamsk Råd Norge Jordmorforeningen Juridisk rådgivning for kvinner (JURK) Juristforbundet Jussbuss Jussformidlingen i Bergen Jusshjelpa i Nord-Norge Kirkelige fellesråd Kirkens bymisjon Kirkens SOS ved Kirkelig ressurssenter mot vold

og overgrep Kommunesektorens organisasjon (KS) Krisesentersekretariatet KUN Senter for kunnskap og likestilling Kvinnefronten Kvinnegruppa Ottar Landsforeningen for barnevernsbarn Landsforeningen for voldsofre Landsforeningen mot seksuelle overgrep Landsforeningen We Shall Overcome Landsorganisasjonen i Norge (LO) Landsgruppen av helsesykepleiere (NSF) Landsrådet for Norges barne- og ungdoms-

organisasjoner (LNU) Likestilling, Integrering, Mangfold (LIM) Likestillingssenteret på Hamar Mannsforum Mental Helse Norge Mental helse ungdom MiRA ressurssenter for minoritetskvinner Muslimsk Dialognettverk Nasjonalforeningen for folkehelsen NOK. Norge NOK. og SMISO-sentrene

Norges Juristforbund Norges Kristne Råd Norges Kvinne- og familieforbund Norges kvinnelobby Norges Politilederlag i Parat Norsk barne- og ungdomspsykiatrisk forening Norsk barnevernlederorganisasjon (NOBO)

18 Prop. 141 L 2024–2025 Lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn

(barnevoldsundersøkelsesloven)

Norsk Barnevernssamband Norsk fosterhjemsforening Norsk fengsels- og friomsorgsforbund Norsk forening for kriminalreform – KROM Norsk kvinnesaksforening Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS) Norsk psykologforening Norsk Rettsmedisinsk Forening Norsk senter for barneforskning

(NOSEB ved NTNU) Norsk sykepleierforbund Norsk tjenestemannslag (NTL) Norske kvinners sanitetsforening Næringslivets Hovedorganisasjon Organisasjonen mot offentlig diskriminering Pinsebevegelsen i Norge PION – Sexarbeidernes interesseorganisasjon Politiets fellesforbund Pro Sentret Redd Barna Reform – ressurssenter for menn Rusfeltets hovedorganisasjon Roms råd Røde Kors Rådet for psykisk helse Samarbeidsforumet av funksjonshemmedes

organisasjoner (SAFO) Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn Selvhjelp for innvandrere og flyktninger (SEIF) Sex og politikk Skeiv ungdom Skeiv Verden SNF-Sámi NissonForum Spekter Statsadvokatenes forening Stiftelsen Rettferd for taperne Stiftelsen Tryggere Stine Sofies Stiftelse Straffedes organisasjon i Norge Thereses hus Ungdom og fritid Unge funksjonshemmede Unio Utsatt mann Voksne for Barn Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund

Følgende instanser hadde realitetsmerknader til høringen:

Justis- og beredskapsdepartementet

Barneombudet Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet Datatilsynet

Folkehelseinstituttet Helsedirektoratet IMDi Likestillings- og diskrimineringsombudet Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom) Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) Oslo Statsadvokatembeter Pasient- og brukerombudet Politidirektoratet Politiet ved Innlandet politidistrikt Politiet ved Kripos Politiet ved Troms Politidistrikt Politiet ved Vest Politidistrikt Politiet ved Øst Politidistrikt Riksadvokaten Statens helsetilsyn Statens undersøkelseskommisjon for helse- og

omsorgstjenesten (Ukom) Statsforvalteren i Trøndelag Statsforvalteren i Vestfold og Telemark UDI

Rogaland fylkeskommune

Bamble kommune Bærum kommune Oslo kommune Sandnes kommune Sarpsborg kommune

Helse Midt-Norge, seksjon for psykisk helsevern Østre Agder krisesenter

Nasjonalt kompetansesenter for legevaktsmedisin, Norce

Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS)

Nasjonalt samisk kompetansesenter, NASAK Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk

stress og selvmordsforebygging (RVTS Midt) Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk

stress og selvmordsforebygging (RVTS Øst)

Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU)

Advokatforeningen Barn av rusmisbrukere Barnevernsnettverket Den norske legeforening Den norske tannlegeforening Felles organisasjonen (FO) Fokus på barnevernet Forandringsfabrikken Foreningen Mot Psykisk Vold

2024–2025 Prop. 141 L 19 Lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn

(barnevoldsundersøkelsesloven)

Helsesykepleierne NSF Hjelp meg stoppe volden Kommunesektorens organisasjon (KS) Krisesentersekretariatet Landsforeningen for barnevernsbarn Mannsforum Mina & Mille Stiftelsen Muslimsk dialognettverk NHO Geneo Privatperson Torjus Haugerud Pårørendealliansen Redd Barna Selvhjelp for innvandrere og flyktninger (SEIF) Stine Sofies Stiftelse

Følgende instanser meldte at de ikke hadde merknader:

Forsvarsdepartementet Klima- og miljødepartementet Arbeids- og velferdsdirektoratet Domstolsadministrasjonen Oslo katolske bispedømme

Følgende instanser meldte at de ikke avgir høringsuttalelse:

Diskrimineringsnemnda Høyesterett

5.2 Konsultasjon med Sametinget

Under den alminnelige høringen ba Sametinget om konsultasjon om departementets lovforslag. Departementet har på bakgrunn av dette gjen- nomført konsultasjon med Sametinget om lovfor- slaget. Sametinget fikk også mulighet til å komme med innspill til lovforslaget i den alminnelige høringen. Konsultasjonen har vært preget av konstruktiv og god dialog mellom departementet og Sametinget.

Sametinget har vært særlig opptatt av hvordan samiske barns rett til å bruke samisk språk i møte med Helsetilsynet kan tydeliggjøres i lovarbeidet, og spørsmålet om hvordan sikre at Helsetilsynet har samisk språk og kulturkompetanse i sitt møte med samiske barn. Videre har Sametinget vært opptatt av hvordan undersøke om samiske barns rett å bli betjent på samisk og med samisk kultur- forståelse i hjelpetjenesten, kan ivaretas i under- søkelsene etter denne loven.

Det er oppnådd enighet i konsultasjonen med Sametinget og omtale av samiske rettigheter er innarbeidet i proposisjonen.

20 Prop. 141 L 2024–2025 Lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn

(barnevoldsundersøkelsesloven)

6 Grunnloven og internasjonale forpliktelser

6.1 Innledning

Ved utformingen av alminnelig lovgivning må staten holde seg innenfor de grensene som trekkes opp av Grunnloven og internasjonale menneskerettskonvensjoner.

Statlige myndigheter er forpliktet etter en rekke menneskerettighetsbestemmelser til å beskytte barn mot vold, overgrep og omsorgs- svikt, og til å bistå og følge opp de barna som utsettes for dette.

De mest sentrale konvensjonene er FNs kon- vensjon om barnets rettigheter 20. november 1989 (barnekonvensjonen) som ble ratifisert av Norge 8. januar 1991, Den europeiske menneskeretts- konvensjon 4. november 1950 (EMK) og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter 16. desember 1966 (SP), som alle gjennomføres i norsk rett ved lov 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven), jf. menneskerettsloven § 2. Konvensjonene skal ved motstrid gå foran bestemmelser i annen norsk lovgivning, jf. menneskerettsloven § 3. Flere menneskerettig- heter er også inntatt i Grunnlovens kapittel E, og slik gitt grunnlovsvern.

Det foreligger videre en rekke plikter etter Europarådets konvensjon om beskyttelse av barn mot seksuell utnytting og seksuelt misbruk (Lan- zarotekonvensjonen), som trådte i kraft i Norge 1. oktober 2018 og Europarådets konvensjon om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner (Istanbulkonvensjonen), som trådte i kraft i Norge 1. november 2017.

6.2 Barns rett til beskyttelse mot vold, overgrep og omsorgssvikt

I tillegg til de generelle menneskerettighetene som alle borgere har, er barn tilskrevet særskilte rettigheter blant annet etter Grunnloven § 104 og barnekonvensjonen. Etter Grunnloven § 104 tredje ledd har barn rett til «vern om sin person- lige integritet. Statlige myndigheter skal legge for- holdene til rette for barnets utvikling, herunder

sikre at barnet får den nødvendige økonomiske, sosiale og helsemessige trygghet, fortrinnsvis i egen familie.» For både Grunnloven §§ 102 og 104 tredje ledd som beskytter retten til privatliv er vernet mot vold og overgrep innfortolket som en del av retten til vern om den enkeltes personlige integritet, jf. Dok. 16 (2011–2012) s. 193.

Barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 2 slår fast at barn har rett til omsorg og beskyttelse, og at statene skal respektere rettighetene og forplik- telsene til foreldre, verger eller andre som har ansvaret for barn. Omsorgsbegrepet må tolkes vidt, slik at det omfatter både fysisk, materiell og mental omsorg. Rettighetene gjelder alle barn uten diskriminering av noe slag, jf. artikkel 2. Det følger av artikkel 3 at ved alle handlinger som berører barn, skal barnets beste være et grunn- leggende hensyn. Etter barnekonvensjonen artik- kel 19 har barnet rett til vern mot vold, overgrep og utnyttelse fra sine omsorgspersoner, enten det er foreldre, verger eller andre som har omsorgen for barnet. Barnekomiteen har i Generell kom- mentar nummer 13 (2011, CRC/C/GC/13) nær- mere beskrevet barnets rett til frihet fra alle for- mer for vold. Komiteen gir her uttrykk for at det finnes ingen unntak fra hva slags former for vold barnet skal beskyttes mot (avsnitt 17). All vold er ifølge komiteen uakseptabel etter barnekonven- sjonen, uansett hvor mild den er. Komiteen gir også i den aktuelle kommentaren flere definisjo- ner, blant annet av hva man skal forstå med fysisk vold, psykisk vold og vanskjøtsel eller forsømme- lig behandling og utnytting (avsnitt 20–22).

Videre er særlig barnekonvensjonen artikkel 34 om partenes plikt til å beskytte barnet mot alle former for seksuell utnyttelse og seksuelt misbruk sentral. Artikkel 39 omhandler retten til rehabilitering, og er viktig for barn som har vært utsatt for vold, overgrep og omsorgssvikt.

6.3 Barns rett til medvirkning

Grunnloven § 104 første ledd annet punktum beskytter barns rett til «å bli hørt i spørsmål som gjelder dem selv, og deres mening skal tillegges

2024–2025 Prop. 141 L 21 Lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn

(barnevoldsundersøkelsesloven)

vekt i overensstemmelse med deres alder og utvikling.»

Barnekonvensjonen artikkel 12 gir barn rett til å bli hørt i alle forhold som angår dem. Prinsippet om barnets rett til å bli hørt er ett av de fire gene- relle prinsippene i barnekonvensjonen. Denne rettigheten er særegen som en menneskerettighet for barn. Retten til å bli hørt gjelder for alle barn som «er i stand til å danne seg egne synspunkter». Det er ingen nedre aldersgrense for når barn skal høres, og barn som trenger tilrettelegging skal få det. Retten gjelder enkeltbarn, og for barn som gruppe på systemnivå. Etter artikkel 12 skal bar- nets meninger tillegges «behørig vekt i samsvar med dets alder og modenhet.» Av ordlyden fremgår det videre at alder alene ikke kan bestemme vekten av barnets synspunkter. Barnekomiteen legger til grunn i Generell kommentar nr. 12 (2009, CRC/C/ GC/12) at det er nødvendig å gjøre en individuell vurdering av barnets forståelsesnivå i hvert enkelt tilfelle (jf. avsnitt 29). Barnekomiteen fremholder at det ikke er noe motsetningsforhold mellom barnets beste og barnets rett til å bli hørt, men at det deri- mot er nødvendig å høre barnet for å fastlegge hva som er til barnets beste (jf. avsnitt 76).

Komiteen knytter videre kommentarer til ord- lyden i konvensjonen om at barnet «fritt» skal få gi uttrykk for sine synspunkter, jf. avsnitt 22:

«Barnet har rett til ‘fritt å gi uttrykk for disse synspunkter’. ‘Fritt’ betyr at barnet kan gi uttrykk for sine synspunkter uten press, og selv velge om han/hun vil benytte seg av retten til å bli hørt. ‘Fritt’ betyr også at barnet ikke skal manipuleres eller utsettes for utilbørlig påvirkning eller press. ‘Fritt’ er videre i sin natur knyttet til barnets ‘eget’ perspektiv: barnet har rett til å gi uttrykk for sine egne synspunkter, og ikke synspunktene til andre.»

Komiteen fremhever dessuten retten til informa- sjon som en sentral forutsetning for oppfyllingen av barnets rett til å bli hørt (jf. avsnitt 16, 25, 82).

For å synliggjøre viktigheten av barns rett til medvirkning i undersøkelser som gjelder dem selv, foreslår departementet en egen bestemmelse i loven om barns rett til å uttale seg, jf. lovforslaget § 11. Departementet viser for øvrig til omtalen under punkt 7.12.

6.4 Samiske rettigheter

Samene har rettigheter etter blant annet Grunn- loven § 108 og ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk

og stammefolk i selvstendige stater, som Norge ratifiserte i 1990. Det følger av Grunnloven § 108 at «[d]et påligger statens myndigheter å legge for- holdene til rette for at det samiske folk, som urfolk, kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv.»

Grunnloven § 108 bygger blant annet på FNs konvensjon om sivile og politiske retter (SP) artik- kel 27, som verner om minoriteters rett til bruk og utvikling av sitt eget språk og kultur, og FNs barnekonvensjon artikkel 30, som omhandler at alle barn har rett til å bruke sitt eget språk, sin egen kultur og religion. Forpliktelsene har virk- ning også for statens arbeid med å forebygge og bekjempe vold og overgrep i samiske samfunn.

ILO-konvensjonen inneholder en rekke rettig- heter for samene. Det følger av konvensjonen at sosiale ordninger skal utvides til å omfatte ved- kommende folk, og skal bli anvendte uten at ved- kommende folk blir diskriminert. Etter artikkel 2 har staten plikt til å iverksette «samordnede og systematiske tiltak» for å verne om urfolk sine ret- tigheter. I artikkel 2 nr. 2 bokstav a) er det presi- sert at tiltakene skal omfatte virkemiddel for å sikre at urfolk «nyter godt av de rettigheter og muligheter som nasjonale lover og forskrifter sik- rer for andre medlemmer av befolkningen, på lik linje med disse.»

FNs erklæring om urfolks rettigheter artikkel 24, peker på at urfolk har rett til høyest oppnåelig fysisk og psykisk helsestandard, og at statene har en plikt til å treffe tiltak som sikrer dette.

Lov 12. juni 1987 nr. 56 om Sametinget og andre samiske rettsforhold (sameloven) § 3-3 har regler om rett til svar på samisk for den som retter en forespørsel på samisk til offentlige organ i forvalt- ningsområdet for samiske språk, og hva som gjel- der for henholdsvis skriftlige og muntlige fore- spørsler, jf. Prop. 58 L (2022–2023) Endringer i sameloven (endringer i språkregler), s. 89. Reglene i § 3-3 gjelder for offentlige organer i forvaltnings- området for samiske språk. Etter § 3-3 første ledd første punktum har alle som retter en skriftlig fore- spørsel på samisk til en språkutviklingskommune, språkvitaliseringskommune eller fylkeskommune i forvaltningsområdet for samiske språk, rett til svar på samisk. Rett til svar på samisk gjelder ikke over- for offentlige organer som er landsomfattende, med mindre annet følger av forskrift.

Offentlige organers ansvar for bruk av tolk i møte med samiske barn og familier følger av tolkeloven § 6:

«Offentlige organer skal bruke tolk når det følger av lov. I tilfeller der plikt til å bruke tolk

22 Prop. 141 L 2024–2025 Lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn

(barnevoldsundersøkelsesloven)

ikke er regulert i annen lov, skal offentlige organer bruke tolk når det er nødvendig for å ivareta hensynet til rettssikkerhet eller for å yte forsvarlig hjelp og tjeneste. I vurderingen av om bruk av tolk er nødvendig, skal det blant annet legges vekt på om samtalepartene kan kommunisere forsvarlig uten tolk, og på sakens alvorlighet og karakter.

Når et offentlig organ ellers er i kontakt med personer som ikke kan kommunisere med organet på norsk, bør organet vurdere å bruke tolk.»

Helsetilsynet har etter gjeldende rett forpliktelser knyttet til å ivareta samiske barns språklige og kulturelle rettigheter. Dette må ivaretas i Helse- tilsynets samtaler med samiske barn og voksne, og i undersøkelser av saker hvor samiske barn er berørt. Ivaretakelse av samiske rettigheter i tjenestetilbudet er et aktuelt tema for under- søkelser av systemsvikt.

6.5 Forbud mot tilbakevirkende kraft

Grunnloven § 97 lyder:

«Ingen lov må gis tilbakevirkende kraft.»

Bestemmelsen inneholder et generelt forbud mot å gi lover tilbakevirkende kraft til skade for bor- gerne. Kjerneområdet for bestemmelsen er vern mot lovgivning som knytter nye byrder til handlinger eller begivenheter som fant sted før lovendringen. Etter omstendighetene vil også inn- grep i etablerte rettigheter og posisjoner med virkning fremover i tid kunne rammes av bestem- melsen.

Lovavdelingen i Justis- og beredskapsdeparte- mentet har i en uttalelse 8. juni 2009 (JDLOV- 2009-4068) vurdert forholdet til Grunnloven § 97 ved innføring av opplysningsplikt, uten hinder av taushetsplikt, overfor et undersøkelsesutvalg (Olsen-utvalget). Lovavdelingen konkluderte der med at forslaget om opplysningsplikt uten hinder av taushetsplikt overfor et undersøkelsesutvalg som selv vil være underlagt strenge taushetsplikt- regler, ikke rammes av tilbakevirkningsforbudet i Grunnloven § 97.

I Lovavdelingens vurdering ble det blant annet lagt vekt på de vektige samfunnsinteressene utvalget var satt til å undersøke, og at inngrepet i den enkeltes forventning om konfidensialitet ikke ville være særlig betydelig fordi opplysningene kun ville deles med en begrenset krets med tilsvarende

streng taushetsplikt. Eksisterende skjønnsmessige unntak fra taushetsplikten innebar at full konfiden- sialitet uansett ikke kunne forventes.

Etter departementets vurdering, gjør de samme hensyn i stor grad seg gjeldende for lovfor- slaget her. Olsen-utvalget var et midlertidig utvalg som skulle undersøke forhold knyttet til at perso- ner med kjent psykisk lidelse hadde tatt liv. Under- søkelsesordningen vil være en permanent ordning med et viktig samfunnsoppdrag, nemlig å bidra til å identifisere systemsvikt og lærings- og for- bedringspunkter i offentlige virksomheters arbeid for å forebygge drap, vold, overgrep og omsorgss- vikt mot barn. Barn er en spesielt sårbar gruppe, og det er en viktig samfunnsinteresse å beskytte barn mot alvorlige krenkelser mot liv og helse.

Hensynene som ligger til grunn for Helse- tilsynets samfunnsoppdrag etter denne loven, er svært tungtveiende. Departementet viser til lov- forslaget § 12 om at enhver som utfører tjeneste eller arbeid for Helsetilsynet har taushetsplikt og at det foreslås et forbud mot bruk av opplysninger som Helsetilsynet mottar som bevis i senere straffesak, jf. lovforslaget § 14. Det vil videre ikke være adgang for Helsetilsynet å konstatere straffe- rettslig skyld eller sivilrettslig ansvar når de under- søker en sak. Byrdene for den enkelte er begren- set og inngrepet i den enkeltes forventning om konfidensialitet er etter departementets mening beskjedent. Disse avveiningene gjelder tilsvarende departements forslag om at saker forut for lovens ikrafttredelse kan undersøkes, jf. punkt 7.4.3.

6.6 Retten til privatliv

Grunnloven § 102 første ledd første punktum beskytter den enkeltes rett til privatliv og lyder:

«Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og sitt familieliv, sitt hjem og sin kommunikasjon.»

Høyesterett har i Rt. 2015 s. 93 avsnitt 57 lagt til grunn at Grunnloven § 102 skal tolkes i lys av de folkerettslige forbildene i de konvensjoner rettig- hetene er hentet fra. For Grunnloven § 102 gjelder dette særlig EMK artikkel 8 og SP artikkel 17.

EMK artikkel 8 beskytter også retten til privat- liv, og lyder i norsk oversettelse:

«Art 8. Retten til respekt for privatliv og familie- liv 1. Enhver har rett til respekt for sitt privatliv

og familieliv, sitt hjem og sin korrespon- danse.

2024–2025 Prop. 141 L 23 Lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn

(barnevoldsundersøkelsesloven)

2. Det skal ikke skje noe inngrep av offentlig myndighet i utøvelsen av denne rettighet unntatt når dette er i samsvar med loven og er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, offent- lige trygghet eller landets økonomiske vel- ferd, for å forebygge uorden eller kriminali- tet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.»

Retten til privatliv beskyttes også av SP artikkel 17. SP artikkel 17 nr. 1 angir at ingen må utsettes for vilkårlige eller ulovlige inngrep i privat- eller familieliv, hjem eller korrespondanse, eller ulov- lige inngrep på ære eller omdømme. Det er almin- nelig antatt at SP artikkel 17 ikke oppstiller strengere krav enn EMK artikkel 8.

Departementet vurderer at vernet etter Grunnloven § 102 og SP artikkel 17 sammenfaller med vernet etter EMK artikkel 8.

Retten til privat- og familieliv innebærer at norske myndigheter har plikt til å avstå fra å gjøre ulovlige inngrep i denne rettigheten, men også plikt til å sikre at den enkelte beskyttes mot inn- grep fra andre privatpersoner. Dette innebærer blant annet at staten skal sørge for et rettslig ram- meverk som beskytter privatpersoner mot vold fra andre privatpersoner, for eksempel gjennom lov- givning mot vold, mishandling og drap.

Beskyttelse av personopplysninger er av grunnleggende betydning for en persons rett til respekt for privatliv og familieliv, jf. EMDs stor- kammeravgjørelse Satakunnan Markkinapörssi Oy og Satamedia Oy mot Finland (931/13) 27. juni 2017 avsnitt 137. Omdømmet til avdøde personer kan etter omstendighetene påvirke nærstående slektninger på en slik måte at EMK artikkel 8 får anvendelse, jf. blant annet M.L. mot Slovakia (34159/17) 14. oktober 2021 avsnitt 34 og 48.

Lovforslaget §§ 9 og 10 innebærer at Helse- tilsynet får tilgang til opplysninger uten hinder av taushetsplikt. Forslaget kan innebære et inngrep i berørte personers rett til privatliv selv om opplys- ningene ikke offentliggjøres, jf. M.S. mot Sverige (20837/92) avsnitt 35. Helsetilsynets lagring og etterfølgende bruk av personopplysninger kan også utgjøre et inngrep, jf. Amann mot Sveits (27798/95) 16. februar 2000 avsnitt 69 der det fremgår at offentlige myndigheters lagring av per- sonopplysninger som knytter seg til privatlivet i bestemmelsens forstand, utgjør et inngrep i retten etter EMK artikkel 8.

EMK artikkel 8 nr. 2 fastsetter at det kan gjø- res inngrep i retten til privatliv når dette er i sam- svar med lov og er nødvendig i et demokratisk

samfunn av hensyn til blant annet offentlig trygg- het, for å forebygge uorden eller kriminalitet, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter. Staten har også plikt til å iverksette tiltak for å beskytte enkeltpersoner mot vold o.l. fra andre privatpersoner. Nødvendighetsvurderingen gir anvisning på en interesseavveining mellom de legitime samfunnsbehovene som begrunner inn- grepet og de beskyttede individuelle interessene som blir berørt av inngrepet, jf. Rt. 2015 s. 93 avsnitt 60. Tiltaket må være nødvendig ut fra for- målet og inngrepet må være forholdsmessig. Høyesterett har i sin praksis innfortolket begrensninger i rettighetene etter Grunnloven § 102 som svarer til EMK artikkel 8 nr. 2, jf. Rt. 2014 s. 1105 avsnitt 28 og HR-2022-718-A avsnitt 86.

Advokaters yrkesmessige taushetsplikt er et grunnleggende prinsipp i norsk rett og er vernet av både retten til privatliv etter Grunnloven § 102 og av Grunnloven § 95 om rett til en rettferdig rettergang. Advokaters taushetsplikt er innfor- tolket i EMK artikkel 6 om retten til rettferdig rettergang og SP artikkel 14 om retten til en upartisk og uavhengig domstol. Begrunnelsen for den særlig sterke beskyttelsen av advokaters yrkesmessige taushetsplikt er klientens behov for å kunne søke rettslig bistand i fortrolighet. Sammen med retten til rettferdig rettergang har taushetsplikten også en side til vernet mot selvinkriminering.

Unntak fra advokaters taushetsplikt om retts- lig bistand til klient er ansett som særlig inn- gripende etter EMK artikkel 8, jf. EMDs avgjørelse Michaud mot Frankrike (12323/11) 6. desember 2012 avsnitt 118 og 199. Det stilles derfor et tilsvarende strengt krav til klar lov- hjemmel, legitimt formål og proporsjonalitet for at inngrepet kan aksepteres etter artikkel 8 nr. 2.

6.7 Uskyldspresumsjonen

Retten til å anses uskyldig inntil det motsatte er bevist ved dom, er et grunnleggende retts- statsprinsipp som er nedfelt i Grunnloven § 96 andre ledd, EMK artikkel 6 nr. 2 og SP artikkel 14 nr. 2.

Grunnloven § 96 annet ledd lyder:

«Enhver har rett til å bli ansett som uskyldig inntil skyld er bevist etter loven.»

Uskyldspresumpsjonen innbefatter en rekke pro- sessuelle garantier for å sikre retten til rettferdig

24 Prop. 141 L 2024–2025 Lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn

(barnevoldsundersøkelsesloven)

rettergang i behandlingen av straffesaker. I tillegg oppstiller uskyldspresumpsjonen et vern mot å bli behandlet av offentlige tjenestemenn og myndig- heter som om man faktisk er skyldig i det anklagede lovbruddet etter frifinnelse, eller etter at straffesaken på annet grunnlag er avsluttet, jf. EMDs storkammeravgjørelser Nealon og Hallam mot Storbritannia (32483/19 og 35049/19) 11. juni 2024 avsnitt 168 og Allen mot Storbritannia (25424/09) 12. juli 2013 avsnitt 94. Dette andre aspektet ved uskyldspresumpsjonen skal sikre at retten til rettferdig rettergang ikke blir teoretisk og illusorisk. Vernet har også en side til beskyttel- sen av personens omdømme og måten vedkom- mende blir oppfattet på av offentligheten. Beskyt- telsen etter EMK artikkel 6 nr. 2 overlapper der- med til en viss grad med vernet av privatliv etter EMK artikkel 8.

EMDs rettspraksis viser at etterfølgende sivile rettsprosesser som bygger på samme faktum som i straffesaken, kan innebære et brudd på retten til å bli behandlet som uskyldig. I Nealon og Hallam mot Storbritannia er det lagt til grunn at en kren- kelse foreligger dersom avgjørelsene og argu- mentasjonen til beslutningsorganet innebærer en tilskrivelse av strafferettslig ansvar. Dette skal avgjøres utfra en helhetsvurdering hvor man også hensyntar den oppgaven de er pålagt å utføre. Til- skrivelse av straffeskyld innebærer at det nasjo- nale beslutningsorganet reflekterer at noen er «…

guilty to the criminal standard of the commission of a criminal offence [...], thereby suggesting that the criminal proceedings should have been deter- mined differently», jf. avsnitt 168.

Denne vurderingen må foretas i lys av vilkå- rene for vurderingen som er oppstilt i nasjonal rett. Såfremt straffeskyld ikke tilskrives, åpner EMD for at myndighetene kan vurdere samme faktum som det som lå til grunn for straffesaken. Etter henleggelse eller frifinnelse vil den som var mistenkt, siktet eller tiltalt «remain subject to the ordinary application of domestic rules as to evi- dence and the standard of proof outside criminal trials», jf. Nealon og Hallam mot Storbritannia avsnitt 169.

Konteksten og arten av den etterfølgende pro- sessen kan medføre at enkelte uheldige uttalelser ikke i seg selv er ensbetydende med en krenkelse av uskyldspresumpsjonen, jf. blant annet Allen mot Storbritannia avsnitt 126 og Müller mot Tyskland (54963/08) 27. mars 2014 avsnitt 46.

Helsetilsynet skal ikke undersøke straffbare handlinger eller ta stilling til eller uttale seg om straffeskyld. Helsetilsynets undersøkelser skal avdekke om det er svikt på systemnivå. På denne bakgrunn legger departementet til grunn at Helsetilsynets undersøkelser av saker vil bli gjen- nomført på en måte som ikke krenker uskylds- presumsjonen etter Grunnloven § 96 andre ledd og EMK artikkel 6 nr. 2 og SP artikkel 14 nr. 2.

2024–2025 Prop. 141 L 25 Lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn

(barnevoldsundersøkelsesloven)

7 Forslag til lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap, vold, overgrep

og omsorgssvikt mot barn

7.1 Lovens formål

7.1.1 Forslaget i høringsnotatet Departementet foreslo i høringsnotatet at for- målet med loven skal være å bidra til å forebygge drap og andre alvorlig saker om vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn. I formålsbestemmelsen ble det også foreslått at loven skal bidra til å identi- fisere svikt på systemnivå og bidra til læring og forbedring for å sikre barns trygghet og retts- sikkerhet.

Det ble videre vist til at et viktig formål med loven er at tjenester og virksomheter skal kunne bli bedre på å avverge, avdekke og forebygge alvorlige handlinger i fremtiden. Loven skal bidra til læring og forbedring på systemnivå i tjenestene. Forbedring på systemnivå kan blant annet innebære klarere ansvarslinjer, gode sam- handlings- og samordningsrutiner innad i en virksomhet eller på tvers av flere tjenester og sektorer, styrking av kompetanse og endring av praksis og regelverk. Sentralt i Helsetilsynets arbeid vil derfor være å undersøke om tjenester og virksomheter kunne og burde ha hjulpet volds- utsatte barn og deres familier forut for en alvorlig hendelse.

7.1.2 Høringsinstansenes syn Det er mange høringsinstanser som har uttalt seg om lovens formål. De fleste som har uttalt seg støtter lovens formål, men flere av hørings- instansene foreslår at ordlyden i formålsbestem- melsen formuleres bredere slik at ordningen også omfatter andre tilfeller enn drap, vold, overgrep og omsorgssvikt. Departementet drøfter disse inn- spillene samlet under punkt 7.4 Hvilke saker Statens helsetilsyn kan undersøke.

Flere av høringsinstansene som har uttalt seg om ordlyden i forslaget til formålsbestemmelse, mener den bør tydeliggjøres. Dette gjelder blant annet Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet

(Bufdir), Oslo statsadvokatembeter, Riksadvokaten og Stine Sofies Stiftelse.

Oslo statsadvokatembeter mener formåls- bestemmelsen bør spisses slik at det er tydelig at undersøkelsesordningens formål er å forebygge drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn gjennom å avdekke svakheter hos offentlige myndigheter og offentlige og private tjenester knyttet til barn. De mener at det også bør fremgå av loven dersom ordningen skal gjennomgå saker om selvskading og selvdrap. Riksadvokaten støtter Oslo statsadvokatembetes forslag til endring av formålsbestemmelsen.

Stine Sofies Stiftelse mener at formåls- bestemmelsen må tydeliggjøres slik at det ikke ser ut som mandatet er forebygging av drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn generelt.

Landsforeningen for barnevernsbarn uttaler at for å være effektiv må undersøkelsesordningen ha et bredt mandat som gjør det mulig å identifisere både spesifikke feil og overordnede strukturelle svakheter. Ordningen må ikke bare analysere hva som har gått galt i enkeltsaker, men også belyse hvordan tjenestene systematisk kan forbedres for å sikre bedre beskyttelse for barn i sårbare situa- sjoner. Det er avgjørende at undersøkelsene resul- terer i konkrete anbefalinger om endringer i lov- verk, retningslinjer, kompetanseheving og sam- handlingsrutiner. De mener det må fremgå av for- målet at ordningen må forpliktes til å anbefale konkrete tiltak.

7.1.3 Departementets vurdering Departementet viderefører i det alt vesentlige for- slaget fra høringsnotatet om en bestemmelse i § 1 som angir formålet med loven, men foreslår noen endringer i ordlyden for å tydeliggjøre formålet. Departementet foreslår at lovens formål skal være å bidra til å identifisere systemsvikt og lærings- og forbedringspunkter i offentlige virksomheters arbeid for å forebygge drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn.

26 Prop. 141 L 2024–2025 Lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn

(barnevoldsundersøkelsesloven)

Flere høringsinstanser har tatt til orde for at formålsbestemmelsen må tydeliggjøres slik at det ikke ser ut som mandatet er forebygging av drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn generelt. Undersøkelsene etter denne loven skal bidra til å forebygge drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn gjennom å avklare om det foreligger svikt eller andre kritikkverdige for- hold på systemnivå i offentlige virksomheter, og identifisere lærings- og forbedringspunkter i offentlige virksomheters forebyggende arbeid.

Private rettssubjekter som yter tjenester på vegne av det offentlige likestilles i lovforslaget med offentlige virksomheter, jf. § 2 andre ledd og omtalen av bestemmelsen i punkt 7.2.3. I det følgende brukes betegnelsen «offentlige virksom- heter» derfor også om slike private rettssubjekter.

Helsetilsynets undersøkelser i medhold av loven, er en ny oppgave som må utvikles etter hvert som Helsetilsynet får mer erfaring og kunn- skap på området. Departementets forslag til for- målsbestemmelse skal bidra til å sette rammene for Helsetilsynets arbeid etter denne loven og gir en retning for utvikling av arbeidet på sikt.

Analyser og funn fra undersøkelsene vil gi et godt kunnskapsgrunnlag som skal formidles og anvendes for læring og forbedring på systemnivå. Kunnskap om systemsvikt kan gjøre offentlige virksomheter i stand til å ta grep for å forebygge og avdekke kritikkverdige forhold. En slik ordning kan i sin helhet bidra til økt trygghet og styrket rettssikkerhet for barn i Norge.

Formålsbestemmelsen vil gi veiledning ved tolkningen av loven og i undersøkelsesarbeidet, for eksempel ved valg av saker og utforming av den delen av arbeidet som skal bidra til læring og forbedring på tvers av sektorer og forvalt- ningsnivå. Videre har formålsbestemmelsen også betydning for hvordan ordningen i sin helhet bør innrettes, både metodisk og ikke minst hvilken kompetanse som er nødvendig for å gjennomføre undersøkelsene.

Det vises til § 1 i lovforslaget.

7.2 Saklig virkeområde

7.2.1 Forslaget i høringsnotatet Departementet foreslo i høringsnotatet at loven skal gjelde Helsetilsynets undersøkelser av drap og andre alvorlige saker om vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn i Norge, herunder Sval- bard.

Videre foreslo departementet i høringsnotatet at loven bør omfatte offentlige virksomheter på

ulike forvaltningsnivåer, samt private virksom- heter som yter tjenester på vegne av det offent- lige.

Departementet la til grunn at også involverte tilsynsmyndigheters gjennomgang og oppfølging av saker om drap og alvorlig vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn, burde omfattes av ord- ningen. Det ble også vist til at Helsetilsynet, som ledd i sin internkontroll, skal kunne evaluere sitt eget arbeid.

Under omtalen av virkeområde i høringsnotatet drøftet departementet nærmere hvilke saker som skulle undersøkes og på hvilket stadium under- søkelse av en straffesak eller tilsynssak kunne starte. Dette omtales under punkt 7.4.

7.2.2 Høringsinstansenes syn Flere høringsinstanser som har uttalt seg om for- slaget om lovens virkeområde, mener at det er behov for å tydeliggjøre virkeområdet.

Virkeområdebestemmelsen som ble foreslått i høringsnotatet gjaldt både saklig og stedlig virke- område. De fleste høringsinstansene kom med innspill til hvilke saker som bør kunne under- søkes. Dette omtales i punkt 7.4.2.

Oslo statsadvokatembeter mener at bestemmel- sen om virkeområde er for generelt utformet og unødvendig slik den er formulert. Det var få høringsinstanser som kom med innspill om hvilke virksomheter som bør omfattes av Helsetilsynets undersøkelser. Norges institusjon for menneske- rettigheter (NIM) og Fellesorganisasjonen (FO) uttaler at ikke bare virksomheter, men også myndigheter må omfattes av lovens virkeområde.

Organisasjonen Hjelp meg stoppe volden mener at domstolenes og Barneverns- og helsenemndas svikt mot voldsutsatte barn ikke er godt nok behandlet i høringsnotatet. De viser til funnene i NOU 2024: 13 Lov og frihet om at rettsvesenet i liten grad anvender straffeloven § 282 på psykisk mishandling, og mener det er betimelig at dom- stolenes håndtering av saker med påstander om psykisk mishandling av barn bør granskes i den nye undersøkelsesordningen.

7.2.3 Departementets vurdering Departementet foreslår at loven skal gjelde Helse- tilsynets undersøkelser av offentlige virksom- heters arbeid i saker der barn har blitt utsatt for drap, vold, overgrep eller alvorlig omsorgssvikt, jf. lovforslaget § 2 første ledd. Videre foreslår departementet en bestemmelse i § 2 andre ledd om at private rettssubjekter som yter tjenester på

2024–2025 Prop. 141 L 27 Lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn

(barnevoldsundersøkelsesloven)

vegne av det offentlige, likestilles med offentlige virksomheter etter denne loven.

Virkeområdebestemmelsen som ble foreslått i høringsnotatet gjaldt både saklig og stedlig virke- område. Departementet har kommet til at det er mer hensiktsmessig å regulere dette i tre bestem- melser, og foreslår en bestemmelse som regulerer lovens saklige virkeområde, en bestemmelse som regulerer lovens geografiske virkeområde og en som regulerer hvilke saker Helsetilsynet kan undersøke. En slik inndeling vil etter departe- mentets vurdering tydeliggjøre hva loven gjelder, og hvilke saker Helsetilsynet kan undersøke etter loven.

Departement har derfor gjort endringer i ord- lyden til virkeområdebestemmelsen som ble fore- slått i høringsnotatet, og foreslår å endre over- skriften i lovforslaget § 2 til saklig virkeområde.

Det er som hovedregel offentlige virksom- heters arbeid i saker der barn har blitt utsatt for drap, vold, overgrep eller alvorlig omsorgssvikt som kan undersøkes. Flere velferdstjenester til barn og deres familier, ytes imidlertid av private tjenesteutøvere. For at disse skal omfattes av Helsetilsynets undersøkelser, foreslår departe- mentet en bestemmelse som tydeliggjør at private rettssubjekter som yter tjenester på vegne av det offentlige, likestilles med offentlige virksomheter etter denne loven, jf. § 2 andre ledd.

Offentlige virksomheter omfatter virksom- heter på kommunalt og statlig nivå. Det omfatter blant annet instanser og tjenester som helse- og omsorgstjenester, sosiale og arbeidsrettede tje- nester (Nav), barnevern, familievern, krisesentre, flyktningetjenesten, barnehager, skoler, skolefri- tidsordning og andre tjenester for barn med sær- skilte behov mfl.

Departementet viser til uttalelsene til Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) og Felles- organisasjonen (FO) om at undersøkelsesord- ningen også må omfatte offentlige myndigheter. Med offentlige virksomheter menes både offentlige tjenesteutøvere og offentlige myndighetsutøvere. Det innebærer at også tilsynsmyndigheters arbeid kan gjennomgås av Helsetilsynet. For eksempel vil statsforvalters tilsyn med helse-, barnevern- og sosiale tjenester kunne undersøkes. Helsetilsynet vil også kunne vurdere tilsynsmyndigheters arbeid på andre sektorområder, som barnehage- og opp- læringsfeltet. Departementet legger til grunn at Helsetilsynet vil evaluere sitt eget arbeid som ledd i sin internkontroll. Politiets og påtalemyndighetens arbeid i saker om drap, vold, overgrep og alvorlig omsorgssvikt mot barn omfattes i utgangspunktet også av lovens virkeområde. Helsetilsynet skal

imidlertid ikke undersøke politiets og påtalemyn- dighetens etterforskning av slike saker, herunder måten etterforskningen er utført på. Helsetilsynet kan likevel undersøke om politiet og påtalemyndig- heten har iverksatt forebyggende beskyttelsestiltak for å beskytte barn mot handlinger nevnt i § 4, som voldsalarm, besøksforbud, elektronisk kontroll av besøksforbud og oppfølgingssamtaler, samt under- søke hvordan disse tiltakene ble brukt. Politiets samarbeid med andre virksomheter, som f.eks. barnevernet, kan også undersøkes.

Helsetilsynet skal ikke undersøke arbeidet til Spesialenheten for politisaker. Begrunnelsen for dette er at Spesialenhetens oppgave er å etter- forske saker der det er spørsmål om ansatte i politiet eller påtalemyndigheten har begått straff- bar handling i tjenesten. Undersøkelser etter denne loven «skal særlig avklare om det fore- ligger svikt eller andre kritikkverdige forhold på systemnivå», jf. lovforslaget § 5 andre ledd, og skal ikke undersøke straffbare handlinger begått av ansatte i politiet eller påtalemyndigheten. I noen tilfeller kan det være behov for at Helse- tilsynet samordner sine undersøkelser med Spesialenheten i politisaker. Det kan for eksempel være tilfellet hvis Helsetilsynet undersøker en sak der et barn har blitt drept, og Spesialenheten for politisaker iverksetter etterforskning for å under- søke om politiet har begått straffbare handlinger i tjenesten i forkant av drapet. Dette kan f.eks. være saker der det har vært ønske om beskyttelses- tiltak i forkant av drapet. I slike tilfeller bør Helse- tilsynet utsette sine undersøkelser til Spesial- enhetens etterforskning er avsluttet og saken er endelig henlagt eller rettskraftig avgjort.

Det vil også kunne pågå etterforskning mot helsepersonell eller andre offentlige tjeneste- utøvere for blant annet lovbrudd i tjenesten eller brudd på avvergingsplikten. Også i slike tilfeller bør Helsetilsynet utsette sine undersøkelser til etterforskningen er avsluttet og saken er endelig henlagt eller rettskraftig avgjort.

Helsetilsynet skal ikke undersøke domstolens virksomhet. Departementet mener at det verken vil være hensiktsmessig eller forenlig med statsretts- lige prinsipper å åpne for at Helsetilsynet skal kunne granske domstolenes virksomhet.

Departementet viser til lovforslaget § 2.

7.3 Geografisk virkeområde

7.3.1 Forslaget i høringsnotatet Departementet foreslo i høringsnotatet at loven skal gjelde Helsetilsynets undersøkelser av drap

28 Prop. 141 L 2024–2025 Lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn

(barnevoldsundersøkelsesloven)

og andre alvorlige saker om vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn i Norge, herunder Svalbard. I høringsnotatet ble det åpnet for at undersøkelsesordningen kan se på offentlige virk- somheters arbeid i forkant av saker hvor barn med tilhørighet i Norge blir tatt ut av landet mot sin vilje. For eksempel at barn blir bortført, tvangsgiftet i utlandet, etterlatt i utlandet, og det er grunn til å anta at myndighetene kunne eller burde ha forhindret dette.

7.3.2 Høringsinstansenes syn Bufdir støtter departementets forslag om stedlig virkeområde, herunder at det også er mulig å se på norske myndigheters arbeid i forkant av at barn har blitt utsatt for alvorlige handlinger i utlandet. De mener det er viktig å kunne under- søke saker som involverer transnasjonale familier, og former for vold og omsorgssvikt som kan ramme norske barn i utlandet. Dette kan være saker om blant annet kjønnslemlestelse, tvangs- ekteskap, bortføring og vold og overgrep i for- bindelse med ufrivillige utenlandsopphold.

Selvhjelp for innvandrere og flyktninger (SEIF) og Stine Sofies Stiftelse mener også at virkeområ- det må omfatte handlinger begått mot barn med tilhørighet til Norge i utlandet, når det er grunn til å anta at myndighetene kunne ha forhindret dette. De mener det kan være tilfeldig om et barn dør eller blir alvorlig skadet i Norge eller i utlandet. Kripos uttaler også at virkeområde ikke bør begrenses til saker i Norge. De mener at arbeidet for å avdekke systemsvikt for bedre å beskytte barn bør skje uavhengig av hvor de aktuelle handlinger rent faktisk er begått.

7.3.3 Departementets vurdering Departementet foreslår at loven gjelder i Norge, medregnet Svalbard og Jan Mayen.

Departementet viser til høringsinnspillene om at Helsetilsynet også bør kunne undersøke norske myndigheters arbeid forut for at barn har blitt utsatt for alvorlige handlinger i utlandet. Etter departementets vurdering bør Helse- tilsynet kunne undersøke offentlige virksom- heters arbeid i saker hvor barn med tilhørighet i Norge har blitt utsatt for alvorlige handlinger i utlandet. Eksempler på slike saker kan være der barn blir bortført, tvangsgiftet i utlandet, etterlatt eller tatt ut av landet mot sin vilje, og det er grunn til å anta at offentlige virksomheter kunne eller burde ha forhindret dette. Det er altså offentlige virksomheters arbeid i Norge som

omfattes av lovens virkeområde, og som kan undersøkes.

Departementet viser til lovforslaget § 3.

7.4 Hvilke saker Statens helsetilsyn kan undersøke

7.4.1 Forslaget i høringsnotatet Departementet foreslo i høringsnotatet at Helse- tilsynet skal undersøke drap og andre alvorlige saker om vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn. I høringsnotatet drøftet departementet om det skulle gis en uttømmende definisjon i lov- teksten av hvilke saker Helsetilsynet skal kunne undersøke, men kom til at det var lite hensikts- messig fordi det vil være vanskelig å gi en entydig definisjon av hva som menes med «alvorlige saker».

Det ble foreslått at alvorlige saker hvor barn dør som et resultat av svikt mellom tjenester eller svikt i en eller flere tjenester og saker der barn tar sitt eget liv, omfattes av ordningen. Departementet uttalte at en forutsetning for at slike saker omfattes, er at det er grunn til å anta at barnet har vært utsatt for vold, overgrep eller omsorgssvikt forut for dødsfallet. I høringsnotatet viste departementet til at alvorlige saker hvor barn som bor på institusjon dør eller utsettes for alvorlig vold, overgrep eller omsorgssvikt mens de er under barnevernets omsorg, også bør omfattes av ordningen.

Departementet foreslo videre at undersøkelses- ordningen i hovedsak bør undersøke saker der offeret er under 18 år, men at saker der hand- lingene er påbegynt før barnet er 18 år og hen- delsesforløpet strekker seg over tid, kan omfattes.

Ettersom undersøkelsesordningen er ny, fant departementet det hensiktsmessig å åpne for tre alternativer i høringsnotatet for når Helsetilsynet skal kunne starte undersøkelse av en sak som også forfølges i straffesporet eller er gjenstand for en tilsynssak.

De tre alternativene var: 1. mens saken er under etterforskning eller til-

syn, etter avklaring med politiet eller tilsyns- myndigheten,

2. etter at etterforskningen er avsluttet eller når tilsynssaken er ferdigbehandlet, eller

3. når straffesaken er endelig strafferettslig avgjort eller når tilsynssaken er ferdig- behandlet.

Departementet drøftet styrker og svakheter ved de ulike alternativene i høringsnotatet. Det ble vist til at det kan være viktig å starte en under-

2024–2025 Prop. 141 L 29 Lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn

(barnevoldsundersøkelsesloven)

søkelse på et tidlig stadium i en sak for raskt å kunne bidra til læring og forebygging, samtidig som det er viktig at undersøkelser etter loven ikke kommer i konflikt med straffesaksbehand- lingen. Videre ble det vist til at undersøkelser av en sak før den er strafferettslig avgjort, kan reise problemstillinger knyttet til uskyldspresumsjo- nen.

I høringsnotatet ble det videre lagt til grunn at Helsetilsynet bør kunne ta opp saker på eget initi- ativ som de har fått kjennskap til enten gjennom dialog med offentlige tjenester eller gjennom media.

For at det ikke skal gå lang tid fra opprettelsen av Helsetilsynets undersøkelsesordning til de kan motta saker som kan undersøkes, foreslo departe- mentet å lovfeste at loven også skal gjelde for saker forut for lovens ikrafttredelse.

7.4.2 Høringsinstansenes syn Flere høringsinstanser har spilt inn at det må tyde- liggjøres i loven hvilke saker Helsetilsynet kan undersøke. Det varierer om dette er spilt inn til formålsbestemmelsen eller virkeområdebestem- melsen, men departementet drøfter innspillene samlet under dette punktet.

Landsforeningen for barnevernsbarn uttaler at det er behov for klare retningslinjer for hvilke saker som skal undersøkes.

Bærum barnevernstjeneste ser at ordningen vil kunne komme til å bli omfattende og ressurs- krevende, og mener det vil kunne være hensikts- messig med en ytterligere avgrensning av hvilke saker som skal undersøkes.

Statsforvalteren i Trøndelag mener at vilkårene for å behandle saker som gjelder personer over 18 år bør presiseres i lovteksten.

Stines Sofies Stiftelse mener undersøkelses- ordningen må få et romslig mandat slik at under- søkelsesordningen selv eller i samråd med politiet og statsforvalteren, kan vurdere om det er en aktuell sak å undersøke.

Flere høringsinstanser har spilt inn at under- søkelsesordningen også må kunne undersøke andre saker enn drap, vold, overgrep og omsorgs- svikt. Den norske legeforening og Helsetilsynet fore- slår at ordningen også omfatter tilfeller der barnet er gjerningsperson og begår alvorlige handlinger og kriminalitet. Slike handlinger vil få alvorlige konsekvenser for barnet sin fremtidige helse og psykososiale fungering, uavhengig av om handlin- gen er rettet mot andre barn eller ei. Videre fore- slår Helsetilsynet at det kan vurderes om begre- pet «drap» kan erstattes med «dødsfall» for da vil

formålsbestemmelsen ivareta intensjonen og omfang av type saker som beskrives i hørings- notatet.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) mener det må fremgå av lovens saklige virkeområde at uventet dødsfall og selvmord omfattes. Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) mener at barneekteskap og kjønnslem- lestelse bør omfattes av ordningen. Oslo kommune mener at dødsårsaksvurderinger av barn bør omfattes av ordningen.

Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) mener at ordningen også bør kunne under- søke saker der enslige mindreårige asylsøkere forsvinner fra mottak og omsorgssentre, og til- feller hvor barn har opplevd omfattende bruk av tvang eller makt på institusjon.

Det er mange høringsinstanser som har uttalt seg til spørsmålet om når Helsetilsynet skal kunne starte undersøkelse av en sak som også forfølges i straffesporet eller er gjenstand for en tilsynssak.

Flere av høringsinstansene tilhørende justis- sektoren mener at undersøkelsesordningen først bør starte en undersøkelse etter at straffesaken er endelig avgjort, men meningene er også delte innenfor justissektoren. Justis- og beredskaps- departementet, Oslo statsadvokatembeter og Vest politidistrikt påpeker at det ersentralt at under- søkelsene ikke kommer i veien for politiets etter- forskning. Oslo statsadvokatembeter viser til at det er viktig at politiet får gjennomført sin etter- forskning uten at denne forstyrres av andre aktører som eventuelt skal snakke med de samme vitnene. De uttaler at roller og ansvarsforhold knyttet til etterforskning av mulige straffbare for- hold og undersøkelsesordningens undersøkelser, kan bli uklare om de pågår parallelt. I forhold til en straffesak, er det viktig at det ikke pågår en parallell undersøkelse som kan komme frem til et annet resultat når det gjelder årsaksforhold slik at det settes spørsmålstegn ved eller undergraver de beslutninger som politiet og påtalemyndigheten treffer. Etter deres oppfatning bør ikke oppstart av en undersøkelse skje før straffesaken er ende- lig avgjort, jf. alternativ 3.

Etter Kripos’ oppfatning er alternativ 3 prinsi- pielt best, men det kan virke uheldig i saker hvor etterforskningen pågår lenge. Av denne grunn foreslår de at alternativ 3 suppleres med tillegget «med mindre påtalemyndigheten samtykker i dette». Etter Riksadvokatens syn vil en undersøkel- sesordning som skal avdekke systemsvikt nor- malt ikke ha behov for å starte sitt arbeid parallelt med at politiet etterforsker saken. Det vil snarere være en fordel at politiet og påtalemyndigheten er

30 Prop. 141 L 2024–2025 Lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn

(barnevoldsundersøkelsesloven)

ferdig med sitt arbeid slik at saken er godt opp- lyst. Riksadvokaten mener at straffesaken må være endelig avgjort før undersøkelsesordningen starter sitt arbeid, men støtter Kripos sitt forslag om at det kan tenkes unntakstilfeller hvor det kan være behov for at undersøkelsesordningen ser på saken før endelig avgjørelse foreligger. Riks- advokaten uttaler at ulempen med at under- søkelsesordningens arbeid kommer sent i gang, kan kompenseres med at undersøkelsesord- ningen kan be politiet og påtalemyndigheten om å bidra til å avklare spørsmål av relevans for ord- ningen på et tidlig stadium i etterforskningen.

Politidirektoratet støtter alternativ 2, det vil si at Helsetilsynet kan starte en undersøkelse etter at etterforskningen er avsluttet eller når tilsyns- saken er ferdigbehandlet. Sett hen til behovet for å starte undersøkelsene uten at det går for lang tid, mener Politidirektoratet at alternativ 2 frem- står hensiktsmessig. Dette vil kunne bidra til økt læringsutbytte og øke muligheten til å gjøre for- bedringer i tjenestene. Politidirektoratet viser til at ved alternativ 2, vil politiets etterforskning være ferdig og etterforskningsmaterialet være til- gjengelig som viktig grunnlagsmateriale for undersøkelsesordningens vurderinger. Risikoen for uklare roller, usikkerhet og behov for avklarin- ger knyttet til sammenfallende oppgaver i under- søkelsen og samtidige etterforskningsskritt vil også bortfalle. Politidirektoratet anbefaler at for- arbeidene tydeliggjør skjæringspunktet for når en sak ikke lengre er å anse som «under strafferetts- lig etterforskning» dersom alternativ 2 lovfestes.

Politidistriktene Øst og Innlandet anbefaler alter- nativ 1 blant annet sett hen til viktigheten av at undersøkelsesordningen får igangsatt sitt arbeid tidlig og at politiets etterforskning kan ta tid. Inn- landet politidistrikt peker på viktigheten av tydelige rutiner som ivaretar vernet mot selvinkriminering og vernet om uskyldspresumpsjonen. I tillegg fore- slår de at det må etableres ordninger som sikrer at politiets etterforskning har forrang og at opplysnin- ger fra politiet først kan overleveres uten å skade etterforskningen og oppklaringspotensialet.

Helsetilsynet mener at alternativ 2 er den mest hensiktsmessige løsningen. De uttaler at det vil gi mulighet for å igangsette en undersøkelse av saken i rimelig tid etter at hendelsen(e) fant sted, samtidig som dokumenter fra etterforskning og tilsynsrapporter foreligger. Etter Helsetilsynets vurdering vil det gi et godt grunnlag for å foreta en helhetlig og sammenhengende undersøkelse av hele hendelsesforløpet samt gi mulighet til også å se på politiets og tilsynsmyndighetens arbeid. De anbefaler imidlertid at man ikke er alt-

for rigid, da det også vil kunne være hensikts- messig å gå inn tidligere i enkeltsaker. I slike til- feller vil det være viktig at det er en god dialog og avklaring mellom ordningen og henholdsvis til- synsmyndigheten og politiet for å sikre at man har en avklart arbeidsdeling.

De fleste interesse- og brukerorganisasjoner mener at Helsetilsynet bør kunne starte en under- søkelse mens saken er under etterforskning eller tilsyn, etter avklaring med politiet eller tilsyns- myndigheten, jf. alternativ 1. De fleste begrunner dette med at det er viktig at systemsvikt avdekkes raskt slik at nødvendige forbedringstiltak kan gjøres uten at det tar for lang tid.

Landsforeningen for barnevernsbarn begrunner alternativ 1 med at barn og pårørende kan oppleve en lang ventetid som en ytterligere belastning, og at undersøkelsesordningen må kunne sikre læring i sanntid for å forhindre gjentakende systemfeil.

Ingen høringsinstanser har innvendinger mot forslaget om å lovfeste at loven også skal gjelde for saker forut for lovens ikrafttredelse.

7.4.3 Departementets vurdering Departementet foreslår å regulere nærmere hvilke saker Helsetilsynet kan undersøke, jf. lov- forslaget § 4 første ledd bokstav a til d. Dette er i tråd med flere høringsinstansers innspill om at det i loven må tydeliggjøres hvilke saker Helsetilsynet kan undersøke. Videre foreslår departementet i andre ledd at Helsetilsynet kan starte under- søkelse av saker som har vært behandlet i straffe- sporet når saken er rettskraftig avgjort eller ende- lig henlagt. Videre kan Helsetilsynet undersøke saker når de er ferdigbehandlet av statsfor- valteren, jf. tredje ledd.

Departementet foreslår også at Helsetilsynet skal kunne undersøke saker som er rettskraftig avgjort, endelig henlagt eller ferdigbehandlet av statsforvalteren før lovens ikrafttredelse, jf. lovfor- slaget § 4 fjerde ledd.

Hvilke saker Helsetilsynet kan undersøke

Departementet foreslår at Helsetilsynet kan undersøke offentlige virksomheters arbeid i saker der barn har blitt drept eller forsøkt drept, og saker der barn har blitt utsatt for andre lovbrudd med dødsfølge, jf. lovforslaget § 4 første ledd bokstav a og b. Videre foreslår departementet at Helsetilsynet kan undersøke saker der barn er utsatt for lovbrudd som nevnt i straffeloven kapittel 24 om vern av den personlige frihet og

2024–2025 Prop. 141 L 31 Lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn

(barnevoldsundersøkelsesloven)

fred, kapittel 25 om voldslovbrudd mv. og kapittel 26 om seksuallovbrudd. Det følger av lovforslaget at saken må ha hatt alvorlige konsekvenser for barns liv og helse, jf. lovforslaget § 4 første ledd bokstav c.

Departementet foreslår også at Helsetilsynet skal kunne undersøke saker der barn har blitt utsatt for alvorlig omsorgssvikt, jf. forslaget til § 4 første ledd bokstav d. Departementet viser til drøftelsen av begrepet alvorlig omsorgssvikt i Prop. 169 L (2016–2017) Endringer i barnevern- loven mv. (bedre rettssikkerhet for barn og foreldre) punkt 14.6.2 s. 125–126, og merknaden til barne- vernloven § 6-4, og legger til grunn samme forstå- else som fremkommer der. Det innebærer at alvorlig omsorgssvikt blant annet omfatter seksu- elle overgrep, kjønnslemlestelse, tvangsekteskap og menneskehandel. Begrepet omfatter også «emosjonell omsorgssvikt» og alvorlige mangler ved den daglige omsorgen. Alvorlig omsorgssvikt omfatter også tilfeller der et barn lider av en livs- truende eller annen alvorlig sykdom eller skade og foreldrene ikke sørger for at barnet kommer til nødvendig undersøkelse eller behandling. Det samme gjelder der foreldrene ikke sørger for at et sykt, funksjonsnedsatt eller spesielt hjelpetren- gende barn får dekket sitt særlige behov for behandling eller opplæring.

Departementet vurderer at det ikke vil være hensiktsmessig å erstatte «drap» med «dødsfall» slik noen høringsinstanser tar til orde for. Hvis drap erstattes med dødsfall, vil meningsinnholdet endres, slik at f.eks. ulykker omfattes. Helse- tilsynet skal ikke undersøke ulykkestilfeller eller saker der barn dør av naturlige årsaker.

Den norske legeforening og Helsetilsynet fore- slår at ordningen også skal omfatte tilfeller der barnet er gjerningsperson og begår alvorlige handlinger og kriminalitet. Departementet er enig i at slike handlinger vil få alvorlige konsekvenser for barnets fremtidige helse og psykososiale fungering. Departementet viser til at slike saker kan undersøkes hvis de straffbare handlingene faller inn under saker nevnt i forslaget til § 4 og både gjerningspersonen og fornærmede er barn.

Etter departementets vurdering er det ikke hensiktsmessig å åpne for at Helsetilsynet skal kunne undersøke saker der barn begår kriminelle handlinger mot personer over 18 år. Det er en alvorlig utfordring for samfunnet at barn begår kriminelle handlinger. Departementet viser på den annen side til at det ikke vil være formåls- tjenlig å stille Helsetilsynet overfor store og til dels urealistiske forventninger hva angår omfanget av saker som skal undersøkes.

Det fastsettes ikke bestemte krav i lovteksten til hvem som har utøvd den alvorlige handlingen, men det vil særlig være aktuelt å undersøke handlinger begått av nærstående eller tidligere nærstående av barnet.

Videre opprettholder departementet forslaget om at Helsetilsynets undersøkelser skal omfatte saker der fornærmede er barn, det vil si saker der fornærmede er under 18 år. Saker som gjelder unge over 18 år kan i særlige tilfeller inkluderes, dersom lovbruddet ble påbegynt før barnet fylte 18 år.

Departementet foreslår at Helsetilsynet også kan undersøke saker som er rettskraftig avgjort, endelig henlagt eller ferdigbehandlet av statsfor- valteren før lovens ikrafttredelse, jf. lovforslaget § 4 fjerde ledd. Bakgrunnen for forslaget er at Helsetilsynet skal kunne påbegynne undersøkelse av saker når loven trer i kraft. Ingen hørings- instanser har hatt innvendinger til dette.

Politiet og statsforvalteren får ingen plikt til å melde om saker som er rettskraftig avgjort, ende- lig henlagt eller ferdigbehandlet før lovens ikraft- tredelse. Departementet legger til grunn at Helse- tilsynet har dialog med politiet og statsforvalteren når det gjelder utvelgelse av disse sakene.

En forutsetning for at Helsetilsynet skal kunne undersøke saker som er rettskraftig avgjort, ende- lig henlagt eller ferdigbehandlet før lovens ikraft- tredelse, er at de får tilgang til opplysningene i sakene. Som det fremgår av punkt 6.5 mener departementet, at forslaget ikke er i strid med Grunnloven § 97 fordi inngrepet i den enkeltes forventning om konfidensialitet er beskjedent og byrdene for den enkelte er begrenset. Helsetilsy- net skal ikke undersøke straffbare handlinger eller ta stilling til eller uttale seg om straffeskyld. Det er svikt på systemnivå Helsetilsynet skal se etter.

Oppstart av undersøkelse

I høringsnotatet foreslo departementet tre alter- nativer for når Helsetilsynet skal kunne starte undersøkelse av en sak som gjelder drap, vold, overgrep eller alvorlig omsorgssvikt mot et barn, og som også forfølges i straffesporet eller er gjen- stand for en tilsynssak. Departementet ser at høringsinstansene vurderer spørsmålet ulikt. Det vil være en fordel å kunne undersøke en alvorlig sak så tidlig som mulig selv om saken er under strafferettslig etterforskning eller behandling av til- synsmyndigheter. Helsetilsynet kan på den måten avdekke eventuell systemsvikt på et tidlig tids- punkt, slik at ansvarlige offentlige virksomheter

32 Prop. 141 L 2024–2025 Lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn

(barnevoldsundersøkelsesloven)

kan rette opp feil og mangler eller iverksette andre forbedringstiltak. Forslag til alternativ 1 og 2 i høringsnotatet vil ivareta dette hensynet.

Departementet viser imidlertid til at ikke all systemsvikt skyldes konkrete og virksomhets- nære forhold der nødvendige forbedringstiltak kan foretas forholdsvis raskt. Systemsvikt kan også i mange tilfeller skyldes forhold på et mer overordnet og systemisk nivå med et sammensatt årsaksbilde, der forbedrende tiltak og grep vil kreve noe tid.

Samtidig er det vesentlig at avklaring av de strafferettslige sidene i en sak blir prioritert og går sin gang uforstyrret. Som Oslo statsadvokat- embeter uttaler, er det viktig at politiet får gjen- nomført sin etterforskning uten at denne for- styrres av andre aktører som eventuelt skal snakke med de samme vitnene. En eventuell sam- tidighet i undersøkelser vil kunne bidra til å svekke mulighetene for å komme frem til et riktig etterforskningsresultat og skape uklarhet. Dette vil ikke minst være viktig for barnet og pårørende i saken. Dersom Helsetilsynet undersøker en sak samtidig med at saken etterforskes, vil det være risiko for at samme spørsmål og problemstillinger utredes parallelt av politiet og Helsetilsynet. I slike tilfeller vil ulike vurderinger av blant annet tidsforløp og årsaks- og forklaringsbildet skape uheldige situasjoner med tvil om hva som egentlig har skjedd i saken. Dette kan bidra til å forstyrre etterforskningen, men det kan også svekke tro- verdigheten til Helsetilsynets analyser og funn og gjøre det vanskelig å følge opp anbefalingene som Helsetilsynet kommer med. I tillegg kan det være belastende for barnet, pårørende og vitner i saken å forholde seg til to forskjellige myndighets- organer som går gjennom saken samtidig.

Det følger av lov om Statens kommisjon for partnerdrap § 4 at partnerdrapskommisjonen skal undersøke saker der «tiltalte er rettskraftig dømt». Etter departementets vurdering er det gode grun- ner for å velge en løsning for Helsetilsynets under- søkelser på linje med Partnerdrapskommisjonen, det vil si alternativ 3 der saken er rettskraftig avgjort. Hensynet til et harmonisert regelverk til- sier at ulike undersøkelsesordninger og kommisjo- ner med lignende tematikk så langt som mulig bør reguleres likt. Det vil bidra til klarhet og forutsig- barhet for de aktørene som har plikter etter ulike lovverk. Samme oppstartstidspunkt vil også kunne lette eventuell koordinering mellom Helsetilsynet og Partnerdrapskommisjonen i saker der både partner og barn er drept.

Det er gode argumenter som taler for både alternativ 1 og alternativ 2, men departementet

har etter en helhetlig vurdering kommet fram til at alternativ 3 best ivaretar formålet med loven. Selv om det kan ta tid før det foreligger retts- kraftig dom i en sak, mener departementet det vil det være en fordel at politiet og påtalemyndig- heten er ferdig med sitt arbeid slik at saken er så godt opplyst som mulig. En sak som er endelig strafferettslig avgjort, vil kunne opplyse flere vik- tige forhold og være et godt grunnlag for Helse- tilsynets gjennomgang av saken. Departementet viser til at det i noen saker vil være relevant for Helsetilsynet å gjennomgå enkelte deler av poli- tiets arbeid i en sak, spesielt i tidsrommet før den alvorlige hendelsen fant sted, jf. redegjørelsen i punkt 7.2.3. Da vil det være en fordel at etter- forskningen er avsluttet, og at straffesaksdoku- menter og domsavgjørelser foreligger. Det vil også være uheldig dersom Helsetilsynet kommer frem til et annet resultat når det gjelder årsaks- forhold enn politiet og påtalemyndigheten. Til- svarende vil det være en fordel at tilsyns- rapporter foreligger der Helsetilsynet skal under- søke saker som har vært underlagt tilsyn hos statsforvalteren.

Departementet har videre lagt vekt på at alter- nativ 3 er det som best ivaretar involverte perso- ners vern etter uskyldspresumsjonen. Alternativet får støtte av flere høringsinstanser, inkludert Justis- og beredskapsdepartementet, Oslo stats- advokatembeter, Vest politidistrikt, Kripos og Riks- advokaten. Departementet har hatt dialog med Socialstyrelsen i Sverige som har formidlet at de ser flere fordeler enn ulemper ved at det må fore- ligge rettskraftig dom før de kan starte under- søkelse av en sak. Ettersom Helsetilsynet skal kunne undersøke saker fra før lovens ikraft- tredelse, vil ordningen uansett kunne undersøke saker som allerede er avgjort straks loven er satt i kraft, slik at sakstilfanget er sikret.

En ulempe med alternativ 3 er at det i enkelte saker kan gå lang tid før en undersøkelse kan starte opp, og forbedringer kan gjennomføres. Departementet viser til at Helsetilsynet mener at alternativ 2 er mest hensiktsmessig fordi det gir mulighet for å igangsette en undersøkelse i rime- lig tid etter at hendelsen(e) fant sted. For å imøte- komme dette, har departementet vurdert om alternativ 3 bør suppleres med et tillegg som åpner for at undersøkelser i visse tilfeller kan starte opp tidligere, slik som Kripos foreslår i sitt høringsinnspill. Kripos foreslår at alternativ 3 sup- pleres med tillegget «med mindre påtalemyndig- heten samtykker i dette» for å åpne for at Helse- tilsynet kan iverksette undersøkelse i en sak før saken er rettskraftig avgjort. Kripos sitt forslag

2024–2025 Prop. 141 L 33 Lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn

(barnevoldsundersøkelsesloven)

modererer ulempene ved alternativ 3, men departementet har likevel kommet til at det på det nåværende tidspunkt ikke bør åpnes for en unn- taksadgang etter samtykke fra påtalemyndig- heten. Ettersom ordningen er ny og ikke har virket i praksis, er det etter departementets vurde- ring vanskelig å konkretisere nærmere i hvilke til- feller det vil kunne være aktuelt for påtalemyndig- heten å samtykke til tidligere oppstart av en undersøkelse. Departementet viser til at ord- ningen skal evalueres, og foreslår at spørsmålet om det bør åpnes for å starte en undersøkelse på et tidligere tidspunkt vurderes i den forbindelse.

Departementet foreslår at Helsetilsynet kan undersøke saker som er rettskraftig avgjort eller endelig henlagt.

Departementet foreslår videre at Helsetilsynet ikke skal starte å undersøke saker som er under pågående tilsyn hos statsforvalteren, jf. nærmere omtale under punkt 7.8 om dette. Departementet viderefører ikke forslaget om at Helsetilsynet skal kunne ta opp saker på eget initiativ, jf. nærmere omtale i punkt 7.8.3.

Departementet viser til lovforslaget § 4.

7.5 Gjennomføring av undersøkelsene

7.5.1 Forslaget i høringsnotatet Departementet foreslo i høringsnotatet at de sen- trale oppgavene og funksjonene til Helsetilsynet etter denne loven reguleres. I lovutkastet foreslo departementet at:

«Statens helsetilsyn skal utrede hendelses- forløp, årsaksfaktorer og årsakssammen- henger knyttet til saker nevnt i § 2. Under- søkelsene skal identifisere svikt og andre kritikkverdige forhold på systemnivå i en eller flere tjenester, og spesielt når det gjelder sam- handlingen mellom tjenester. Statens helse- tilsyn skal formidle sine analyser og funn om systemsvikt til relevante aktører.»

For å understreke at et overordnet formål er å bidra til læring og forbedring på systemnivå, ble det foreslått å lovfeste at Helsetilsynet i under- søkelse av saker ikke skal ta stilling til sivilrettslig ansvar eller strafferettslig skyld.

Departementet foreslo videre å lovfeste at Helsetilsynet selv skal kunne avgjøre hvilke saker som skal undersøkes, tidspunkt for og omfang av en undersøkelse, samt hvordan den skal gjennom- føres. Ved utvelgelse av saker og tematikk som skal undersøkes, mente departementet at utvelgelsen

blant annet burde baseres på følgende vurderings- tema og momenter: – alvorlighetsgrad i sakene – behov for offentlige tjenester og behov for

beskyttelse – grunn til å tro at det foreligger systemsvikt og

læringspotensial

7.5.2 Høringsinstansenes syn Høringsinstansene har generelt gitt sin støtte til oppgavene til ordningen og de momentene som høringsnotatet trekker opp for utvelgelse av saker for undersøkelse. Flere av høringsinstansene har uttalt at det er viktig å tydeliggjøre undersøkelses- ordningens uavhengighet.

Kripos uttaler at forslaget om at Helsetilsynet skal utrede hendelsesforløp, årsaksfaktorer og årsakssammenhenger knyttet til drap og andre alvorlige saker om vold, overgrep og omsorgs- svikt mot barn, er likt med politiets oppgaver ved etterforskning. Kripos presiserer viktigheten av en tydelig rolleavklaring mellom politiets og Helsetilsynets oppgaver. Riksadvokaten deler denne vurderingen.

Flere høringsinstanser har kommentert for- slaget i høringsnotatet om kriterier for utvelgelse av saker. Regionalt ressurssenter om vold, trauma- tisk stress og selvmordsforebygging (RVTS sør) mener det er en svakhet at verken lovforslaget eller merknader til de enkelte bestemmelser i særlig grad avklarer hvordan man skal definere begrepet «alvorlig».

Landsforeningen for barnevernsbarn mener det må etableres klare retningslinjer for hvilke typer saker som undersøkes, slik at ikke bare de mest ekstreme tilfellene fanges opp. Også saker hvor barn har vært utsatt for vedvarende manglende oppfølging, feilaktige vurderinger eller svikt i tje- nestene må omfattes. Saker hvor barnets død eller alvorlige skade skyldes indirekte systemsvikt (for eksempel manglende helsehjelp eller oppfølging) må inkluderes. Det samme gjelder saker der barnets psykiske helse er alvorlig skadet som følge av mangelfull oppfølging.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet savner en bestemmelse i loven som tydeligere definerer hva som er vilkårene for at en undersøkelse kan iverksettes i en konkret sak.

7.5.3 Departementets vurdering Departementet foreslår en bestemmelse der Helse- tilsynets undersøkelser etter denne loven regule- res, jf. lovforslaget § 5. I bestemmelsen foreslår

34 Prop. 141 L 2024–2025 Lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn

(barnevoldsundersøkelsesloven)

departementet at Helsetilsynet «skal undersøke saker som nevnt i § 4 med sikte på å avdekke årsaksfaktorer, bakenforliggende forhold og hen- delsesforløp av betydning for offentlige virksom- heters arbeid for å forebygge drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn.»

Videre foreslår departementet at under- søkelsene særlig skal avklare om det foreligger svikt eller andre kritikkverdige forhold på system- nivå i en eller flere offentlige virksomheter og i samhandlingen mellom offentlige virksomheter. Sammenholdt med forslaget i høringsnotatet er bestemmelsen en ytterligere presisering av hva Helsetilsynets oppgaver etter loven skal være.

Barnevoldsutvalgets gjennomgang av saker viste at sviktende samarbeid og samordning mel- lom offentlige virksomheter var årsaken til at det sviktet i mange situasjoner. Flere andre utvalg og rapporter har avdekket det samme, jf. punkt 2.2 og 4.1. Det er derfor viktig å tydeliggjøre i loven at undersøkelsene skal vurdere samhandlingen mel- lom offentlige virksomheter. Sett i sammenheng med formålsparagrafen, innebærer forslaget at Helsetilsynet skal undersøke saker som kan bidra til læring og forbedring på virksomhetsnivå og systemnivå. Selv om Helsetilsynets undersøkelser etter loven tilsynelatende likner på oppgaver under en strafferettslig etterforskning, er formålene for- skjellige og tilnærmingene vil nødvendigvis være ulike. Departementet understreker at Helse- tilsynet ikke skal etterforske straffesaker. Etter- forskningsansvaret ligger til politiet og påtale- myndigheten.

I tråd med det ovenstående og i likhet med lov om Statens kommisjon for partnerdrap § 3, foreslår departementet at Helsetilsynet ikke skal ta stilling til eller uttale seg om sivilrettslig ansvar eller strafferettslig skyld i sine under- søkelser etter denne loven, jf. lovforslaget § 5 tredje ledd. Bestemmelsen synliggjør at Helsetil- synet skal kunne undersøke saker med et tydelig systemfokus. Helsetilsynet skal dermed ikke gi uttalelser som kan oppfattes som en konstatering av straffeskyld eller som sår tvil om omstendig- heter som har ledet til frifinnelse eller henleg- gelse. En konstatering av straffeskyld etter fri- finnelse eller henleggelse vil være en krenkelse av uskyldspresumsjonen. Bestemmelsen legger også til rette for at involverte aktører i en sak kan vise større grad av åpenhet til undersøkelses- arbeidet og på den måten bidra til at sakene blir best mulig opplyst. For å tydeliggjøre under- søkelsesordningens uavhengighet, foreslår departementet at det fremgår av loven at Helse- tilsynet ikke kan instrueres i faglige spørsmål i

sitt arbeid etter denne loven, jf. lovforslaget § 5 fjerde ledd.

Utvelgelse av saker

Departementet foreslår at Helsetilsynet selv skal kunne avgjøre hvilke saker som kan undersøkes innenfor rammene av lovforslaget § 4. Under- søkelsene etter loven vil potensielt kunne omfatte svært mange saker, og det kan oppstå en offentlig forventing om å «snu alle steiner» i flere saker. Det vil være svært ressurs- og tidkrevende hvis alle alvorlige hendelser og saker skal undersøkes. Departementet presiserer derfor at ikke alle alvorlige hendelser og saker Helsetilsynet får melding om skal undersøkes. Det er et utvalg av alvorlige saker som etter en konkret vurdering kan bidra til læring og forebygging av drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn som skal undersøkes. Ved utvelgelsen av saker som skal undersøkes, vil § 1 om formålsbestemmelsen og § 4 om hvilke saker Helsetilsynet kan undersøke, være retningsgivende. Sentrale momenter ved utvelgelse av saker, vil blant annet være sakens alvorlighet, barnets behov for beskyttelse samt hvorvidt det er grunn til å anta at det foreligger systemsvikt og om saken har et læringspotensial. Grad av alvorlighet handler blant annet om hvor- vidt det barnet har vært utsatt for har fått eller er egnet til å få, alvorlige konsekvenser for barnets liv og helse.

Saker der barn har hatt behov for beskyttelse, kan f.eks. være saker hvor barn vokser opp i fami- lier med utfordringer knyttet til rus og psykiatri, og barn ikke får den omsorg og beskyttelse de har behov for. Det kan også være saker hvor det er godt kjent i offentlige virksomheter at barn utsettes for sterk negativ sosial kontroll og trusler som er utløst av familiens eller gruppens behov for å iva- reta ære, uten at det er iverksatt tiltak for å hindre dette. Videre kan det være saker hvor manglende innsikt i samisk språk, kultur og tradisjoner kan bidra til at offentlige virksomheter ikke griper inn i alvorlige overgrepssaker.

Departementet mener systemsvikt må forstås bredt, og legger til grunn at systemsvikt forstås som at offentlige virksomheter ikke har fungert i tråd med sitt formål forut for alvorlige handlinger mot barn. Årsakene til systemsvikt kan f.eks. være mangelfull samhandling eller kommunika- sjon mellom offentlige virksomheter, mangelfullt regelverk og rutiner eller svak forståelse av eksisterende regelverk, manglende implemente- ring og praktisering eller manglende kunnskap i offentlige virksomheter mv.

2024–2025 Prop. 141 L 35 Lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn

(barnevoldsundersøkelsesloven)

Det er viktig at Helsetilsynets undersøkelser innrettes slik at det velges ut saker og temaer som kan bidra til læring utover den enkelte saken.

Det kan være vanskelig å identifisere system- svikt og læringspotensial ved mottak av en melding. I mange tilfeller vil det derfor være behov for en forundersøkelse hvor nærmere informasjon innhentes, før Helsetilsynet kan ta endelig stilling til om saken skal undersøkes nær- mere. Forslaget til § 9 om at Helsetilsynet uten hinder av taushetsplikt gis tilgang til opplysninger fra offentlige virksomheter i en sak som under- søkes, gjelder også for forundersøkelser, jf. punkt 7.10.4. Departementet legger til grunn at Helse- tilsynet over tid vil opparbeide seg kompetanse og erfaring når det gjelder kjennetegn og faktorer som kan indikere systemsvikt. Godt opplyste saker vil også gi gode forutsetninger for å identi- fisere aktuelle saker og temaer.

Helsetilsynets undersøkelser bør omfatte både enkelthendelser og hendelsesforløp. Helsetilsynet kan også velge å undersøke tematikk som er gjen- nomgående i flere saker. Ofte vil det å se enkelt- saker i sammenheng med andre saker som har fellestrekk og skjæringspunkter, i større grad kunne bidra til læring og forbedring på system- nivå enn kun én sak. Dette innebærer at en av oppgavene for Helsetilsynet vil være å utarbeide et system for å identifisere temaer og saker som går igjen eller har lignende utfall eller risiko- momenter. Dette kan gjøres f.eks. ved bruk av eksisterende statistikk eller at man kartlegger innkomne saker for å finne fellestrekk og mønster i sakstypene. Departementet legger til grunn at Helsetilsynet, vil utrede nærmere kriterier for utvelgelse av saker.

Med utgangspunkt i disse vurderingsmomen- tene og innenfor rammene av § 4, vurderer depar- tementet at Helsetilsynet selv bør avgjøre hvilke av de sakene de får melding om som skal under- søkes. Departementet foreslår derfor i lov- forslaget § 5 fjerde ledd at Helsetilsynet gis myn- dighet til selv å avgjøre hvilke saker som skal undersøkes, tidspunkt for og omfang av under- søkelsen, samt hvordan den skal gjennomføres. Avgjørelsen er ikke et enkeltvedtak og kan ikke påklages etter forvaltningsloven.

Departementet ser at det kan oppstå behov for å gi regler i tilknytning til undersøkelsesarbeidet, for eksempel om samarbeidet med andre offent- lige virksomheter. Det foreslås derfor en hjemmel for departementet til å gi nærmere bestemmelser om Helsetilsynets undersøkelser i forskrift.

I flere av partnerdrapssakene som har skjedd de senere årene har det vært barn i familien.

Noen barn har vært vitne til drapet som har skjedd og noen barn er også selv blitt drept. Som hovedregel vurderer departementet det som lite hensiktsmessig at Helsetilsynet undersøker saker som Partnerdrapskommisjonen allerede gransker, men departementet vil ikke utelukke at det i sær- skilte tilfeller kan være formålstjenlig at begge ordningene, i samarbeid gjennomgår en partner- drapssak der barn har vært involvert. Departe- mentet understreker derfor at det bør etableres systematisk dialog mellom Partnerdrapskommi- sjonen og Helsetilsynet for å sørge for avklaringer av hvilken ordning som skal granske hvilke saker eller hvilke sider av en sak, for å unngå for stor belastning på berørte parter og uklarheter i systemet som helhet.

Departementet viser til lovforslaget § 5.

7.6 Formidling og rapportering

7.6.1 Forslaget i høringsnotatet I høringsnotatet ble det foreslått at Helsetilsynet skal formidle sine analyser og funn om system- svikt fra undersøkelsene til relevante aktører som tjenestene og statsforvalteren, og gi anbefalinger til myndighetene om tiltak, inkludert forslag til lovendringer som bør iverksettes for å hindre lik- nende tilfeller.

Departementet foreslo videre å lovfeste at Helsetilsynet skal offentliggjøre anonymiserte rapporter fra undersøkelsene. Det ble foreslått at rapportene skal oversendes departementet og inneholde en beskrivelse av systemsvikt og andre forhold som har forårsaket eller medvirket til at en eller flere alvorlige saker har oppstått. Rappor- tene skal inneholde anbefalinger om fore- byggende tiltak og bidra til læring og forbedring i offentlige virksomheter som yter tjenester til barn.

I høringsnotat ble det videre vist til at departe- mentet vil kunne gi nærmere styringssignaler om hvordan rapportene skal utarbeides i årlige til- delingsbrev til Helsetilsynet.

7.6.2 Høringsinstansenes syn Flesteparten av høringsinstansene som uttaler seg, gir innspill til det som dreier seg om rapportering. Få uttaler seg om det som gjelder formidling.

Datatilsynet, Den norske legeforening, Den norske tannlegeforening, Hjelp meg stoppe volden, Kripos og Regionale ressurssentre om vold, trauma- tisk stress og selvmordsforebygging (RVTS Øst og RVTS Midt) og Stine Sofies Stiftelse understreker

36 Prop. 141 L 2024–2025 Lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn

(barnevoldsundersøkelsesloven)

viktigheten av at reell anonymisering sikres. Den norske legeforening uttaler at det er spesielt viktig i disse sakene med særlig sensitive opplysninger om mindreårige, som ofte selv ikke er klar over hvilke opplysninger ulike offentlige instanser har om dem. De er likevel usikre på om det i praksis er mulig å fullt ut anonymisere rapportene. Kripos støtter forslaget om at rapportene må være til- strekkelig anonymisert slik at personer sakene omhandler ikke blir identifisert. Kripos under- streker imidlertid at for saker omtalt i media kan reell anonymisering være vanskelig, endog umulig å få til. Kripos mener derfor at det alternativt kan vurderes å lage en offentlig versjon av rapporter der eventuelle identifiserende opplysninger er fjernet, og en versjon unntatt offentlighet som ikke er beregnet på publisering, men til bruk for berørte etater mv. Også Stine Sofies Stiftelse mener man bør vurdere om det bør utgis en offentlig rapport og en som er unntatt offentlighet.

Sandnes kommune støtter forslaget om at Barne- og familiedepartementet skal koordinere arbeidet med oppfølging av rapportene opp mot andre berørte departementer, og at Helsetilsynet også selv kan formidle sine analyser og funn til andre relevante departementer. De savner imid- lertid tydeligere føringer for hvordan endrings- arbeidet kan forankres lokalt.

Nasjonalt kunnskapssenter om vold og trauma- tisk stress (NKVTS) mener at for at ordningen skal oppnå sitt formål, bør den komme med konkrete kortsiktige og langsiktige mål, og implemente- ringsplaner der det er klart definert hvem som har ansvar for implementering og evaluering. Rap- porteringen til departementet bør inneholde kon- krete forslag til tiltak som bør følges opp med en form for rapportering som beskriver hva slags endringer som har blitt gjort i praksis, og hvordan det har fungert på kort sikt og lang sikt.

Helsetilsynet, Hjelp meg stoppe volden og Stine Sofies Stiftelse mener at rapportene bør sendes til alle berørte departementer. Helsetilsynet mener det må skje en felles samlet vurdering av rappor- tene fra både de involverte departementers side og fra underliggende etater. Helsetilsynet mener at styringssignaler på hvordan rapportene skal utar- beides vil være uheldig i forhold til ordningens uav- hengighet. Helsetilsynet skriver:

«Det vil være avgjørende for troverdighet og tillit til ordningens arbeid at verken departe- mentet eller Helsetilsynets direktør instruerer ordningen i forhold til valg av saker, tematikk, metode, utforming av rapport og formidling av funn.»

Også Forandringsfabrikken understreker at styringssignaler på hvordan rapportene skal utar- beides vil gjøre ordningen mindre uavhengig. De mener videre at det bør lovfestes at anbefalingene i rapporten skal vise hvordan synspunktene fra barn er vektlagt og vurdert.

Hjelp meg stoppe volden mener i tillegg at det må avkreves at regjeringen leverer en rapport eller melding til Stortinget om hva regjeringen konkret gjør for å få til de systemendringene som kreves. De mener også at det i lovforslaget om rapportering bør presiseres at det i minst mulig grad skal gjengis forløp og detaljer om de involverte privatpersonene i rapportene. Organisasjonen mener man kan følge eksempelet til den svenske ordningen, der flere titalls saker samles i en og samme rapport og ingen detaljer i sakene er tatt med.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet vurde- rer at departementenes kjernegruppe for utsatte barn og unge (KUBU) og etatssamarbeidet for utsatte barn og unge kan være en mulig kanal for å sikre at læringspunktene fra undersøkelsene blir formidlet til relevante aktører.

7.6.3 Departementets vurdering Departementet foreslår en egen bestemmelse om arbeidet med formidling og rapportering, jf. lov- forslaget § 6. Departementet opprettholder langt på vei forslaget i høringsnotatet, men foreslår noen presiseringer i lovteksten når det gjelder hvem analyser og funn skal formidles til og ram- mene for dette.

Departementet foreslår at Helsetilsynet skal, innenfor rammen av taushetsplikten etter § 12, for- midle sine analyser og funn til offentlige virksom- heter som har vært gjenstand for undersøkelse. Det er opp til Helsetilsynet hvordan de vil gjøre dette. For at inngrepet i privatlivet, herunder omdømmevernet, skal bli minst mulig, er det av betydning at Helsetilsynet anonymiserer opp- lysninger i sin kontakt med offentlige virksomheter som ikke tidligere har hatt kontakt med de fysiske personene som undersøkelsessaken berører.

I tillegg er det viktig at Helsetilsynet formidler sine analyser og funn til offentlige virksomheter som kan lære av undersøkelsene. Departementet foreslår derfor at Helsetilsynet skal offentliggjøre anonymiserte rapporter på bakgrunn av sine undersøkelser etter denne loven. Rapportene skal blant annet beskrive eventuell systemsvikt og inneholde anbefalinger til myndighetene om tiltak som bør iverksettes for å forebygge drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn. I rapportene

2024–2025 Prop. 141 L 37 Lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn

(barnevoldsundersøkelsesloven)

bør det også vises til hvordan synspunktene fra barn er vektlagt og vurdert.

I kravet til anonymisering ligger ikke bare at navn og andre personopplysninger skal utelates, men at offentligheten ikke ut fra rapportene skal kunne forstå hvilken sak det dreier seg om. Etter- som rapportene skal være anonymiserte, vil ikke vernet om retten til privatliv etter Grunnloven § 102, EMK artikkel 8 og SP artikkel 17 aktuali- seres i forbindelse med utstedelse av rapporter og tilrådinger. Personvernforordningen gjelder heller ikke for anonyme opplysninger, jf. fortalepunkt 26.

Som flere høringsinstanser påpeker vil publi- sering av offentlige rapporter kreve at Helse- tilsynet har høy grad av bevissthet om kravet til anonymisering. Risikoen for gjenkjenning er høy, særlig når det gjelder saker som har fått stor mediaoppmerksomhet.

Å publisere rapporter som gjengir hendelses- forløp i enkeltsaker vil neppe være forenlig med taushetsplikten og kravet til anonymisering. Departementet legger imidlertid til grunn at det heller ikke er nødvendig for å oppnå formålet at rapportene gjengir saksgang og hendelsesforløp i enkeltsaker. Det vil som regel kunne være for- målstjenlig at Helsetilsynet vurderer flere saker i sammenheng for å identifisere systemsvikt og synliggjøre årsaksfaktorer og bakenforliggende forhold av betydning for å forebygge vold, over- grep og omsorgssvikt mot barn. Gitt at rappor- tene peker på sammenfattede funn og gir anbefa- linger basert på vurderinger av flere ulike saker, vil bruk av eksempler vanskeligere kunne spores tilbake til en konkret sak.

Departementet ser det ikke som aktuelt å lov- regulere at Helsetilsynet i tillegg skal utarbeide ikke-anonymiserte rapporter som unntas offent- lighet. Slike rapporter vil utgjøre et større inngrep i berørte personers familieliv og personvern.

Departementet er enig med innspillene i høringen om at rapportene ikke bare skal sendes til Barne- og familiedepartementet. Departementet mener det er viktig at Helsetilsynet sender rappor- tene til alle departementer som er berørt av tema- tikken eller anbefalingene i rapporten, men vurde- rer at det ikke er nødvendig å lovregulere dette. For ikke å skape usikkerhet om Helsetilsynets uav- hengighet, understreker departementet at det vil være opp til Helsetilsynet å bestemme hvordan rap- portene skal utformes innenfor de rammer som oppstilles i dette lovforslaget.

Departementet er enig med de hørings- instansene som understreker behovet for god og koordinert oppfølging av anbefalingene i rappor- tene. I arbeidet med å vurdere anbefalingene kan

departementene dra veksler på etablerte sam- arbeidsstrukturer på departements- og direkto- ratsnivå. Anbefalingene i rapportene kan være av ulik art og omfang og kan være rettet til en eller flere sektorer på forskjellig forvaltningsnivå. Det vil derfor være viktig med en samordnet og koor- dinert oppfølging av anbefalingene.

Departementet vil understreke viktigheten av at Helsetilsynet har en systematisk tilnærming til arbeidet med formidling av rapportene. Helse- tilsynet må derfor planlegge for hvordan og på hvilke arenaer de skal formidle sine analyser og funn.

Departementet viser til lovforslaget § 6.

7.7 Politiets melde- og utleveringsplikt

7.7.1 Forslaget i høringsnotatet For å sikre at Helsetilsynet blir kjent med saker som kan være aktuelle å undersøke, foreslo departementet i høringsnotatet en plikt for politiet til å melde om alvorlige straffesaker til Helse- tilsynet. Det ble foreslått at politiets meldeplikt skulle gjelde alle saker om drap på barn, jf. straffe- loven § 275 og andre lovbrudd mot barn med døds- følge, jf. straffeloven §§ 255, 272, 274, 283 og 293.

I høringsnotatet ble det vist til at politiets meldeplikt bør utformes så klart som mulig, sam- tidig som departementet mente det var vanskelig å uttømmende regulere hvilke øvrige saker som burde omfattes av politiets meldeplikt. Departe- mentet mente at politiet og Helsetilsynet i sam- arbeid burde utarbeide nærmere retningslinjer for hvilke saker politiet skal melde om. Departe- mentet foreslo en bestemmelse om at politiet skal ha plikt til å melde fra om andre alvorlige saker om vold, overgrep og omsorgssvikt etter straffelovens kapittel 24 om vern av den personlige frihet og fred, kapittel 25 om voldslovbrudd mv. og kapittel 26 om seksuallovbrudd. For å avgrense melde- plikten til saker som omfattes av ordningen, ble det foreslått at meldeplikten kun skal gjelde saker der fornærmede er under 18 år.

Departementet ba om høringsinstansenes synspunkter på om det heller bør stilles krav om at handlingen skal ha en strafferamme på tre år eller mer, eller om loven burde gi en uttømmende liste over de straffebestemmelsene som politiet skal melde fra om.

Høringsnotatet inneholdt tre alternative for- slag til når politiets og statsforvalters meldeplikt burde inntre. Alternativene reflekterte de tre for- slagene for når Helsetilsynet burde kunne starte undersøkelse av en sak.

38 Prop. 141 L 2024–2025 Lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn

(barnevoldsundersøkelsesloven)

Det første alternativet var at meldeplikten burde inntre når politiets etterforskning er ferdig og når en tilsynssak er ferdigbehandlet av stats- forvalteren, men at politiet eller statsforvalteren også kan melde inn saker som er under etter- forskning eller tilsyn.

Det andre alternativet var at meldeplikten inn- trer når påtalemyndigheten tar ut tiltale, politiet eller påtalemyndigheten treffer beslutning om henleggelse og når en tilsynssak er ferdigbehand- let av statsforvalteren.

Det tredje alternativet var at politiets og stats- forvalters meldeplikt inntrer når en straffesak er endelig strafferettslig avgjort eller en tilsynssak er ferdigbehandlet av statsforvalteren.

Videre ble det i høringsnotatet foreslått at politiet uten hinder av taushetsplikt skal låne ut straffesakens dokumenter etter anmodning fra Helsetilsynet dersom saken er rettskraftig avgjort. Departementet foreslo videre at politiet ikke skal ha plikt til å gi ut opplysninger innhentet ved kommunikasjonskontroll eller andre skjulte tvangsmidler som er underlagt formålsbegrens- ninger etter straffeprosessloven § 216 i, jf. § 215 a fjerde ledd tredje punktum, § 216 m sjette ledd, § 216 o femte ledd første punktum og § 222 d femte ledd andre punktum. Det ble også foreslått at Helsetilsynet heller ikke skal kunne motta saks- opplysninger som er unntatt fra innsyn etter straffeprosessloven § 242 a, eller som er gradert etter sikkerhetsloven eller beskyttelses- instruksen, eller som inneholder opplysninger som kan føre til at identiteten til vitner som har forklart seg anonymt, jf. straffeprosessloven § 130 a eller § 234 a, blir kjent for Helsetilsynet.

7.7.2 Høringsinstansenes syn Flere høringsinstanser uttaler seg om spørsmålet om hvilke saker politiet skal ha plikt til å melde fra om til Helsetilsynet, og synspunktene er delte.

Oslo statsadvokatembeter mener at slik politiets meldeplikt er utformet, vil politiet pålegges å sende inn for mange saker som det ikke vil være aktuelt for undersøkelsesordningen å gjennomgå. Skal de innmeldte straffesakene bidra til det som skal være undersøkelsesordningens oppgave og formål, er verken straffebud eller strafferamme avgjørende. Etter deres oppfatning, kan ikke politiets plikt til å innmelde saker angis eksakt. Utgangspunktet bør være at politiet skal melde inn straffe- og undersøkelsessaker hvor sakens art er slik at offentlige (hjelpe)tiltak har eller åpenbart burde ha vært satt i verk, og dette kunne ha en betydning for forebygging av det straffbare

forholdet. Etter Oslo statsadvokatembeters opp- fatning bør også saker som gjelder tjenestefeil, jf. straffeloven §§ 171 og 172, avvergingsplikten i § 196 og saker om selvdrap omfattes av politiets meldeplikt.

Riksadvokaten støtter at meldeplikten inntrer når en sak er endelig avgjort. De mener videre at det foreslåtte saksomfanget som politiet skal ha meldeplikt om, er for omfattende. Det er de mest alvorlige sakene der læringspotensialet er størst, som bør undersøkes av ordningen. Riksadvokaten foreslår at politiets meldeplikt kun bør omfatte saker der barn er utsatt for drap, drapsforsøk og andre straffbare handlinger med dødsfølge, samt selvdrap. I tillegg kan politiet eventuelt melde om andre alvorlige saker der politiet mener det er særlig grunn til å tro at det foreligger systemsvikt eller forbedringspotensial for de offentlige tjenes- tene. Også hensynet til taushetsplikt og person- vern tilsier at man ikke oversender straffesaks- dokumenter til andre offentlige organer uten at det er tilstrekkelig grunn for det. Riksadvokaten mener også at det bør fremgå av forarbeidene at saker som er henlagt av andre grunner enn tilregnelighet og gjerningspersonens død bør omfattes av politiets meldeplikt. De viser til at det ikke er uvanlig at saker der en eller begge for- eldrene er siktet for drap eller mishandling hen- legges etter bevisets stilling, men at det også er læringspotensial i slike saker.

Kripos og politidistriktene Innlandet og Øst mener det vil være vanskelig å gi en uttømmende liste over straffebestemmelser som politiet skal melde fra om, og viser til at en slik løsning kan medføre fare for at tilfeller som ellers faller inn under formålet med undersøkelsesordningen, ikke blir meldt inn. Kripos viser til at et uttrekk fra straffesaksregisteret for 2023 på de opplistede bestemmelsene med fornærmet under 18 år gir 2 562 unike straffesaker med 3 227 unike fornær- mede. Det er dermed en risiko for at omfanget av rapporteringen vil bli for stor til at undersøkelses- ordningen kan håndtere opplysningene på en for- svarlig måte. Politidirektoratet, Politidistriktene Troms og Vest støtter en uttømmende regulering av hvilke straffebestemmelser politiet skal melde fra om. De mener at en uttømmende regulering av varslingsplikten vil være mindre arbeidskrevende for politiet å etterleve, gir forutsigbarhet og for- enkler prosessen.

Justis- og beredskapsdepartementet uttaler at politiets meldeplikt ikke må bli mer ressurs- krevende enn nødvendig, og må være klart avgrenset både når det gjelder hvilke saker den omfatter og når den inntrer.

2024–2025 Prop. 141 L 39 Lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn

(barnevoldsundersøkelsesloven)

Stine Sofies Stiftelse mener at det ikke bør settes krav til hvilken strafferamme straffebe- stemmelsene har, eller gis en uttømmende liste over de straffebestemmelser politiet skal melde om. Bestemmelsen må åpne for at politiet kan melde om alvorlige saker hvor politiet mener det er særlig grunn til å tro det kan foreligge system- svikt eller et forbedringspotensial for tjenestene, for eksempel i saker etter straffeloven § 196 (avvergingsplikt) eller § 171 (tjenestefeil).

NKVTS mener heller ikke at loven bør inne- holde en uttømmende liste over straffebestem- melser som politiet skal melde fra om.

Flere av høringsinstansene uttaler seg også om spørsmålet om når politiets meldeplikt skal inntre. Flere påpeker at tidspunkt for når melde- plikten inntrer, bør harmonere med bestemmel- sen om når Helsetilsynet kan starte en under- søkelse, jf. nærmere omtale i punkt 7.4.3.

Høringsinstansene er delte i dette spørsmålet, også innenfor justissektoren.

Politidirektoratet har etter en helhetsvurdering kommet til at alternativ 2 er mest hensiktsmessig. Troms politidistrikt støtter også alternativ 2. Politi- direktoratet skriver:

«Alternativ 2 fremstår hensiktsmessig, særlig sett hen til behovet for å kunne komme i gang med undersøkelsene uten at det går for lang tid. Dette vil kunne bidra til å øke lærings- utbyttet og øke muligheten til å gjøre for- bedringer i tjenestene. Videre, ved alternativ 2 vil politiets etterforskning være ferdig og etter- forskningsmaterialet tilgjengelig som viktig grunnlagsmateriale for undersøkelsesordnin- gens vurderinger. Risikoen for rolleuklarheter, usikkerhet og behov for avklaringer knyttet til sammenfallende oppgaver knyttet til under- søkelsen og samtidige etterforskningsskritt vil også bortfalle.»

Politidirektoratet har merknader til ordlyden som er foreslått i alternativ 2, og understreker at det er påtalemyndigheten som beslutter henleggelse. Politidirektoratet viser også til at alvorlige saker kan få andre positive påtaleavgjørelser enn tiltale, som eksempelvis siktelse til tilståelsesdom, noe loven bør ta høyde for. Direktoratet foreslår der- for at ordlyden endres til «Meldeplikten etter første og andre ledd inntrer når påtalemyndighe- ten har truffet endelig påtalemessig avgjørelse og når tilsynssaken er ferdig behandlet av stats- forvalter.»

Alternativ 2 støttes blant annet også av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Regionalt ressurs-

senter om vold, traumatisk stress og selvmordsfore- bygging (RVTS Øst) og Helsetilsynet.

Advokatforeningen, Kripos, Oslo statsadvokat- embeter, Riksadvokaten, Vest politidistrikt og Utlendingsdirektoratet støtter alternativ 3. Advo- katforeningen skriver:

«Etter Advokatforeningens syn bør både mel- deplikt og arbeidet med å starte undersøkelser av aktuelle saker avventes til straffesaken er endelig avgjort eller tilsynssaken er ferdig- behandlet. Å avvente utfallet av tilsynssaken og straffesaken fremstår som det beste alterna- tivet for at undersøkelsen ikke skal komme i konflikt eller intervenere i politiets etterfor- sking eller tilsynssaken. Det er ikke uvanlig at etterforskingen fortsetter også etter at tiltale er tatt ut og mens saken står for domstolen. Etter Advokatforeningens syn vil også tilflyt av infor- masjon til undersøkelsesordningen kunne bli bedre av at det ikke samtidig pågår en straffe- rettslig forfølgelse eller tilsynssak. Også hen- synet for å beskytte uskyldspresumsjonen til den tiltalte eller domfelte taler for en slik ord- ning.»

Kripos foretrekker alternativ 3, men legger til grunn at det må være en melde-rett tidligere, etter de samme vurderingene som anføres i forhold til forslaget til § 4 i høringsnotatet.

Blant høringsinstansene som støtter alternativ 1 er Bamble kommune, Fellesorganisasjonen (FO), Hjelp meg stoppe volden, Redd barna, Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selv- mordsforebygging (RVTS Midt), Rogaland fylkes- kommune, Statsforvalteren i Trøndelag, Stats- forvalteren i Vestfold og Telemark og Stine Sofies Stiftelse.

Stine Sofies Stiftelse viser blant annet til at et viktig formål med ordningen er å bidra til å fore- bygge. Det betyr at det er viktig å komme inn så tidlig som mulig for å hindre utvikling av uheldig praksis. Stiftelsen peker også på at det vil svekke kvaliteten på informasjonen som undersøkelses- ordningen innhenter gjennom intervjuer med offentlige ansatte og berørte parter, dersom man må vente lenge med informasjonsinnhenting. Stiftelsen har tillit til at undersøkelsesordningen vil ha jevnlig dialog med politiet og påtalemyndig- heten om når en undersøkelse kan starte som er forenlig med hensynet til etterforskning og even- tuell straffeforfølgning.

Datatilsynet uttaler at det bør fremgå av lov- teksten at politidokumenter som er utlånt til Helsetilsynet ikke skal arkiveres.

40 Prop. 141 L 2024–2025 Lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn

(barnevoldsundersøkelsesloven)

7.7.3 Departementets vurdering Departementet foreslår at politiet skal melde alle saker som nevnt i § 4 første ledd bokstav a og b. Det vil si saker som gjelder drap og forsøk på drap på barn, og andre lovbrudd med dødsfølge til Helsetilsynet. I tillegg foreslår departementet at politiet kan melde fra om saker som nevnt i § 4 første ledd bokstav c. Det vil si saker der barn er utsatt for lovbrudd som nevnt i straffeloven kapit- tel 24 om vern av den personlige frihet og fred, kapittel 25 om voldslovbrudd mv. og kapittel 26 om seksuallovbrudd, når saken har hatt alvorlige konsekvenser for barns liv og helse.

Departementet har vurdert om loven bør gi en liste over de konkrete straffebestemmelsene som politiet kan melde om fremfor å vise til aktuelle kapitler i straffeloven. Departementet ser at en tydelig definert meldeplikt vil være mindre arbeidskrevende og lettere å etterleve for politiet. På den annen side vil, som blant annet Kripos, Oslo statsadvokatembeter og Riksadvokaten påpeker, en uttømmende opplisting pålegge politiet melde- plikt om et omfattende antall saker hvorav mange av sakene ikke vil være aktuelle for Helsetilsynet å gjennomgå. Departementet viser til Kripos’ uttalelse om at et uttrekk fra straffesaksregisteret for 2023 på bestemmelser nevnt i høringsnotatet med fornærmet under 18 år ga 2 562 unike straffe- saker med 3 227 unike fornærmede. En uttøm- mende opplisting av straffebestemmelser som omfattes av meldeplikten, vil således påføre både politiet og Helsetilsynet en unødig ressursbruk samt at det vil stride mot viktige personvern- hensyn.

Saker om drap på barn, er etter departe- mentets vurdering imidlertid så alvorlige at det eksplisitt bør fremgå av bestemmelsen at politiet har meldeplikt om alle saker der barn er utsatt for drap, drapsforsøk og andre straffbare handlinger med dødsfølge. Når det gjelder andre saker, foreslår departementet at politiet får adgang, men ikke en plikt til å melde. Departe- mentet foreslår at politiet får adgang til å melde saker etter straffeloven kapittel 24 til 26, når de har hatt alvorlige konsekvenser for barns liv og helse. Etter departementets vurdering vil en slik løsning sikre at Helsetilsynet får melding om de viktige sakene samtidig som det ikke skaper unødig arbeid for politiet eller Helsetilsynet. Departementet viser til at dette synspunktet har fått støtte av flere høringsinstanser, også fra justissektoren.

Det er ingen støtte i høringsuttalelsene for å avgrense politiets meldeplikt til saker med en

strafferamme på tre år eller mer. Departementet mener heller ikke at en slik avgrensning vil være hensiktsmessig.

Selv om det ikke foreslås en opplisting av straffebestemmelser i loven, velger departementet likevel å gi eksempler på hvilken type saker det kan være aktuelt for politiet å melde om. Det vil for eksempel være de mest alvorlige sakene med brudd på følgende straffebestemmelser i straffe- loven kapittel 24: § 252 (grov tvang), § 253 (tvangsekteskap), 255 (grov frihetsberøvelse), § 257 (menneskehandel), § 262 andre ledd (brudd på ekteskapsloven mv., barneekteskap) og § 264 (grove trusler).

Videre kan det være brudd på straffebestem- melser i straffeloven kapittel 25: § 272 (grov kroppskrenkelse), § 273 (kroppsskade), § 277 (medvirkning til selvmord og til selvpåført betyde- lig skade på kropp eller helse), § 282 (mishand- ling i nære relasjoner), § 284 (kjønnslemlestelse) og § 288 (hensettelse i hjelpeløs tilstand mv).

Det kan også være brudd på straffebestem- melser i straffeloven kapittel 26: § 291 (voldtekt), § 295 (misbruk av overmaktsforhold og lig- nende), § 296 (seksuell omgang med innsatte mv. i institusjon), § 299 (voldtekt av barn under 14 år), § 302 (seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år), § 312 (incest) og § 314 (seksuell omgang mellom andre nærstående).

Innenfor de opplistede straffebudene, vil det trolig være en god del saker det ikke er aktuelt å melde om. Det følger av forslaget til § 4 første ledd bokstav c, at det er de sakene som har hatt alvorlige konsekvenser for barns liv og helse poli- tiet kan melde om. Departementet foreslår at ram- mene for hvilke saker politiet kan melde om, regu- leres i forskrift. I lovforslaget § 7 femte ledd fore- slås derfor en forskriftshjemmel til å gi nærmere regler om meldeplikten.

Det er videre et spørsmål om hvilken informa- sjon meldingene fra politiet skal inneholde. Dette spørsmålet var ikke omtalt i høringsnotatet, men Helsetilsynet trenger noe informasjon for å kunne ta stilling til om de skal undersøke en meldt sak eller ikke. Departementet foreslår derfor at det lovreguleres at politiets melding til Helsetilsynet skal inneholde en kort omtale av hva saken gjel- der, hvilke straffebud saken gjelder og hvordan saken er avgjort. Departementet vurderer det som lite hensiktsmessig å regulere innholdet i meldingen nærmere i loven nå, før man har høstet mer erfaringer med ordningen. Departementet foreslår imidlertid at det kan forskriftsfestes nær- mere hvilke opplysninger meldingen skal inne- holde, slik at spørsmålet blir gjenstand for almin-

2024–2025 Prop. 141 L 41 Lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn

(barnevoldsundersøkelsesloven)

nelig høring, jf. forslaget til forskriftshjemmel i § 7 femte ledd.

I høringsnotatet ble det foreslått tre alternative forslag når det gjaldt oversendelse av melding til Helsetilsynet. Spørsmålet om når politiet skal gi melding til Helsetilsynet må ses i sammenheng med forslaget om når Helsetilsynet kan starte undersøkelse av en sak. I lovforslaget § 4 andre ledd foreslår departementet at undersøkelse av saker som er etterforsket av politiet, først kan skje når straffesaken er rettskraftig avgjort eller ende- lig henlagt.

Det er det alternativet som etter departemen- tets vurdering best ivaretar hensynet til at Helse- tilsynets undersøkelser etter denne loven ikke skal komme i veien for politiets etterforskning og involverte personers vern etter uskyldspresum- sjonen. De samme hensyn gjør seg også gjel- dende i spørsmålet om når politiet skal gi melding til Helsetilsynet. I tillegg har departementet lagt vekt på hensynet til harmonisering med lov om Statens kommisjon for partnerdrap. Det vil etter departementets vurdering bidra til klarhet og for- enkle politiets overholdelse av meldeplikten, hvis det er lik frist etter begge ordningene. Departe- mentet foreslår derfor at politiet gir melding til Helsetilsynet når saken er rettskraftig avgjort eller endelig henlagt. Dette er i tråd med alterna- tiv 3 i høringsnotatet, men ordlyden er endret fra «strafferettslig avgjort» til «rettskraftig avgjort». For saker som er endelig henlagt, er det et krav at påtalemyndigheten anser at det er klar sannsyn- lighetsovervekt for at barnet er utsatt for handlinger som er nevnt i lovforslaget § 4 første ledd bokstav a til c.

Selv om høringsinstansene spriker i spørsmålet, får alternativ 3 støtte av flere høringsinstanser, blant annet Advokatforeningen, Kripos, Oslo statsadvokat- embeter, Riksadvokaten, Vest politidistrikt og Utlen- dingsdirektoratet.

Departementet viderefører forslaget fra høringsnotatet om at politiet uten hinder av taus- hetsplikt skal låne ut straffesakens dokumenter etter anmodning fra Helsetilsynet, jf. lovforslaget § 9 tredje ledd. At dokumentene skal lånes ut er i samsvar med lov om Statens kommisjon for partnerdrap § 5 andre ledd, og innebærer at Helsetilsynet må levere tilbake straffesaks- dokumentene når de ikke lengre er nødvendige for Helsetilsynets arbeid. Straffesaksdoku- mentene skal dermed ikke arkiveres i Helse- tilsynet. Datatilsynet mener at dette bør lovfes- tes, men det er etter departementets vurdering tilstrekkelig at det fremgår av merknaden til bestemmelsen.

Departementet foreslår videre at politiet ikke har plikt til å gi ut opplysninger innhentet ved kommunikasjonskontroll eller andre skjulte tvangsmidler som er underlagt formålsbegrens- ninger etter straffeprosessloven § 216 i, jf. § 215 a fjerde ledd tredje punktum, § 216 m sjette ledd, § 216 o femte ledd første punktum og § 222 d femte ledd andre punktum. Helsetilsynet skal heller ikke motta saksopplysninger som er unntatt fra innsyn etter straffeprosessloven § 242 a, eller som er gradert etter sikkerhetsloven eller beskyttelsesinstruksen, eller som inneholder opplysninger som kan føre til at identiteten til vitner som har forklart seg anonymt, jf. straffe- prosessloven § 130 a eller § 234 a, blir kjent for Helsetilsynet.

Det vises til begrunnelsen for fritak fra taus- hetsplikt i punkt 7.10.4.

Departementet viser til lovforslaget §§ 7 og 9.

7.8 Statsforvalters melde- og utleveringsplikt

7.8.1 Forslaget i høringsnotatet I høringsnotatet foreslo departementet at statsfor- valteren, i tillegg til politiet, får en plikt til å melde fra til Helsetilsynet når de som tilsynsmyndighet blir kjent med alvorlige saker om vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn.

Meldeplikten ble foreslått avgrenset til alvorlige saker, og i høringsnotatet ble det forutsatt at Helse- tilsynet i samarbeid med statsforvalteren utarbei- der retningslinjer for hvilke saker som skal meldes. Videre ble det forutsatt at statsforvalters melde- plikt også gjelder saker de blir informert om gjen- nom den foreslåtte informasjonsplikten for barnevernstjenesten og barnevernsinstitusjonen ved dødsfall og svært alvorlige hendelser, jf. høringsnotat fra Barne- og familiedepartementet av 8. april 2024 om forslag til endringer i barneverns- loven mv. (kvalitetsreform).

Departementet viser til punkt 7.7.1 om de tre alternative forslagene til når statsforvalters melde- plikt inntrer.

For å sikre at Helsetilsynet gis tilgang til nødvendige opplysninger, ble det foreslått i høringsnotatet at statsforvalteren, uten hinder av lovbestemt taushetsplikt, på anmodning skal kunne oversende sakens dokumenter til Helse- tilsynet.

I tillegg vurderte departementet i hørings- notatet om det burde innføres en kan-bestem- melse i loven om en generell meldeordning for alle offentlige virksomheter, private virksomheter

42 Prop. 141 L 2024–2025 Lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn

(barnevoldsundersøkelsesloven)

som utfører tjenester på vegne av det offentlige og privatpersoner, men foreslo ikke dette.

7.8.2 Høringsinstansenes syn Det er få høringsinstanser som har uttalt seg eksplisitt til forslaget om statsforvalters meldeplikt.

Bamble kommune, Fellesorganisasjonen (FO), Rogaland fylkeskommune, Statsforvalteren i Trøndelag, Statsforvalteren i Vestfold og Telemark og Stine Sofies Stiftelse støtter at meldeplikten inn- trer når en tilsynssak er ferdig behandlet, men at det åpnes for at statsforvalteren har mulighet til å melde inn saker som er under tilsyn, jf. alternativ 1. De nevnte høringsinstansene begrunner dette med at det er viktig at undersøkelsesordningen så tidlig som mulig kan starte undersøkelse av en sak for å kunne bidra til formålet om forebygging og læring i tjenestene.

Statsforvalteren i Trøndelag og Statsforvalteren i Vestfold og Telemark uttaler at det er behov for å klargjøre statsforvalters meldeplikt nærmere i retningslinjer. Statsforvalteren i Trøndelag stiller spørsmål ved hvorfor meldeplikten først skal inn- tre så sent i behandlingen av en tilsynssak, og viser til at det at Helsetilsynet blir orientert om en sak ikke betyr at de umiddelbart starter under- søkelse av en sak. Også Statsforvalteren i Vestfold og Telemark uttaler at tidsperspektivet er rele- vant, fordi undersøkelser i tilsynssaker kan ta svært lang tid. For at formålet med undersøkel- sesordningen skal oppfylles, er det viktig at meldeplikten inntrer på et så tidlig tidspunkt som mulig, slik at man kan hindre at barn lider unødig.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet støtter forslaget om at statsforvalters meldeplikt inntrer når en tilsynssak er ferdigbehandlet, jf. alternativ 2.

Hjelp meg stoppe volden foreslår at stats- forvalters meldeplikt utvides slik at det også inklu- derer saker der det kan ha forekommet svikt hos statsforvalteren selv.

Noen få høringsinstanser mener at også privat- personer bør gis mulighet til å melde inn saker. Barneombudet mener at både barn, pårørende og ansatte i ulike offentlige organer bør ha mulighet til melde inn saker.

7.8.3 Departementets vurdering Departementet foreslår at statsforvalteren skal melde om saker nevnt i lovforslaget § 4 første ledd bokstav c og d til Helsetilsynet. Det vil si saker der barn er utsatt for handlinger som nevnt i straffe- loven kapittel 24 til 26, når saken har hatt alvorlige

konsekvenser for barns liv og helse eller barn er utsatt for alvorlig omsorgssvikt.

Statsforvalteren behandler mange saker som klageinstans og tilsynsmyndighet på ulike sam- funnsområder, noe som gir god innsikt i hvor det svikter i tjenesteutøvelsen og i samhandlingen mellom ulike tjenester og sektorer. Det er etter departementets vurdering hensiktsmessig at stats- forvalteren med sin kjennskap til virksomheter innenfor ulike sektorer som yter tjenester til barn og unge, får meldeplikt til Helsetilsynet.

Departementet viser til omtalen av «alvorlig omsorgssvikt» i punkt 7.4.3.

Departementet deler Statsforvalteren i Trøn- delag og Statsforvalteren i Vestfold og Telemarks vurdering av at det er behov for å utarbeide ret- ningslinjer som angir nærmere hvilke saker stats- forvalteren skal melde om. Ansvarsområdet til statsforvalteren er vidt og dekker flere sektorer, og det er etter departementets vurdering vanske- lig å regulere i lovteksten hvilke saker statsfor- valteren skal melde om. Dette vil kunne fastsettes nærmere i forskrift, men departementet mener det i tillegg kan være hensiktsmessig at Helse- tilsynet i samarbeid med statsforvalteren utvikler nærmere retningslinjer for hvilke saker det skal meldes om.

Departementet foreslår at statsforvalteren skal gi melding til Helsetilsynet når en tilsynssak er ferdigbehandlet av statsforvalteren, jf. lovfor- slaget § 7 fjerde ledd. En tilsynssak er ferdig- behandlet når statsforvalteren har fattet avgjø- relse i en sak eller når statsforvalteren har besluttet å ikke føre tilsyn i en henvendelse de mottar. Det er videre et spørsmål om hvilken informasjon meldingene fra statsforvalteren skal inneholde for at Helsetilsynet skal kunne ta stil- ling til om saken skal undersøkes eller ikke. Dette spørsmålet var ikke omtalt i høringsnota- tet, men departementet foreslår likevel at det lov- reguleres at statsforvalters melding til Helse- tilsynet skal inneholde en kort omtale av hva saken gjelder. Ut over dette, vurderer departe- mentet det som lite hensiktsmessig å regulere spørsmålet nærmere i loven nå. Etter departe- mentets vurdering kan dette reguleres nærmere i forskrift når man har høstet erfaring med ord- ningen. Det vises til forslaget i § 7 femte ledd om en hjemmel til å gi forskrift om meldeplikt etter bestemmelsen.

Det følger av forslaget til § 9 første ledd at statsforvalteren etter anmodning skal oversende sakens dokumenter til Helsetilsynet, uten hinder av lovbestemt taushetsplikt. Det vises til begrun- nelsen for fritak fra taushetsplikt i punkt 7.10.4.

2024–2025 Prop. 141 L 43 Lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn

(barnevoldsundersøkelsesloven)

Departementet understreker at statsforvalters meldeplikt til Helsetilsynet etter denne loven ikke erstatter andre meldeplikter som meldeplikten til barnevernstjenesten etter barnevernsloven § 13-2 og meldeplikt som følge av avvergingsplikten etter straffeloven § 196.

Til tross for at noen få høringsinstanser mener at privatpersoner bør gis en rett eller plikt til å melde inn saker, opprettholder departementet vur- deringen om at det ikke bør lovfestes en generell meldeordning. Siden ordningen er ny mener depar- tementet det bør høstes erfaringer med ordningen og omfanget av saker før det vurderes om det bør innføres en bred meldeordning. En omfattende meldeordning kan resultere i at Helsetilsynet får et svært omfattende materiale å gjennomgå, som lett kan bli uhåndterlig. Etter departementets vurde- ring, er det tilstrekkelig at politiet og stats- forvalteren gis en meldeplikt i første omgang.

Departementet viderefører ikke forslaget fra høringsnotatet om at Helsetilsynet skal kunne ta opp saker på eget initiativ. I utgangspunktet kan Helsetilsynet bare undersøke saker som er meldt inn av politiet eller statsforvalteren, jf. lovforslaget § 7. Helsetilsynet kan imidlertid også undersøke saker som er rettskraftig avgjort, endelig henlagt eller ferdigbehandlet av statsforvalteren før lovens ikrafttredelse, jf. lovforslaget § 4 fjerde ledd. Politiet og statsforvalteren får ingen plikt til å melde om saker som er endelig avgjort før lovens ikrafttredelse etter lovforslaget § 7. Helse- tilsynet må i dialog med politiet og statsforvalte- ren avgjøre hvilke saker som er endelig avgjort før lovens ikrafttredelse, som kan være aktuelle å undersøke.

Departementet viser til lovforslaget §§ 7 og 9.

7.9 Underretning og mulighet til å uttale seg

7.9.1 Forslaget i høringsnotatet Det ble i høringsnotatet foreslått at Helsetilsynet så vidt mulig skal underrette berørte virksom- heter og personer som saken direkte gjelder, når de har iverksatt undersøkelse av en sak. Under- retningen må ses i sammenheng med forslaget i høringsnotatet om tiltak for å fremskaffe opplys- ninger og adgangen til å forklare seg. De som underrettes skal gis en rimelig frist til å uttale seg om saken, men undersøkelsen kan ferdigstilles dersom adgangen til å uttale seg om saken ikke benyttes innen rimelig tid.

Departementet foreslo også at det lovfestes at de som forklarer seg for Helsetilsynet, har rett til

å la seg bistå under forklaringen, med mindre dette vesentlig forsinker saken.

7.9.2 Høringsinstansenes syn Det er få høringsinstanser som har uttalt seg til forslaget i høringsnotatet om underretning og adgang til å uttale seg, men de som uttaler seg støtter forslaget.

Barnevernsnettverket understreker at det må være obligatorisk at barnet selv og barnets biolo- giske foreldre blir kontaktet personlig av de ansatte i ordningen. Datatilsynet støtter forslaget om en underretningsplikt til berørte personer, fordi det vil bidra til nødvendig åpenhet og gi de registrerte bedre grunnlag for å utøve sine per- sonvernrettigheter.

Forandringsfabrikken og Redd Barna mener at det bør presiseres at underretningsplikten også omfatter barn.

Statsforvalteren i Trøndelag uttaler følgende:

«Statsforvalteren i Trøndelag er positive til bestemmelsen, men stiller spørsmål ved om det er god nok sammenheng mellom det som foreslås, og det som foreslås i § 10 om barnets rett til å uttale seg. For at barnet skal kunne bruke uttaleretten i § 10, må barnet informe- res om saken. Det fremgår av merknaden til § 7 at informasjon til barnet bør gå via for- eldrene med mindre barnet er under offentlig omsorg. Statsforvalteren foreslår heller at underrettingen bygger på prinsippet som fremgår av forvaltningsloven § 16 første ledd. Dvs. at informasjon bør gå direkte til barn over 15 år. Statsforvalteren opplever videre merknaden uklar på hva det er foreldre skal orienteres om, – at underretting er sendt barnet eller om det er foreldrene som skal orientere barnet om saken og retten til å uttale seg.»

7.9.3 Departementets vurdering Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet om å lovfeste at Helsetilsynet så vidt mulig skal underrette berørte personer og offentlige virksomheter når de har iverksatt undersøkelse av en sak etter denne loven. I denne plikten ligger også at barn skal underrettes på egnet måte, jf. omtale under punkt 7.12 om barns rett til å uttale seg. Departementet foreslår at det i tillegg lovfestes at Helsetilsynet også kan under- rette andre som kan tenkes å kunne opplyse saken, jf. lovforslaget § 8.

44 Prop. 141 L 2024–2025 Lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn

(barnevoldsundersøkelsesloven)

Underretning skal gis så snart som mulig, og innen undersøkelsen avsluttes skal nevnte perso- ner og offentlige virksomheter gis adgang til å uttale seg om saken.

Departementet legger til grunn at det vil ha stor betydning for de personer som saken gjelder, at de blir underrettet om at Helsetilsynet har iverksatt undersøkelse av saken. I tillegg vil en underretningsplikt være i tråd med god forvalt- ningsskikk.

Plikten til å underrette gjelder kun i de tilfeller Helsetilsynet finner grunnlag for å iverksette undersøkelse av en sak. Plikten til å underrette gjelder ikke når Helsetilsynet igangsetter en for- undersøkelse for å finne ut om det er formålstjen- lig å iverksette full undersøkelse av saken. Hvilke offentlige virksomheter som skal underrettes, må vurderes konkret fra sak til sak. Helsetilsynet skal ikke nødvendigvis bare kontakte offentlige virk- somheter som er blitt omtalt i straffesakens doku- menter eller i tilsynssaken, men kan også kon- takte andre offentlige virksomheter det etter omstendighetene er grunn til å anta har eller burde hatt kjennskap til saken.

Underretningsplikten er ment for å gjøre opp- merksom på Helsetilsynets behandling av person- opplysninger og rettigheter i den forbindelse samt at den er et virkemiddel for å bidra til opplysning av saken. I underretningen kan det anmodes om utlevering av ytterligere opplysninger i saken, jf. lovforslag § 9 om tiltak for å fremskaffe opplys- ninger, og informere om adgangen til å avgi for- klaring etter lovforslaget § 10. Taushetsplikten for de som utfører tjeneste eller arbeid i Helsetilsynet etter denne loven vurderes ikke å være til hinder for at det sendes ut slike anmodninger om ytter- ligere opplysninger, jf. forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 2 og 5.

Departementet viser til § 8 i lovforslaget.

7.10 Tiltak for å fremskaffe opplysninger

7.10.1 Gjeldende rett Det følger av forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1 at enhver som utfører «tjeneste eller arbeid» for et forvaltningsorgan, plikter å hindre at andre får adgang eller kjennskap til det vedkommende i forbindelse med tjenesten eller arbeidet får vite om «noens personlige forhold». Opplysninger om fødested, fødselsdato og personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted regnes i utgangspunktet ikke som «noens personlige forhold», jf. forvaltningsloven

§ 13 andre ledd. Dersom slike opplysninger røper et klientforhold eller andre forhold som må anses som personlige, er de likevel underlagt taushetsplikt.

Forvaltningsloven §§ 13 a og 13 b inneholder unntak og begrensninger i taushetsplikten som gir forvaltningsorganer adgang, men ingen plikt til å formidle opplysninger. Disse bestemmelsene inneholder flere rettslige grunnlag som kan gi andre tjenester og instanser adgang til å formidle opplysninger, herunder til Helsetilsynet.

Forvaltningsloven § 13 a nr. 1 åpner for at opp- lysninger kan formidles når det foreligger sam- tykke fra den eller de taushetsplikten skal beskytte. Et slikt samtykke skal være informert, frivillig og kan når som helst trekkes tilbake. Etter § 13 a nr. 2 er ikke taushetsplikt til hinder for at opplysninger gis i statistisk form, eller ved at indi- vidualiserende kjennetegn utelates. Paragraf 13 a nr. 3 sier at opplysninger kan brukes når ingen berettiget interesse tilsier at de holdes hemmelig. Eksemplene i loven, som er de praktisk viktigste, er at opplysningene er alminnelig kjent eller alminnelig tilgjengelige andre steder.

Forvaltningsloven § 13 b første ledd inne- holder unntak og begrensninger som er begrun- net i ulike private eller offentlige interesser. Taus- hetsplikten er blant annet ikke til hinder for – at opplysninger formidles til de som er parter i

saken (nr. 1). – at opplysninger brukes for å oppnå det formålet

de er gitt eller innhentet for, som saksfor- beredelse, avgjørelse, oppfølgning og kontroll (nr. 2).

– at opplysningene brukes for statistisk bearbei- ding, utrednings- og planleggingsoppgaver, eller i forbindelse med revisjon eller annen form for kontroll med forvaltningen (nr. 4).

– at forvaltningsorganet gir andre forvaltnings- organer opplysninger om en persons for- bindelse med organet, om avgjørelser som er truffet, og ellers slike opplysninger som det er nødvendig å gi for å fremme avgiverorganets oppgaver etter lov, instruks eller oppnevnings- grunnlag (nr. 5).

– at forvaltningsorganet anmelder eller gir opp- lysninger om lovbrudd til påtalemyndigheten eller vedkommende kontrollmyndighet, når det finnes ønskelig av allmenne omsyn eller forfølg- ning av lovbruddet har naturlig sammenheng med avgiverorganets oppgaver (nr. 6).

Det følger av forvaltningsloven § 13 c første ledd at forvaltningsorganet skal sørge for at taushets- plikten blir kjent for den det gjelder, og at organet

2024–2025 Prop. 141 L 45 Lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn

(barnevoldsundersøkelsesloven)

kan kreve at vedkommende underskriver taus- hetserklæring.

Forvaltningsloven § 13 f første ledd sier at i til- feller der taushetsplikt følger av bestemmelser i lov, forskrift eller instruks av hensyn til private interesser, gjelder forvaltningslovens bestemmel- ser i §§ 13 til 13 e som utfyllende regler, med mindre annet er bestemt i eller i medhold av lov. Videre følger det av forvaltningsloven § 13 f andre ledd at bestemmelser om rett eller plikt til å gi opplysninger ikke begrenser lovbestemt taushets- plikt, med mindre vedkommende bestemmelse fastsetter eller klart forutsetter at taushetsplikten ikke skal gjelde.

Innenfor enkelte forvaltningsområder gjelder en noe utvidet eller strengere taushetsplikt enn det som følger av de generelle bestemmelsene i forvaltningsloven. Se blant annet barnevernsloven § 13-1 andre ledd, krisesenterlova § 5 andre ledd og sosialtjenesteloven § 44 andre ledd.

Enkelte særlover fastsetter at det som følger av unntakene og begrensningene i forvaltnings- loven § 13 b første ledd, ikke skal gjelde fullt ut. Etter barnevernsloven § 13-1 tredje ledd gjelder ikke forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 6 i saker etter barnevernsloven, og det samme følger av enkelte andre lover.

Etter krisesenterlova § 5 tredje ledd, kan opp- lysninger til andre forvaltningsorgan etter forvalt- ningsloven § 13 b første ledd nr. 5 og 6 «berre givast når dette er nødvendig for å fremme opp- gåvene til kommunen etter denne lova, eller for å førebyggje vesentleg fare for liv eller alvorleg skade på helsa til nokon.»

Profesjonsbestemt eller yrkesmessig taushets- plikt er en særskilt taushetsplikt for visse yrkes- utøvere som innholdsmessig gjerne er strengere enn det som følger av bestemmelsene i forvaltningsloven. Den profesjonsbestemte taus- hetsplikten følger til dels av særlovgivning som gjelder for bestemte yrkesgrupper. Blant annet er helsepersonell og ansatte ved familievernkontorer undergitt slik særskilt taushetsplikt, jf. helseperso- nelloven §§ 21 flg. og familievernkontorloven § 5. For enkelte andre grupper, som blant annet prester og forstandere i registrerte trossamfunn og advo- kater følger det forutsetningsvis av straffeloven § 211, straffeprosessloven § 119 og tvisteloven § 22-5 at det gjelder en profesjonsbasert taushets- plikt.

Advokaters taushetsplikt er lovfestet i advokat- loven § 32, og vernet av Grunnloven § 95 om rett til en rettferdig rettergang og § 102 om rett til respekt for privatliv, familieliv og kommunikasjon. Etter EMK er advokaters taushetsplikt innfor-

tolket i artikkel 6 (retten til rettferdig rettergang) og artikkel 8 (retten til respekt for privatliv og familieliv). Taushetsplikten skal ivareta klientens integritet og sikre tilliten til advokater. Begrunnel- sen for den særlig sterke beskyttelsen av advo- katers yrkesmessige taushetsplikt er klientens behov for å kunne søke rettslig bistand i fortrolig- het. Unntak fra advokaters taushetsplikt om retts- lig bistand til klient er ansett som særlig inn- gripende etter EMK artikkel 8, jf. EMDs avgjø- relse Michaud mot Frankrike (12323/11) 6. desember 2012 avsnitt 118 og 199. Det stilles der- for et tilsvarende strengt krav til klar lovhjemmel, legitimt formål og proporsjonalitet for at inngrepet kan aksepteres etter EMK artikkel 8 nr. 2.

Lov om elektronisk kommunikasjon (ekom- loven) § 3-10 første ledd slår fast hovedregelen om at tilbyder og installatør plikter å bevare taushet om innholdet av elektronisk kommunikasjon og andres bruk av elektronisk kommunikasjon. Etter straffeprosessloven § 118 første ledd, jf. § 230 første og fjerde ledd kan politiet og påtalemyndig- heten anmode departementet om fritak fra den lovpålagte taushetsplikten. Nasjonal kommunika- sjonsmyndighet (Nkom) er delegert fullmakt til å frita tilbydere fra taushetsplikt etter ekomloven § 3-10. Nkom har på tilsvarende måte kompetanse til å gi fritak fra taushetsplikten i sivile saker for retten, jf. tvisteloven § 22-3, og ved krenkelser av opphavsrettsinngrep på internett etter ånds- verksloven § 87 andre ledd. Utover dette har ikke Nkom hjemmel til å gi fritak fra ekomtilbyderes taushetsplikt. For utlevering av taushetsbelagte opplysninger til andre myndigheter, kreves sær- skilt lovhjemmel, jf. ekomloven § 3-10 tredje ledd tredje punktum. Det følger av ekomloven § 3-10 tredje ledd første og andre punktum at taushets- plikten ikke er til hinder for at det gis opplys- ninger til politiet eller påtalemyndigheten om avtalebasert hemmelig telefonnummer eller andre abonnementsopplysninger eller om elektronisk kommunikasjonsadresse. Det samme gjelder ved vitnemål for retten om opplysninger som er gitt til påtalemyndigheten eller politiet etter første punk- tum. Taushetsplikten er heller ikke til hinder for at opplysninger som nevnt i første punktum gis til annen myndighet i medhold av lov. Dette gjelder ikke elektroniske kommunikasjonsadresser som er lagret etter § 3-13.

Helsetilsynet har hjemmel etter flere lover til å kreve å få utlevert taushetsbelagte opplysninger, blant annet i barnevernsloven § 17-4 og helse- tilsynsloven § 7. Helsetilsynet har etter bestem- melsene også adgang til virksomhetenes lokaler. Opplysningsplikten etter barnevernsloven § 17-4

46 Prop. 141 L 2024–2025 Lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn

(barnevoldsundersøkelsesloven)

gjelder kommunale organer som hører inn under loven, barne-, ungdoms- og familieetaten, barne- vernsinstitusjoner, sentre for foreldre og barn og omsorgssentre for enslige mindreårige asyl- søkere, og er begrenset til «de opplysninger og meldinger som er nødvendige for at myndighe- tene skal kunne utøve sine tilsynsoppgaver». Opp- lysningsplikten etter helsetilsynsloven § 7 gjelder enhver som utfører tjeneste eller arbeid i helse- og omsorgstjenesten (dvs. både virksomheter og per- sonell), og er begrenset til de opplysninger som «tilsynsmyndigheten mener er nødvendige for å kunne utføre sine oppgaver i medhold av lov, for- skrift eller instruks». Opplysningsplikten for per- sonell i helse- og omsorgstjenesten står også i helsepersonelloven § 30, spesialisthelsetjeneste- loven § 6-2 og helse- og omsorgstjenesteloven § 5-9, som viser til bestemmelsene i helsetilsyns- loven § 7.

7.10.2 Forslaget i høringsnotatet Departementet foreslo i høringsnotatet at berørte virksomheter, tilsynsmyndigheter og andre offentlige myndigheter skal gi Helsetilsynet til- gang til opplysninger og dokumentasjon i tilknyt- ning til en sak uten hinder av taushetsplikt. Dette er viktig for å sikre at Helsetilsynet skal kunne få et helhetlig bilde av hver enkelt sak og et best mulig grunnlag for å vurdere ulike virksomheter og myndigheters håndtering av sakene. Det ble foreslått at plikten til å utlevere taushetsbelagte opplysninger inntrer på anmodning fra Helse- tilsynet, og er begrenset til opplysninger som anses nødvendige for at Helsetilsynet skal kunne utføre sine oppgaver etter denne loven.

Det ble også foreslått at Helsetilsynet etter anmodning og uten hinder av taushetsplikt, skal gis tilgang til opplysninger i Folkeregisteret i en sak som undersøkes.

Departementet foreslo videre en bestemmelse om at Helsetilsynet kan anmode om bistand fra andre offentlige myndigheter, samt benytte nød- vendig sakkyndig bistand. I høringsnotatet ble det også foreslått at politiet etter anmodning skal låne ut straffesakens dokumenter til Helsetilsynet.

7.10.3 Høringsinstansenes syn De fleste høringsinstansene som har uttalt seg om forslagene til bestemmelsene om tiltak for å frem- skaffe opplysninger) og adgangen til å forklare seg i høringsnotatet, gjør det samlet.

Krisesentersekretariatet og Likestillings- og diskrimineringsombudet støtter forslaget om at

berørte virksomheter, tilsynsmyndigheter og andre offentlige myndigheter har plikt til å gi Helsetilsynet tilgang til opplysninger og doku- mentasjon på anmodning fra Helsetilsynet. Oslo statsadvokatembeter hadde heller ikke inn- vendinger mot forslaget i lovutkastet.

Datatilsynet understreker behovet for veiled- ning til virksomheter som skal gi opplysninger til Helsetilsynets undersøkelsesordning og viser til at det vil ofte være vanskelig for avgivende organ å vurdere hva som er «nødvendige» opplysninger.

Den norske legeforening støtter at undersøkel- sesordningen skal kunne innhente nødvendig informasjon for å utføre arbeidet, men påpeker at unntaket fra taushetsplikt er svært vidt. De mener det er viktig at undersøkelsesordningen aktivt gjør nødvendige avgrensninger i samråd med de som skal utlevere sensitive opplysninger, og sørger for at det begrenses til det strengt nødvendige og at tiltaket står i rimelig forhold til det som søkes oppnådd.

Organisasjonen Hjelp meg stoppe volden mener at Helsetilsynet må få rett til å innhente dommer og sakkyndige rapporter i barnefordelings- og barnevernssaker fra tingretten, lagmannsretten og Barneverns- og helsenemnda, for å avdekke systemsvikt mot voldutsatte barn i slike saker.

Etter Advokatforeningens syn bør det i utgangs- punktet være tilstrekkelig at undersøkelsesord- ningen i Helsetilsynet gis tilgang til informasjon fra politiet samt fra andre offentlige myndigheter, uten at man opphever taushetsplikten forutsatt i straffeloven § 211. De påpeker at det er uklart hva som ligger i uttrykket «berørte virksomheter», og om dette også omfatter privatpraktiserende leger og advokater.

Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom) påpeker at forholdet til lovpålagt taushetsplikt etter ekomloven ikke er drøftet i høringsnotatet eller lovforslaget. Nkom viser til at det i Prop. 93 LS (2023–2024) til ny ekomlov er uttalt at

«(v)ed innføring av nye unntak fra taushets- plikten skal etter departementets syn hensynet til kommunikasjonsvernet drøftes og rett- sikkerhetsgarantier ivaretas.»

Nkom uttaler videre:

«Hvorvidt generelle unntak fra lovbestemt taushetsplikt som følger av andre lover skal innebære at det gjøres unntak fra ekomlovens taushetspliktsbestemmelse, beror på en tolk- ning av de aktuelle bestemmelser vurdert opp mot kommunikasjonsvernet og andre tving-

2024–2025 Prop. 141 L 47 Lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn

(barnevoldsundersøkelsesloven)

ende regler, slik som Grunnloven og Den euro- peiske menneskerettskonvensjonen (EMK). Adgangen til å fastsette i særskilt lovhjemmel at taushetsplikten etter ekomloven ikke skal gjelde, må skje innenfor rammen av kommuni- kasjonsvernsdirektivet artikkel 15.»

Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) viser til at i alle sakstypene som berøres av den fore- slåtte ordningen, skal offentlige organer benytte tolk i saker der det er nødvendig. Tolkeyrket er et lovregulert yrke, og tolker har profesjonsbestemt taushetsplikt i henhold til tolkeloven § 15.

Det er få høringsinstanser som har uttalt seg direkte til forslaget om at Helsetilsynet kan anmode om bistand fra andre offentlige myndig- heter, samt benytte nødvendig sakkyndig bistand. Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS Midt) mener at innhenting av sakkyndig bistand kan styrke kvali- teten på arbeidet som utføres, spesielt i krevende saker. Kripos uttaler at både politi- og påtale- myndighet bør representeres i undersøkelsesord- ningen, og viser til at erfaring og kunnskap fra etterforskning er nødvendig for å se svakheter i systemer, regelverk og samhandling, og hvor det er rom for forbedring. Riksadvokaten støtter dette.

7.10.4 Departementets vurdering Departementet foreslår at offentlige virksomheter etter anmodning fra Helsetilsynet og uten hinder av taushetsplikt, skal gi Helsetilsynet tilgang til opp- lysninger i en sak som undersøkes, jf. lovforslaget § 9. Departementet understreker at Helsetilsynet bare kan bruke opplysninger fremskaffet etter § 9 i sitt arbeid etter denne loven.

Departementet opprettholder vurderingen om at det ikke vil være gjennomførbart for Helse- tilsynet å utføre arbeidet uten at de får tilgang til taushetsbelagte opplysninger. Det vil etter depar- tementets vurdering heller ikke være praktisk eller tilstrekkelig å innhente samtykke fra perso- nene som undersøkelsene direkte berører. Dette omtales nærmere i punkt 7.11.3. Flere hørings- instanser påpeker at det er inngripende å gjøre unntak fra lovbestemt taushetsplikt, men de fleste ser samtidig at Helsetilsynet har behov for infor- masjon for å gjennomføre undersøkelsene.

Departementet har foretatt en avveining mel- lom de viktige hensyn som bestemmelser om taushetsplikt i forvaltningsloven eller i særlovgiv- ningen skal verne om og hensynet til samfunns- nytten av Helsetilsynets arbeid etter loven. Taus- hetsplikt skal ivareta viktige hensyn som enkelt-

individers personlige og private sfære, helsetil- stand med mer, samt allmenhetens tillit til offentlige myndigheter, helsepersonell, velferds- tjenestene og andre aktører. Formålet med denne loven er å bidra til å identifisere systemsvikt og lærings- og forbedringspunkter i offentlige virk- somheters arbeid for å forebygge drap, vold, over- grep og omsorgssvikt mot barn. Det er en viktig samfunnsinteresse å beskytte barn mot krenkel- ser mot liv og helse. Dette hensynet er etter departementets vurdering så tungtveiende at inn- grepet i berørte personers rett til privatliv kan for- svares og at hensynet til samfunnsnytten av Helse- tilsynets arbeid etter loven må være avgjørende. Staten har også en plikt til å iverksette tiltak for å beskytte enkeltpersoner mot vold o.l. fra andre privatpersoner, jf. blant annet Irene Wilson mot Storbritannia (10601/09) 23. oktober 2012. Det er en tungtveiende samfunnsinteresse å forebygge drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn, og staten er forpliktet etter en rekke menneske- rettighetsbestemmelser til å beskytte barn mot slike handlinger. I vurderingen har departementet lagt vesentlig vekt på at informasjonsvernet kan ivaretas ved at enhver som utfører tjeneste eller arbeid for Helsetilsynet etter denne loven pålegges en like streng taushetsplikt som avgiveren av opp- lysningene er underlagt, jf. § 12 i lovforslaget. Det foreslås videre et forbud mot bruk av opplys- ninger som Helsetilsynet mottar som bevis i senere straffesak, jf. lovforslaget § 14. Helse- tilsynet skal ikke konstatere strafferettslig skyld eller sivilrettslig ansvar når de undersøker en sak. Etter departementets vurdering er derfor inn- grepet forholdsmessig for å oppnå et legitimt og viktig formål, og innhentingen av taushetsbelagte og sensitive personopplysninger i arbeidet med undersøkelser etter loven, vil ikke være i strid med Grunnloven § 102, EMK artikkel 8 eller SP artikkel 17.

Tilgang til taushetsbelagte opplysninger, vil være en nødvendig forutsetning for at Helse- tilsynet skal kunne avdekke årsaksfaktorer, bak- enforliggende forhold og hendelsesforløp i saker nevnt i lovforslaget § 4 første ledd.

Departementet mener det ikke er hensikts- messig at det i lovteksten konkretiseres nærmere hvilke offentlige virksomheter som på anmodning plikter å utlevere opplysninger til Helsetilsynet. Helsetilsynet må i hver enkelt sak foreta en kon- kret vurdering av hvilke virksomheter det vil være aktuelt å innhente opplysninger fra, og hvilke opp- lysninger som er nødvendige for å opplyse en sak de undersøker. Avhengig av sakskomplekset, kan det være aktuelt å innhente opplysninger fra en

48 Prop. 141 L 2024–2025 Lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn

(barnevoldsundersøkelsesloven)

rekke ulike offentlige virksomheter, som for eksempel politiet, helsetjenesten, barnevernet, sosiale tjenester i Nav, krisesentre, barnehagen, skolen og familievernet.

Det vises til omtalen av hva som menes med offentlige virksomheter i punkt 7.2.3

Advokatforeningen stiller spørsmål ved om «berørte virksomheter» også omfatter privat- praktiserende leger og advokater. Departementet understreker at det er offentlige virksomheter, og ikke enkeltpersoner, som har plikt til å gi tilgang til opplysninger, herunder taushetsbelagte opplys- ninger, som er nødvendige for å opplyse saken, jf. lovforslaget § 9 første ledd. Andre aktører i en sak enn offentlige virksomheter slik de er definert i § 2 omfattes ikke av plikten etter denne bestem- melsen. Disse har en adgang, men ikke plikt, til å avgi forklaring for Helsetilsynet uten hensyn til taushetsplikt etter lovforslaget § 10 første ledd, jf. omtale under punkt 7.11.

Etter departementets vurdering vil en tydelig lovfestet plikt, bidra til å trygge offentlige virk- somheter på at de ikke bryter lovbestemt taus- hetsplikt ved å gi Helsetilsynet tilgang til opplys- ninger. I anmodningen må Helsetilsynet presisere hvilke opplysninger de trenger, slik at det er klart for mottaker hvilke opplysninger de kan utgi og slik at Helsetilsynet ikke mottar flere opplysnin- ger enn det som er nødvendig for undersøkelsen, jf. lovforslaget § 9 femte ledd. Departementet pre- siserer at tilgangen til taushetsbelagte opplys- ninger er begrenset til de opplysninger som er nødvendige for at Helsetilsynet skal kunne utføre sine undersøkelser etter loven, og at innhentingen må stå i rimelig forhold til det som søkes oppnådd. Helsetilsynets tilgang til opplysninger etter bestemmelsen, gjelder også hvis Helsetilsynet må foreta en forundersøkelse for å avklare om en sak skal undersøkes. I en forundersøkelse må imidler- tid Helsetilsynet begrense informasjonsinn- hentingen til det som er nødvendig for å kunne ta stilling til om de skal starte en undersøkelse. Det er Helsetilsynet som tar stilling til hvilke opplys- ninger som er nødvendige. Eksempler på opplys- ninger det kan være nødvendig å innhente, er deler av journaler fra helsetjenesten, saksdoku- menter fra barnevernet, sosialtjenesten, barne- hager og skole mv., straffesaksdokumenter i saker som politiet har meldt om, tilsynssaks- dokumenter mv. Nødvendighetskravet må tolkes restriktivt proporsjonalt med graden av hvor sensitive opplysningene som ønskes innhentet, er. Politiet skal etter anmodning låne ut straffesakens dokumenter til Helsetilsynet, jf. § 9 tredje ledd og nærmere omtale i punkt 7.7.3. Ytterligere opplys-

ninger om en straffesak enn det som fremgår av straffesaksdokumentene, plikter politiet å gi etter anmodning fra Helsetilsynet etter § 9 første ledd. I oppstarten av en sak, kan det være vanskelig å vite hvilke opplysninger som vil være nødvendige for å opplyse saken tilstrekkelig. For å begrense informasjonsinnhentingen, må Helsetilsynet som påpekt av Den norske legeforening, i samråd med de som skal utlevere de sensitive opplysningene avklare hvilke opplysninger fra for eksempel en pasientjournal de trenger. Departementet legger til grunn at Helsetilsynet legger opp til god dialog og samhandling med de virksomhetene som skal avgi opplysninger til Helsetilsynet.

I likhet med lov om Statens kommisjon for partnerdrap § 7, foreslår departementet at det tas inn et unntak for opplysninger som i medhold av domstolloven § 128 skal holdes hemmelige. Dette er i tråd med forslaget til § 9 tredje ledd om at Helsetilsynet ikke skal motta opplysninger som er gradert etter sikkerhetsloven eller beskyttelses- instruksen. I tillegg foreslår departementet at det lovfestes at politiet ikke kan pålegges å utlevere opplysninger som nevnt i politiregisterloven § 23 andre ledd første punktum. Bestemmelsen angir at politiets taushetsplikt også gjelder for «opplys- ninger som det ut fra hensynet til etterforsk- ningen i den enkelte sak, hensynet til spanings- og etterretningsvirksomheten eller hensynet til poli- tiets operative virksomhet og organiseringen av denne er nødvendig å holde hemmelig». Ved en inkurie ble ikke bestemmelsen foreslått i høringsnotatet, men det kan få svært uheldige konsekvenser dersom politiet ikke kan nekte å utlevere denne typen opplysninger.

På bakgrunn av drøftelsen over, foreslår departementet i lovforslaget § 9 en bestemmelse om at offentlige virksomheter, på anmodning fra Helsetilsynet plikter å utlevere opplysninger i en sak uten hinder av taushetsplikt.

Departementet opprettholder forslaget om at Folkeregisteret uten hinder av taushetsplikt skal gi Helsetilsynet de opplysninger som er nødven- dige for at Helsetilsynet skal kunne utføre sine oppgaver etter loven, jf. lovforslaget § 9 andre ledd. Begrunnelsen for forslaget er at det i noen få tilfeller kan være behov for å innhente opplys- ninger om for eksempel slektskapsforhold, adop- sjon eller foreldreansvar i sakene som under- søkes.

Departementet viser til drøftelsen under punkt 7.7.3 om politiets utlånsplikt, jf. forslaget til § 9 tredje ledd.

Departementet opprettholder forslaget om en bestemmelse om at Helsetilsynet kan anmode

2024–2025 Prop. 141 L 49 Lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn

(barnevoldsundersøkelsesloven)

om bistand fra andre offentlige virksomheter, og benytte nødvendig sakkyndig bistand for å opp- lyse saken. Det er få høringsinstanser som har uttalt seg direkte om forslaget, men de som har uttalt seg støtter forslaget. Helsetilsynet vil ha behov for kompetanse på flere ulike saksområ- der enn de har ressurser til å ansette. For å kunne opplyse sakene tilstrekkelig, er de derfor avhengig av å kunne innhente bistand fra andre offentlige virksomheter eller sakkyndige. Etter departementets vurdering bør denne adgangen fremgå av loven. Taushetsplikten for de som utfører tjeneste eller arbeid for Helsetilsynet etter denne loven, vurderes ikke å være til hinder for at det sendes ut slik anmodning om bistand, jf. forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 2 og 5. De som yter bistand til Helsetilsynet etter denne loven, vil ha taushetsplikt etter lov- forslaget § 12.

Departementet viser til § 9 i lovforslaget.

7.11 Adgang til å avgi forklaring

7.11.1 Forslaget i høringsnotatet I høringsnotatet ble det vist til at tilgang til opplys- ninger om den enkelte sak vil være viktig for at undersøkelsesordningen i Helsetilsynet skal kunne få et tilstrekkelig informasjonsgrunnlag. I tillegg til forslaget om at berørte virksomheter, til- synsmyndigheter og andre offentlige myndig- heter uten hinder av taushetsplikt skal gi Helse- tilsynet tilgang til opplysninger og dokumentasjon i en sak, foreslo departementet en adgang for enhver til å forklare seg uten hinder av taushets- plikt for Helsetilsynet. Departementet ba imidler- tid om høringsinstansenes syn på om det heller burde være en forklaringsplikt.

Departementet foreslo også at det lovfestes at de som forklarer seg for Helsetilsynet har rett til å la seg bistå under forklaringen, med mindre dette vesentlig forsinker saken.

Departementet foreslo en egen bestemmelse om barns rett til å bli hørt og uttale seg, jf. omtale under punkt 7.12.

7.11.2 Høringsinstansenes syn Det er flere høringsinstanser som har uttalt seg til spørsmålet om det bør være en forklaringsplikt for Helsetilsynet eller om det er tilstrekkelig med en adgang til å forklare seg.

Oslo statsadvokatembeter mener at det bør være forklaringsplikt fordi det er vanlig overfor andre undersøkelseskommisjoner, blant annet lov

om Statens undersøkelseskommisjon for helse- tjenesten § 10, forsvarsundersøkelsesloven § 16, taubaneloven § 23 f og jernbaneundersøkelses- loven § 14. De uttaler at det er vanskelig å se at forklaring for denne undersøkelsesordningen skal stå i noen annen stilling enn for undersøkelser igangsatt etter nevnte lover.

Bamble kommune, Foreningen Mot Psykisk Vold, Helse Midt-Norge Regionalt Helseforetak, Krisesentersekretariatet, Oslo kommune og Stine Sofies Stiftelse mener det bør være forklarings- plikt.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Data- tilsynet, Den norske legeforening, Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM), Politidirektoratet, Pårørendealliansen, Riksadvokaten, Regionalt res- surssenter om vold, traumatisk stress og selvmords- forebygging (RVTS Øst), Sandnes kommune og Statsforvalteren i Vestfold og Telemark mener det er tilstrekkelig med en hjemmel som gir adgang til å forklare seg uten hinder av taushetsplikt. NIM uttaler at en forklaringsadgang heller enn en forklaringsplikt, bedre bidrar til å ivareta andre rettigheter, som selvinkrimineringsvernet.

Datatilsynet støtter også forslaget om at det kun lovfestes en adgang til å uttale seg, fordi det er en viktig garanti for å sikre forklaringsobjektets personvern.

Helsedirektoratet støtter at de fleste relevante offentlige myndigheter, offentlige ansatte og pro- fesjonsutøvere vil ønske å uttale seg og gi nødven- dige opplysninger i saker uten at de pålegges å gjøre dette. De påpeker likevel at det også kan være gode argumenter som taler for en for- klaringsplikt. Det vil kunne oppleves belastende for offentlige ansatte og profesjonsutøvere å utlevere egen arbeidsplass, kollegaer eller seg selv overfor Helsetilsynet. En slik belastning kan bidra til at man ikke ønsker å forklare seg når dette er frivillig, eller at man kjenner på et press fra kollegaer eller arbeidsgiver om å ikke forklare seg. En forklaringsplikt kan bidra til å redusere et slikt press og sikre at alle som bør uttale seg om saken, faktisk gjør det.

Krisesentersekretariatet anerkjenner at det er snakk om sensitive opplysninger. De mener imid- lertid at undersøkelsesordningens samfunnsnytte må veie tyngst, og at det er avgjørende at ordnin- gen får tilgang til informasjon om hva som har skjedd i sakene som undersøkes. De er bekymret for at ansatte i tjenestene kan la være å forklare seg på grunn av ressursmangel, hvis de ikke er forpliktet til å gjøre det.

Flere høringsinstanser støtter forslaget om at enhver uten hinder av taushetsplikt kan forklare

50 Prop. 141 L 2024–2025 Lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn

(barnevoldsundersøkelsesloven)

seg for Helsetilsynet, men forslaget har også møtt motstand.

Advokatforeningen er sterkt kritisk til at man på generelt grunnlag gjør unntak fra lovbestemt taushetsplikt for alle som forklarer seg for under- søkelsesordningen. Etter Advokatforeningens syn er det avgjørende at personer som for eksempel søker rettslig bistand, skal være helt trygge på at informasjonen ikke føres videre med mindre de selv ønsker det. Det samme vil gjelde andre profesjoner med lovbestemt taus- hetsplikt, som for eksempel leger. De viser til at det er en risiko for at informasjon ikke deles fritt med de aktuelle profesjonene dersom trygg- heten til at informasjonen ikke deles videre med mindre klienten eller pasienten selv ønsker det, undergraves. Det vil kunne ha som konsekvens at den rettshjelp eller helsehjelp profesjonene kan bidra med, reduseres. Etter Advokatfore- ningens synspunkt er det tilstrekkelig at Helse- tilsynet får tilgang til informasjon fra politiet samt andre offentlige myndigheter. De mener videre at det ikke er uttrykkelig vurdert hvilke nærmere bestemte opplysninger advokater kon- kret skal besitte som er nødvendige å innhente, eller i hvilken grad disse opplysningene er egnede. De foreslår at det kan være en løsning å innta et krav om samtykke fra den som er beskyttet etter EMK artikkel 6 og 8.

Justis- og beredskapsdepartementet uttaler at det er viktig at lovforslaget «utformes på en måte som sikrer at undersøkelsesordningen ikke kommer i konflikt med straffesaksbehandlingen», og anbe- faler at det i proposisjonen foretas en mer utfyllende vurdering av om unntakene fra advo- katers taushetsplikt ligger innenfor rammene som EMK oppstiller. Advokatforeningen støtter Justis- og beredskapsdepartementets uttalelse.

Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) savner en grundigere redegjørelse av bestemmelsene i Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8, og forslaget sett opp mot disse. NIM viser særlig til vernet av advokaters taushetsplikt i Grunnloven § 95, EMK artikkel 6 og 8, og viser til at EMD har understreket at statene må etablere «safeguards» for å begrense inngrepets omfang.

Barn av rusmisbrukere, Innlandet politidistrikt, Politidirektoratet, Vest politidistrikt og Øst politi- distrikt støtter departementets forslag slik det var formulert i forslag til § 9 i høringsnotatet. Den norske legeforening støtter også forslaget. De mener det er positivt at det presiseres at unntaket fra taushetsplikt kun gjelder så langt informasjo- nen er av betydning for undersøkelsesordningens

arbeid, og at ansatte i undersøkelsesordningen må presisere tydelig for de som vil forklare seg at det er opplysninger som kan være av betydning for undersøkelsen de kan forklare seg om uten hinder av taushetsplikt.

7.11.3 Departementets vurdering Departementet opprettholder forslaget om at enhver, uten hinder av taushetsplikt, har adgang til å avgi forklaring for Helsetilsynet, jf. lovfor- slaget § 10, men ordlyden er endret og det er gjort tilføyelser. Bestemmelsen er nødvendig for å sikre Helsetilsynets undersøkelser et tilstrekkelig bredt informasjonsgrunnlag slik at Helsetilsynet skal kunne avdekke årsaksfaktorer, bakenforliggende forhold og hendelsesforløp av betydning for offentlige virksomheters arbeid i saker som gjel- der drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn. Begrepet «forklaring» må forstås slik at det omfatter mer enn å gi faktaopplysninger om en sak. Det omfatter også å gi sin vurdering eller sitt inntrykk av en sak, blant annet om årsaks- sammenhenger i en sak.

Departementet presiserer at adgangen til å avgi forklaring uten hinder av taushetsplikt, er begrenset til å gi opplysninger som er nødvendig for undersøkelser etter denne loven.

I høringsbrevet ba departementet om høringsinstansenes syn på om det burde være en forklaringsplikt eller om det vil være tilstrekkelig med en adgang til å forklare seg. Hørings- instansene spriker i synet på om det bør innføres en forklaringsplikt eller ikke.

Etter en helhetlig vurdering har departe- mentet kommet til at det ikke er hensiktsmessig å foreslå en forklaringsplikt, men at det er til- strekkelig med en adgang til å avgi forklaring uten hinder av taushetsplikt. En plikt til å forklare seg vil ikke sikre at den som forklarer seg er sam- arbeidsvillig under forklaringen. Særlig vil det være tilfelle hvis opplysningene vedkommende besitter vil stille vedkommende i et uheldig lys. Som flere høringsinstanser har uttalt vil en for- klaringsadgang bedre ivareta andre rettigheter, blant annet selvinkrimineringsvernet og retten til privatliv. Oppgavene etter denne loven er et viktig samfunnsoppdrag, og etter departementets vurde- ring vil de fleste offentlig ansatte og profesjons- utøvere ønske å uttale seg til Helsetilsynet og gi nødvendige opplysninger uten at de pålegges å gjøre det. Denne vurderingen får støtte fra flere høringsinstanser. Departementet legger videre til grunn at Helsetilsynet er oppmerksom på viktig- heten av å skape forståelse for at det bes om opp-

2024–2025 Prop. 141 L 51 Lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn

(barnevoldsundersøkelsesloven)

lysninger, slik at man gjennom dialog og vei- ledning vil få de opplysninger det er behov for. Det omfatter også private personer dersom de kan bidra til å opplyse saken.

Departementet opprettholder forslaget om at fritaket for taushetsplikt gjelder «enhver». Det gjelder først og fremst personer som har en direkte tilknytning til saken eller forholdet som skal undersøkes. Det kan imidlertid også være aktuelt å be om forklaring fra andre personer som sitter på opplysninger som kan bidra til å avdekke mulige bakenforliggende årsaker til hendelsen mv.

«Enhver» omfatter også de som har lovpålagt taushetsplikt etter blant annet forvaltningsloven, politiregisterloven, barnevernsloven, krisesenter- loven, helsepersonelloven og profesjonsbestemt taushetsplikt og taushetsplikt som forutsetnings- vis følger av straffeloven § 211. Fritaket for taus- hetsplikt vil også omfatte helsepersonell, prester, forstandere i registrerte trossamfunn og advo- kater. Dette er grupper som i sitt arbeid er avhen- gig av at befolkningen har tillit til at opplysninger som betros dem behandles konfidensielt. For for- svarere i straffesaker foreslår departementet at det gjøres unntak, jf. mer om dette i drøftelsen nedenfor.

Departementet ser at forslaget vil kunne utfordre tilliten befolkningen har til at opplys- ninger betrodd disse profesjonene skal behand- les konfidensielt, og at vernet som ligger i Grunnloven § 102, SP art. 17, EMK artikkel 6 og 8 særlig aktualiseres overfor disse gruppene. Samtidig vil forklaringer fra særlig helseperso- nell, men også advokater, kunne være av stor betydning for Helsetilsynets arbeid med å identi- fisere lærings- og forbedringspunkter i forebyg- ging av drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn. Særlig vil advokater i sin forklaring kunne bidra med opplysninger om hvordan ulike aktører har håndtert en sak som undersøkes. Dette vil kunne være opplysninger som ikke nød- vendigvis fremgår av sakens dokumenter, jf. lov- forslaget § 9.

Unntak fra advokaters taushetsplikt om retts- lig bistand til klient er ansett som særlig inn- gripende etter EMK artikkel 6 og 8, jf. EMDs dom 6. desember 2012 i sak 12323/11 Michaud mot Frankrike avsnitt 118 til 119. Det stilles derfor et strengt krav til et legitimt formål, proporsjonalitet og klar lovhjemmel for at inngrepet kan aksepte- res etter artikkel 8 nr. 2. Inngrepet må være nød- vendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, offentlig trygghet eller lan- dets økonomiske velferd, for å forebygge uorden

eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter. I vilkåret om at inngrepet må være nødvendig i et demokratisk samfunn ligger et krav om at inn- grepet må være forholdsmessig sett i forhold til målet som skal oppnås.

Departementet viser til høringsuttalelsen fra Advokatforeningen, Justis- og beredskapsdeparte- mentet og Nasjonal institusjon for menneskerettig- heter (NIM) som mener at det i proposisjonen bør foretas en mer utfyllende vurdering av om unntakene fra advokaters taushetsplikt ligger innenfor rammene som EMK oppstiller. Etter departementets vurdering foreligger det til- strekkelige tungtveiende samfunnsinteresser som taler for inngrepet. Formålet med under- søkelsene er å bidra til å forebygge drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn gjennom å avdekke systemsvikt i offentlige virksomheters arbeid og i samhandlingen mellom offentlige virksomheter. Departementet vurderer at unntak fra taushetsplikten er nødvendig for å sikre at Helsetilsynet skal kunne opplyse sakene ut fra et bredt informasjonstilfang. Det vil kunne være nødvendig med supplerende forklaringer fra andre enn de som omfattes av lovforslaget § 9. Det er en viktig samfunnsinteresse å beskytte barn mot alvorlige krenkelser mot liv og helse. Dette er legitime formål etter EMK art. 8 nr. 2, og staten har en forpliktelse til å beskytte privat- personer mot vold fra andre privatpersoner, for eksempel gjennom lovgivning mot vold, mishand- ling og drap. Advokater vil kunne bidra med opp- lysninger om for eksempel svikt i tjenesteytingen, som er viktig for Helsetilsynets arbeid med å bidra til læring og forbedring. Departementet mener at dette tilsier at advokater bør kunne utlevere opplysninger til ordningen uten hinder av taushetsplikten. Dette gjelder også opplys- ninger som nevnt i straffeprosessloven § 119 første ledd og tvisteloven § 22-5 første ledd.

I forholdsmessighetsvurderingen står etable- ringen av tilstrekkelige rettssikkerhetsmeka- nismer som hindrer misbruk sentralt, jf. EMDs avgjørelse Buck mot Tyskland (41604/98) 28. april 2005 avsnitt 45. Etter departementets vur- dering vil de rammene som foreslås for Helse- tilsynets arbeid bidra til ivaretakelse av person- vernet etter at opplysningene er utlevert til Helsetilsynet. De foreslåtte rammene gjør at en adgang til utlevering av taushetsbelagte opplys- ninger ikke blir et uforholdsmessig inngrep i retten til privatliv, og til at tilliten til at opplys- ninger som betros helsepersonell, advokater, prester mfl. behandles konfidensielt, ivaretas.

52 Prop. 141 L 2024–2025 Lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn

(barnevoldsundersøkelsesloven)

Departementet viser særlig til at Helsetilsynet selv pålegges en streng taushetsplikt, jf. lovfor- slaget § 12, og vernet mot at opplysninger som avgis under forklaring skal kunne brukes som bevis i en straffesak, jf. lovforslaget § 14. Departementet vurderer at dette tilsier at inn- grepet anses som forholdsmessig for å oppnå for- målet med loven.

Forholdsmessighetskravet må også vurderes konkret. Selv om inngrepet generelt er egnet til å oppnå formålet, må det også være egnet i det konkrete tilfellet. Departementet presiserer at det kun kan gis opplysninger til Helsetilsynet om for- hold som er nødvendige for undersøkelser etter denne loven. Rekkevidden av dette må vurderes konkret fra sak til sak, men det vil være en høyere terskel jo mer sensitive forhold det er snakk om. For eksempel vil det bare være aktuelt å gi helse- opplysninger som har tilknytning til eller har direkte relevans for hendelsen. Advokater kan ha hatt ulike roller i sakene, for eksempel kom- muneadvokat, bistandsadvokat og forsvarer. I lys av advokatens rolle må det i det enkelte tilfelle vurderes hvilke opplysninger som vil være nød- vendige og forholdsmessige å dele. Det vil gene- relt sett være mindre inngripende å dele generelle betraktninger rundt håndteringen av en sak enn fortrolige opplysninger gitt fra klienter. Tilsva- rende vurderinger gjør seg gjeldene for andre yrkesgrupper som prester, forstandere i regis- trerte trossamfunn og helsepersonell mfl. Helse- tilsynet har et ansvar for å presisere for de som forklarer seg, at det kun er opplysninger som er nødvendige for undersøkelsen de kan forklare seg om uten hinder av taushetsplikt.

Advokatforeningen foreslår at det inntas krav om samtykke fra de som er vernet av taushets- plikten. Etter departementets syn vil utlevering av taushetsbelagte opplysninger basert på sam- tykke vanskeliggjøre Helsetilsynets arbeid. Det kan potensielt være flere personer involvert i sakene som undersøkes, som det må innhentes samtykke fra, og muligens også avdøde perso- ner. Det vil etter departementets vurdering ikke være praktisk om Helsetilsynet må innhente samtykke fra alle involverte til å innhente taus- hetsbelagte opplysninger. Straffeprosessloven § 119 første ledd og tvisteloven § 22-5 første ledd omfatter flere yrkesgrupper, som prester og for- standere i registrerte trossamfunn, advokater, forsvarere i straffesaker, meklere i ekteskaps- saker, leger, psykologer, apotekere, jordmødre og sykepleiere. Barnevoldsutvalgets utredning fant at i de fleste sakene utvalget gjennomgikk, mottok barna eller familien oppfølging fra flere

offentlige tjenester. Etter departementets vurde- ring vil det kunne ha negative konsekvenser for Helsetilsynets arbeid, dersom de ikke får sam- tykke til å innhente opplysninger fra for eksem- pel ansatte i familievernet eller i helsetjenesten som har vært involvert i en sak.

For advokater kan det stille seg noe anner- ledes, fordi advokater kan ha ulike roller i en sak som undersøkes. Særlig for forsvarere i straffe- saker, er det usikkert i hvilken grad opplysninger fra en forsvarer om en klient vil være av betydning for Helsetilsynets undersøkelser etter denne loven. Derimot kan det ikke i like stor grad ute- lukkes at barnets bistandsadvokat kan ha opplys- ninger som kan være av betydning for under- søkelsene, f.eks. om politiets eller barneverns- tjenestens arbeid. For å ivareta hensynet til konfi- densialitet mellom forsvarer og klient i en straffe- sak, foreslår departementet i lovforslaget § 10 første ledd tredje punktum at opplysninger som noen har fått tilgang til i forbindelse med oppdrag som forsvarer i straffesak ikke kan utleveres med mindre den som har krav på hemmelighold sam- tykker. Dette er i tråd lov om Statens kommisjon for partnerdrap § 7.

Lovforslaget innebærer som nevnt ikke en plikt til å forklare seg for Helsetilsynet. Det er altså fritt for advokater og andre personer som Helsetilsynet ønsker å innhente opplysninger fra, å avslå dette. Helsepersonell og annet personell som utfører tjeneste eller arbeid i helse- og omsorgstjenesten har en vid opplysningsplikt til Helsetilsynet etter helsetilsynsloven § 7 og helse- personelloven § 30. Bestemmelsen om for- klaringsadgang i lovforslaget § 10 medfører at der Helsetilsynet undersøker saker etter denne loven og i denne forbindelse ber personell i helse- og omsorgstjenesten om å avgi forklaring, kan perso- nellet velge å ikke avgi slik forklaring.

Videre vil det oppstilles et forbud mot å bruke opplysningene Helsetilsynet mottar som bevis i senere straffesaker. Rammene som er satt for Helsetilsynets arbeid, bidrar etter departe- mentets vurdering til tilstrekkelig ivaretakelse av personvernet etter at opplysningene er gitt til Helsetilsynet. Dette gjør at adgangen til å gi for- klaring uten hinder av taushetsplikt ikke blir et uforholdsmessig inngrep i retten til privatliv og ivaretar tilliten til at opplysninger som betros advokater, helsepersonell, prester, forstandere i trossamfunn mfl. behandles konfidensielt.

For at inngrepet skal være forholdsmessig, stilles det også krav til en klar lovhjemmel. Departementet foreslår derfor at ordlyden endres tilsvarende som § 7 første ledd i lov om Statens

2024–2025 Prop. 141 L 53 Lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn

(barnevoldsundersøkelsesloven)

kommisjon for partnerdrap. Det vil si at departe- mentet foreslår at det inntas en henvisning til straffeprosessloven § 119 første ledd og tviste- loven § 22-5 første ledd i lovforslaget § 10 første ledd. Videre presiseres som nevnt ovenfor at opp- lysninger som noen har fått tilgang til i forbindelse med oppdrag som forsvarer i straffesak likevel ikke kan utleveres med mindre den som har krav på hemmelighold samtykker. Det presiseres også at det ikke kan utleveres opplysninger som er underlagt taushetsplikt etter ekomloven § 3-10 eller hemmelighold i medhold av domstolloven § 128. På denne bakgrunn vurderer departemen- tet at den foreslåtte lovbestemmelsen oppstiller et tilstrekkelig klart rettslig grunnlag for å gjøre unntak fra taushetsplikten.

Departementet viser til at tilsvarende adgang, men ikke plikt, tidligere er blitt vedtatt blant annet ved oppnevnelsen av Baneheia-utvalget, Ekstre- mismekommisjonen, NAV-granskningsutvalget, Barnevoldsutvalget og i lov om Statens kommisjon for partnerdrap § 7.

Departementet opprettholder også forslaget om at de som forklarer seg for Helsetilsynet, har rett til å la seg bistå under forklaringen, med mindre dette vesentlig forsinker undersøkelse av saken. I en undersøkelse etter denne loven vil «enhver» ha adgang til å forklare seg for Helsetil- synet. Det vil dermed også kunne være personer som ikke direkte er knyttet til hendelsen eller saken som undersøkes som forklarer seg for Helsetilsynet. Siden det ikke foreslås en plikt til å forklare seg og forklaringer gitt til Helsetilsynet ikke skal kunne brukes som bevis i en straffesak, mener departementet at behovet for å la seg bistå rettslig eller på annen måte under forklaringen ikke vil være like stort som for eksempel ved avhør for politiet.

Helsetilsynet kan ha behov for opplysninger tidlig i undersøkelse av en sak, og det vil kunne være uheldig dersom hele undersøkelsesarbeidet bremses i påvente av en bistandsperson. Det vises i denne forbindelse til at dersom valget av bistandsperson fører til forsinkelser, vil det være mulig for den som ønsker å forklare seg å la seg bistå av en annen. Det vil kun være vesentlige for- sinkelser som gir rett til å nekte at en som skal for- klare seg å la seg bistå av en aktuell person. Hva som anses som en vesentlig forsinkelse må vurde- res konkret. Helsetilsynet må i vurderingen veie den som vil forklare seg sitt behov for å la seg bistå av en bestemt person opp mot den ulempe den aktuelle forsinkelsen vil innebære for under- søkelsesarbeidet.

Departementet viser til § 10 i lovforslaget.

7.12 Barns rett til å uttale seg

7.12.1 Forslaget i høringsnotatet I høringsnotatet foreslo departementet at det tas inn en egen bestemmelse i loven om barns rett til å bli hørt og uttale seg i undersøkelse av en sak i tråd med barnekonvensjonen artikkel 12. Det ble videre foreslått lovfestet at det skal være frivillig for barn å uttale seg, det skal oppleves trygt og barn må ikke utsettes for press.

7.12.2 Høringsinstansenes syn Det er generelt bred støtte i høringen for å ta inn en bestemmelse i loven om barns rett til å uttale seg. Flere av høringsinstansene kommer med inn- spill og kommentarer til bestemmelsen.

Barneombudet mener at det bør være en egen bestemmelse om at undersøkelsesordningen skal lytte til barn og unge også på generell basis. Barn har rett til å bli hørt også på systemnivå, og barn med erfaring fra liknende saker vil være viktige bidragsytere i ordningens arbeid.

Forandringsfabrikken mener at barns rett til å bli hørt som gruppe må inn i formålet til under- søkelsesordningen. Forandringsfabrikken mener videre at det må komme tydelig frem at barn som individ har en absolutt rett på informasjon og til å uttale seg i saker som gjelder dem uavhengig av samtykke fra de som har foreldreansvar, og uten at de informeres om samtalen på forhånd.

Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) ber departementet vurdere om tilsvarende krav som i barnevernsloven § 1-4 og forskrift om barns medvirkning i barnevernet, bør fremgå av lovforslaget, eventuelt i forskrift.

Stine Sofies Stiftelse uttaler at det må komme tydelig frem av lovteksten at barn kan snakke med undersøkelsesordningen selv om foreldrene nekter, og at det ikke er behov for samtykke fra foreldrene eller barnevernstjenesten, dersom barnet er under barnevernets omsorg.

Datatilsynet viser til at barn har krav på særskilt vern om sine personopplysninger, og at dette må hensyntas i vurderingene av om og hvor- dan barn skal avgi uttalelse til undersøkelses- ordningen.

Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) støtter bestemmelsen i lovforslaget og mener det er viktig at barn involveres i beslutninger som angår dem. Ombudet understreker at barn kan ha ulike forutsetninger for å forstå beslutninger og informasjon, og alder og modenhet er noen vik- tige forutsetninger. I tillegg kan språkutford-

54 Prop. 141 L 2024–2025 Lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn

(barnevoldsundersøkelsesloven)

ringer, kulturforskjeller eller funksjonsned- settelser utgjøre en barriere i barnets mulighet til å uttale seg, og tilegne seg informasjon om egen situasjon. Det er derfor viktig at det gjøres en kon- kret vurdering av behovet for tilrettelegging for hvert enkelt barn. LDO viser til at dette kan gjøres ved at det brukes faglig kompetent perso- nell, tolk eller andre hjelpemidler for å sikre at barnet forstår informasjonen som blir gitt, og for å sikre at barnet får uttale seg der det er relevant. En slik tilnærming vil være i tråd med CRPD artikkel 7.

Nasjonalt samisk kompetansesenter (NASAK) foreslår samisk representasjon for å sikre samisk kulturell kunnskap på alle nivåer i undersøkelses- ordningen. NASAK mener det bør legges spesiell vekt på å ivareta samiske barns rettigheter og inkludere urfolksretten i alle aspekter av ord- ningen.

Nasjonalt kunnskapssenter om vold og trauma- tisk stress (NKVTS) viser til at undersøkelsesord- ningen må sikre fagpersoner med spesiell kompe- tanse på samtaler med barn og tolk eller andre hjelpemidler ved behov.

Landsforeningen for barnevernsbarn uttaler at barn må sikres en reell mulighet til å bli hørt i undersøkelser som angår dem, og at undersøkel- sesordningen må utarbeide barnefaglige metoder for samtaler med barn, spesielt for yngre barn og barn med traumeerfaringer.

Hjelp meg stoppe volden understreker i sitt høringsinnspill at belastningen for de barna og de familiene som utsettes for undersøkelsene er sterkt undervurdert. De mener at det for hver sak må vurderes om det er til barnets beste å infor- mere dem om at det er startet en undersøkelse, spesielt siden verken barna eller foreldrene kan nekte at deres personopplysninger brukes av Helsetilsynet. De foreslår også at det kan presi- seres i loven at barna skal snakke om sine opp- levelser med ulike instanser, og at de ikke skal snakke om hva de er utsatt for fra andre. Det kan være retraumatiserende for barna om de skal snakke om dette.

Også Kripos understreker behovet for å være bevisst på den mulige belastningen det kan være for barn og andre sårbare å bli intervjuet eller avhørt flere ganger om samme tema.

7.12.3 Departementets vurdering Departementet fastholder forslaget om en egen bestemmelse om barns rett til å uttale seg, men foreslår noen endringer i ordlyden i tråd med høringsinnspill, jf. lovforslaget § 11. Bestemmel-

sen må ses i sammenheng med lovforslaget § 8 om underretting og mulighet til å forklare seg.

Departementet ønsker med bestemmelsen å tydeliggjøre det enkelte barns selvstendige rett til å medvirke i saker som berører dem, jf. barne- konvensjonen artikkel 12 og Grunnloven § 104.

Retten til å medvirke er ikke en plikt for barnet, men en rettighet. Det innebærer at barnet skal informeres om rettigheten og muligheten til å med- virke, men det er opp til barnet om det ønsker å uttale seg. I lys av høringsinnspillene foreslår departementet at det fremgår av lovbestemmelsen at Helsetilsynet skal legge til rette for at barnet får tilstrekkelig og tilpasset informasjon og fritt kan gi uttrykk for sine meninger. Barnet skal bli lyttet til, og barnets meninger skal vektlegges i samsvar med barnets alder og modenhet.

Departementet understreker at retten til å uttale seg gjelder uavhengig av om foreldrene sam- tykker til det. Dette anses å være i tråd med barne- konvensjonen artikkel 12 nummer 1 om at barnet «fritt» skal kunne gi uttrykk for sine synspunkter. Departementet mener også at foreldrene ikke kan kreve å være til stede under samtalen. Dette for at barnet skal kunne uttale seg mest mulig «fritt». Samtidig kan det i praksis være behov for at Helse- tilsynet kontakter barnet via foreldrene, særlig hvis barnet er lite. Det vises også til at foreldre vil bli gjort kjent med undersøkelsen som berørt eller pårørende, jf. omtale under punkt 7.9 om underret- ning og mulighet til å uttale seg. Helsetilsynet må være tydelige i sin kommunikasjon med både barnet og foreldrene om at barnet har en ubetinget rett til å uttale seg. I tråd med Grunnloven og barnekonvensjonen, foreslår departementet ingen nedre aldersgrense for når barn skal bli hørt. Det som må vektlegges er om barnet er i stand til å danne seg egne meninger, jf. barnekonvensjonen artikkel 12 nr. 1.

Som flere av høringsinstansene påpeker vil det være viktig at samtalene med barnet gjennom- føres på en barnefaglig forsvarlig måte og at barnet opplever det trygt.

Departementet erkjenner at det vil kunne være belastende og retraumatiserende for barn å uttale seg til Helsetilsynet, særlig om de har vært gjen- nom tilrettelagte avhør tidligere. Det er likevel vik- tig å sikre at barn som ønsker å uttale seg får muligheten. Å få informasjon fra berørte barn kan bidra til å belyse saken, særlig om hvordan barnet har opplevd kontakten med ulike hjelpetjenester. Det er politiets oppgave å etterforske hva barnet faktisk har vært utsatt for og hvem som utøvde den straffbare handlingen. Helsetilsynet skal særlig avklare om det foreligger svikt eller andre

2024–2025 Prop. 141 L 55 Lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn

(barnevoldsundersøkelsesloven)

kritikkverdige forhold på systemnivå i en eller flere offentlige virksomheter og i samhandlingen mellom offentlige virksomheter.

Departementet mener det ikke er nødvendig med nærmere regulering av barns prosessuelle rettigheter overfor Helsetilsynet. Departementet viser til at ulike kompetansemiljøer har utviklet veiledninger og råd for tjenester om hvordan sam- taler med barn om sensitive tema bør gjennom- føres. Disse kan være et utgangspunkt for Helse- tilsynets arbeid med å legge til rette for samtaler med barn. Kripos, som har en egen avhørsgruppe som jobber med barn, vil kunne bidra med råd og veiledning til Helsetilsynet. Det samme gjelder Statens barnehus. Departementet legger til grunn at det i mange av sakene som er aktuelle for ord- ningen, også vil foreligge tilrettelagte avhør av barnet fra Statens barnehus som vil være en viktig informasjonskilde i saken.

Som flere av høringsinstansene har påpekt har barn ulike forutsetninger for å forstå beslutninger og informasjon. Viktige forutsetninger er alder og modenhet. I tillegg vil departementet understreke behovet for at Helsetilsynet også tilrettelegger for at språk, kulturforskjeller eller funksjonsned- settelse ikke utgjør barrierer for barnets mulighet til å uttale seg, og tilegne seg informasjon. Dette er i tråd med barnekonvensjonen artikkel 30 som omhandler at alle barn har rett til å bruke sitt språk, sin egen kultur og religion.

Tilrettelegging kan gjøres ved bruk av faglig kompetent personell, tolk eller andre hjelpe- midler. Dersom Helsetilsynet ikke selv besitter nødvendig kompetanse, kan det innhentes bistand utenfra, jf. lovforslaget § 9 fjerde ledd.

Samiske barn har etter menneskerettslige for- pliktelser rett til å bruke sitt språk og sin kultur, og staten er forpliktet til å legge forholdene til rette for dette, jf. Grunnloven § 108 og ILO-kon- vensjonen nr. 169. Helsetilsynets må derfor i undersøkelse av saker som gjelder samiske barn, ta hensyn til deres kulturelle og språklige bak- grunn.

Ifølge Sametinget viser forskning at 49 prosent av samiske kvinner opplever vold i et livsløps- perspektiv. En betydelig andel har opplevd vold før fylte 18 år. Samtidig har de samiske sam- funnene erfart alvorlige overgrepssaker mot barn, jf. de såkalte Tysfjord sakene som i stor grad omhandlet overgrep mot samiske barn. Norges institusjon for menneskerettigheter skriver i rap- porten Vold og overgrep i samiske samfunn (2018):

«NIM mener at Tysfjordsakene er et eksempel på hvordan flere av svakhetene vi påpeker,

førte til at det offentlige hjelpeapparatet sviktet de samiske voldsutsatte i Tysfjord. Sakene der- fra viser hvordan grov omsorgssvikt, vold og seksuelle overgrep har foregått over flere år, uten at offentlige hjelpeinstanser har grepet inn. Tysfjordsakene har mange dimensjoner, også ikke-samiske. Det samiske perspektivet på sakene er likevel viktig for å forstå hvor det har sviktet – hjelpeapparatet har manglet inn- sikt i samiske språk, kultur og tradisjoner. I til- legg har samiske kommunikasjonsmåter for- sterket konsekvensene hjelpeapparatets man- gel på kunnskap fikk.»

Tilrettelegging for samiske barn kan gjøres gjen- nom å sikre at samiske barn kan bruke sitt språk for eksempel ved bruk av tolk om de skal uttale seg til Helsetilsynet. Helsetilsynets ansvar for bruk av tolk følger av tolkeloven.

Helsetilsynet kan også innhente råd og veiled- ning fra etablerte kompetansemiljøer når det gjel- der kompetanse om samisk kultur og samiske samfunnsforhold. Aktuelle kompetansemiljø med samisk kompetanse som Helsetilsynet kan sam- arbeide med er f.eks. Nasjonalt samisk kompetan- sesenter (NASAK), Samisk nasjonal kompetanse- tjeneste – psykisk helsevern og rus (SANKS), Alternativ til Vold Finnmark og Statens barnehus i Finnmark. Ved undersøkelse av saker som gjelder samiske barn, vil det være aktuelt å undersøke om samiske barns rett til å snakke på samisk og bli møtt med samisk kulturforståelse i hjelpe- tjenestene er ivaretatt.

Barnekonvensjonen gir barn rett til å bli hørt i alle forhold som angår dem, og retten gjelder både enkeltbarn, og for barn som gruppe på systemnivå. Både Barneombudet og Forandringsfabrikken mener at barns rett til å bli hørt på systemnivå bør inntas som en bestemmelse i denne loven. Når det gjelder barns rett til medvirkning på systemnivå, understreker departementet at det er viktig at Helsetilsynet legger til rette for gode medvirk- ningsprosesser med barn på systemnivå i arbeidet med å etablere og videreutvikle undersøkelses- ordningen, men departementet ser ikke behov for å regulere dette nærmere. Departementet legger til grunn at Helsetilsynet utvikler gode fremgangs- måter og systemer der barns generelle erfaringer og meninger blir lagt vekt på. Hvordan barns rett til medvirkning på systemnivå skal gjennomføres rent praktisk bør etter departementets syn overlates til Helsetilsynet å vurdere nærmere. Departementet viser til at Helsetilsynet i arbeidet med å etablere undersøkelsesordningen, har gjennomført inn- spillsmøter med ulike bruker-, pårørende- og

56 Prop. 141 L 2024–2025 Lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn

(barnevoldsundersøkelsesloven)

interesseorganisasjoner, inkludert organisasjoner for barn og unge og ulike kompetansemiljøer om barn og unge for å få innspill både til utforming av ordningen og om hvordan den kan bidra til for- bedring og læring. Det har også vært gjennomført innspillsmøter med samiske kompetansemiljøer. Departementet legger til grunn at Helsetilsynet også fremover vil legge til rette for barns med- virkning på systemnivå, i tråd med barne- konvensjonen artikkel 12.

Departementet viser til § 11 i lovforslaget.

7.13 Undersøkelsesordningens taushetsplikt

7.13.1 Forslaget i høringsnotatet Departementet foreslo i høringsnotatet en egen bestemmelse om at enhver som utfører tjeneste eller arbeid for Helsetilsynets undersøkelses- ordning skal ha taushetsplikt etter forvaltnings- loven. Det ble foreslått at forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 6 ikke skal gjelde.

Det ble videre foreslått at når Helsetilsynets undersøkelsesordning mottar opplysninger som er underlagt en strengere taushetsplikt enn det som følger av forvaltningsloven, skal tilsvarende strenge taushetsplikt gjelde for dem som utfører tjeneste eller arbeid for undersøkelsesord- ningen. Departementet foreslo unntak fra den strengere taushetsplikten dersom tungtveiende offentlige hensyn tilsier at de bør gis videre, eller dersom opplysningene er nødvendige for å for- klare årsaken til hendelsen i den alvorlige saken. I høringsnotatet ble det vist til at det foreligger tungtveiende offentlige hensyn dersom hen- synene og interessene som taler for å sette taus- hetsplikten til side, veier vesentlig tyngre enn hensynene som taler for å bevare taushet. Om en situasjon tilsier at taushetsplikten kan settes til side må bero på en konkret vurdering av den aktuelle situasjonen og unntaket må brukes med varsomhet.

I høringsnotatet ble det videre foreslått at ansatte i Helsetilsynets undersøkelsesordning skal ha taushetsplikt om alle opplysninger som fremkommer under forklaring for ordningen.

Det ble også foreslått at de foreslåtte unnta- kene ikke skal gjelde for opplysninger mottatt av politiet. Bakgrunnen for forslaget om unntak er at det følger av politiregisterloven § 23 andre ledd at taushetsplikten også gjelder for opplysninger som det ut fra hensynet til etterforskningen i den enkelt sak, hensynet til spanings- og etterretnings- virksomheten eller hensynet til politiets operative

virksomhet og organiseringen av denne er nød- vendig å holde hemmelig. Det vil kunne få store konsekvenser dersom denne typen opplysninger utleveres fra undersøkelsesordningen fordi ord- ningen vurderer at opplysningene er nødvendige for å forklare årsaken til hendelsen.

Videre ble det foreslått at bestemmelsen om taushetsplikt er ikke er til hinder for at opplys- ningene bringes videre i den grad den som har krav på taushet samtykker, dersom opplysningene har statistisk form eller dersom de er alminnelig tilgjengelig andre steder.

7.13.2 Høringsinstansenes syn Alle høringsinstansene som har uttalt seg til for- slaget, støtter at det lovfestes en egen bestem- melse om taushetsplikt for de som utfører tjeneste eller arbeid i Helsetilsynet etter denne loven. Flere høringsinstanser har imidlertid innspill til bestemmelsen.

Datatilsynet støtter forslaget om at den strengere taushetsplikten skal gjelde i tilfeller der undersøkelsesordningen mottar opplysninger som er underlagt strengere taushetsplikt enn det som følger av forvaltningsloven. De viser til at taushets- plikt er et bærende element i tilliten til offentlige hjelpeinstanser og andre aktører, og en av sam- funnets viktigste personverngarantier. Videre leg- ger Datatilsynet til grunn at unntakene fra taushets- plikt vil være forbeholdt nødrettslignende situasjo- ner.

Kripos støtter ikke forslaget om å gjøre unntak fra forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 6 fordi det medfører at Helsetilsynets undersøkelsesord- ning ikke har adgang til å anmelde eller gi opplys- ninger om lovbrudd til påtalemyndigheten eller vedkommende kontrollmyndighet etter bestem- melsen. De er prinsipielt imot en slik begrensning i lovverket. Kripos uttaler videre:

«Dersom departementet velger å gå videre med forslaget til unntak fra forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 6 må det understrekes – som det fremgår i merknadene til bestemmel- sen – at unntaket ikke påvirker ansatte i under- søkelsesordningens plikt til å varsle i medhold av avvergeplikten i straffelovens § 196 eller meldeplikten etter barnevernsloven § 13-2.»

Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) viser til at øvrige organer som departementet sammenligner ordningen med, har strengere regler for tilgangen til taushetsbelagt informasjon enn det som skal gjelde for undersøkelsesord-

2024–2025 Prop. 141 L 57 Lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn

(barnevoldsundersøkelsesloven)

ningen. De etterspør en bedre begrunnelse for hvorfor det ser ut til å være en bredere adgang til å dele taushetsbelagt informasjon for under- søkelsesordningen enn for tilsvarende organer, som for eksempel partnerdrapskommisjonen. De viser til at partnerdrapskommisjonen ikke har adgang til å videreformidle taushetsbelagt infor- masjon utover det som følger av eksisterende regelverk, som den generelle avvergingsplikten i straffeloven § 196. NIM mener at det å åpne for en bredere adgang til å dele taushetsbelagt informa- sjon fremstår som en unødvendig uthuling av taushetspliktreglene. NIM påpeker at en snevrere adgang til å dele taushetsbelagt informasjon videre fra undersøkelsesordningen, kan bidra til at flere velger å benytte seg av forklarings- adgangen, noe som igjen vil øke undersøkelses- ordningens effektivitet og gjennomslagskraft.

Muslimsk dialognettverk støtter forslaget om taushetsplikt for alle som utfører arbeid for under- søkelsesordningen, men ber om ytterligere presi- seringer av unntakene fra taushetsplikten. De er kjent med tilsvarende problemstillinger i forbin- delse med taushetsplikt for imamer i moskeene, og mener det er viktig med tydelige retningslinjer for når og hvordan unntakene skal anvendes. Helsedirektoratet ønsker også en tydeligere beskrivelse av i hvilke situasjoner unntaket om at den strengere taushetsplikten ikke gjelder når «tungtveiende offentlige hensyn tilsier at opplys- ningene bør kunne gis videre eller opplysningene er nødvendige for å forklare årsaken til hendel- sen», kommer til anvendelse.

7.13.3 Departementets vurdering Departementet opprettholder forslaget om at loven bør ha en egen bestemmelse om taushets- plikt for de som utfører tjeneste eller arbeid for Helsetilsynet etter denne loven, jf. lovforslaget § 12. Taushetsplikten omfatter ikke bare personer som har et fast ansettelsesforhold i Helsetilsynet, men også personer som bistår Helsetilsynet med arbeid etter denne loven, som for eksempel sakkyndige.

Departementet legger til grunn at taushets- plikt er en grunnleggende forutsetning for å sikre Helsetilsynet tilgang til relevante opplysninger etter denne loven. Taushetsplikten er også viktig for å etablere tillit og åpenhet i undersøkelses- arbeidet, og for å verne om retten til privatliv. Alle høringsinstanser som har uttalt seg til forslaget, støtter at det lovfestes en egen bestemmelse om taushetsplikt for de som utfører tjeneste eller arbeid etter denne loven.

Departementet opprettholder forslaget om at unntaket i forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 6 ikke skal gjelde for Helsetilsynets arbeid med undersøkelser etter denne loven. Forvaltnings- loven § 13 b første ledd nr. 6 gir adgang til å gi opplysninger om lovbrudd videre til påtalemyn- digheten eller vedkommende kontrollmyndighet. En slik begrensning vurderes som viktig for å sikre informasjonstilfanget til Helsetilsynets arbeid etter denne loven. Dette vil stride mot forutsetningen om at Helsetilsynet ikke skal bidra til å konstatere skyld og ansvar. I tillegg vil bestemmelsen komme i konflikt med forbudet mot bruk av opplysninger som bevis i en senere straffesak, jf. lovforslaget § 14. Departementet ser at Kripos er imot forslaget, men viser til at til- svarende bestemmelse inngår i flere lover som gjelder informasjonstilgang til kommisjoner og granskningsutvalg, blant annet lov om Statens kommisjon for partnerdrap.

Departementet foreslår videre at forvaltnings- loven § 13 a nr. 1 og § 13 d ikke skal gjelde for opp- lysninger som er utlevert fra politiet etter §§ 9 eller 10. Dette er i tråd med lov om Statens kom- misjon for partnerdrap § 10 første ledd. Forslaget innebærer at opplysninger Helsetilsynet har mot- tatt fra politiet ikke skal kunne utleveres til forskning. For disse opplysningene reguleres adgangen til utlevering til forskning av politi- registerloven § 33 og politiregisterforskriften § 27-2. Det er ikke ønskelig at myndigheten til å beslutte utlevering av disse opplysningene til forskning flyttes bare fordi informasjonsmengden er blitt utlevert til Helsetilsynet.

Videre opprettholder departementet forslaget om at mottatte opplysninger som er underlagt en strengere taushetsplikt enn etter forvaltnings- lovens regler, vil være undergitt tilsvarende strenge taushetsplikt som etter vedkommende særlov. Dette vil for eksempel gjelde opplysninger mottatt fra helsepersonell eller ansatte ved familie- vernkontorer som er undergitt en strengere taus- hetsplikt, jf. helsepersonelloven §§ 21 flg. og familievernkontorloven § 5. For slike opplysnin- ger skal de strengere taushetspliktreglene også gjelde for de som utfører tjeneste eller arbeid for Helsetilsynet etter denne loven. Som en snever unntaksregel opprettholder departementet for- slaget om at denne typen opplysninger kan bringes videre dersom tungtveiende offentlige hensyn til- sier det, eller opplysningene er nødvendige for å forklare årsaken til hendelsen i en alvorlig sak. Dersom den loven som inneholder strengere taus- hetsbestemmelser selv ikke inneholder unntak fra taushetsplikten, ville enhver form for videre-

58 Prop. 141 L 2024–2025 Lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn

(barnevoldsundersøkelsesloven)

formidling av disse opplysningene være umulig. I noen tilfeller ville denne mangelen på fleksibilitet kunne få uønskede konsekvenser.

Departementet opprettholder også forslaget i høringsnotatet om at enhver som utfører tjeneste eller arbeid for Helsetilsynet etter denne loven skal ha taushetsplikt om alle opplysninger som fremkommer under forklaring for ordningen. Bestemmelsen går lengre enn taushetsplikten som foreslås i lovforslaget § 12 første og andre ledd. Begrunnelsen for forslaget er at noen opp- lysninger som Helsetilsynet mottar, vil kunne være sentrale deler av et årsaksbilde, uten at de er omfattet av forvaltningslovens og særlovgiv- ningens regler om taushetsplikt. Dette kan være opplysninger om navn og adresse til involverte personer i en sak, beskrivelse av (kritikkverdige) forhold ved en virksomhet eller arbeidsgiver osv. En slik taushetsplikt som omfatter alle opplys- ninger som fremkommer under forklaringen vil bidra til å sikre at relevante personer i en sak velger å forklare seg om alle sider i en sak for Helsetilsynet. Departementet foreslår at også slike opplysninger bør kunne gis videre dersom tungtveiende offentlige interesser tilsier det eller dersom opplysningene er nødvendige for å for- klare årsaken til hendelsen i en alvorlig sak.

Helsedirektoratet og Muslimsk dialognettverk ber om ytterligere presiseringer av unntakene fra taushetsplikten som foreslås i § 12 andre ledd. Unntakene fra taushetsplikten etter andre og tredje ledd gjelder i de tilfeller der tungt- veiende offentlige hensyn tilsier at opplysnin- gene bør kunne gis videre eller opplysningene er avgjørende for å forklare hva som er årsaken til hendelsen. I tillegg kan det være tungtveiende hensyn som tilsier at opplysningene bør gis videre. I sistnevnte tilfelle må hensynene som taler for å sette taushetsplikten til side veie vesentlig tyngre enn hensynene som taler for å bevare taushet. Et eksempel på det siste kan være at det foreligger risiko for nye alvorlige hendelser. De forhold og situasjoner som unn- takene fra taushetsplikt etter andre og tredje ledd er ment å omfatte vil ikke nødvendigvis være sammenfallende med situasjoner avverg- ingsplikten etter straffeloven § 196 skal dekke. Taushetsplikten er sentral for å skape tillit og trygghet for de som gir opplysninger til Helse- tilsynet. For ikke å undergrave taushetsplikten, er det viktig at unntaket fra taushetsplikten brukes med varsomhet. Departementet viser til at lov om Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten § 12 andre og tredje ledd har tilsvarende unntak.

Av hensyn til politiets og påtalemyndighetens arbeid, foreslår departementet i § 12 fjerde ledd at unntaket i andre og tredje ledd ikke skal gjelde for opplysninger mottatt av politiet. Etter politi- registerloven § 23 andre ledd har de som er ansatt i eller utfører tjeneste eller arbeid for politiet eller påtalemyndigheten, taushetsplikt om opplysnin- ger som det, ut fra hensynet til etterforskningen i den enkelte sak, hensynet til spanings- og etter- retningsvirksomheten, eller hensynet til politiets operative virksomhet og organiseringen av denne, er nødvendig å holde hemmelig. Hvis Helse- tilsynet utleverer denne typen opplysninger fordi de vurderer at opplysningene er nødvendige for å forklare årsaken til hendelsen, vil det kunne få store konsekvenser for politiets og påtalemyndig- hetens arbeid.

I forslaget til § 12 femte ledd fremgår det videre at taushetsplikt etter andre og tredje ledd ikke er til hinder for at opplysningene bringes videre i den grad den som har krav på taushet samtykker, opp- lysningene har statistisk form eller opplysningene er alminnelig tilgjengelig andre steder. I slike til- feller vil det ikke foreligge noen berettigede grunner til å bevare taushetsplikten.

Departementet viser til lovforslaget § 12.

7.14 Behandling av personopplysninger

7.14.1 Gjeldende rett Lov 15. juni 2018 nr. 38 Lov om behandling av personopplysninger (personopplysningsloven) gjennomfører i norsk rett Europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2016/679 av 27. april 2016 om vern av fysiske personer i forbindelse med behandling av personopplysninger og om fri utveksling av slike opplysninger samt om opp- heving av direktiv 95/46/EF (personvernforord- ningen) med de tilpasningene som følger av ved- legg XI, protokoll 1 og EØS-avtalen for øvrig, jf. lovens § 1.

Etter personopplysningsloven § 2 gjelder loven og personvernforordningen ved helt eller delvis automatisert behandling av personopplysninger og ved ikke-automatisert behandling av personopplys- ninger som inngår i eller skal inngå i et register. Etter personvernforordningen artikkel 4 nr. 1 er personopplysninger enhver opplysning om en iden- tifisert eller identifiserbar fysisk person. Person- vernforordningen kommer i utgangspunktet ikke til anvendelse for personopplysninger om avdøde personer, jf. personvernforordningen artikkel 4 nr. 1, jf. fortalepunkt 27. Dette utgangspunktet modifi-

2024–2025 Prop. 141 L 59 Lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn

(barnevoldsundersøkelsesloven)

seres imidlertid dersom en opplysning om en død person samtidig er en opplysning om en levende person, jf. Prop. 56 LS (2017–2018) Lov om behand- ling av personopplysninger (personopplysnings- loven) og samtykke til deltakelse i en beslutning i EØS-komiteen om innlemmelse av forordning (EU) nr. 2016/679 (generell personvernforordning) i EØS-avtalen punkt 4.5.3 s. 26.

Etter artikkel 4 nr. 6 er et register enhver strukturert samling av personopplysninger som er tilgjengelig etter særlige kriterier, enten sam- lingen er plassert sentralt, er desentralisert eller spredt på et funksjonelt eller geografisk grunnlag.

Personvernforordningen oppstiller prinsipper for behandling av personopplysninger i artikkel 5 nr. 1. Der slås det blant annet fast at personopplys- ninger skal behandles på en lovlig, rettferdig og åpen måte med hensyn til den registrerte. For at en behandling av personopplysninger skal være lovlig, må det foreligge et behandlingsgrunnlag. Etter artikkel 6 nr. 1 bokstav e er behandling av personopplysninger lovlig dersom «behandlingen er nødvendig for å utføre en oppgave i allmenn- hetens interesse eller utøve offentlig myndighet som den behandlingsansvarlige er pålagt». For at dette behandlingsgrunnlaget skal kunne benyttes, må det foreligge et såkalt supplerende rettslig grunnlag fastsatt i EØS-avtalen eller nasjonal rett, jf. artikkel 6 nr. 3 bokstav a og b og Prop. 56 LS (2017–2018) punkt 6.3.2.

Artikkel 9 oppstiller særskilte regler for behandling av såkalte særlige kategorier av per- sonopplysninger (tidligere kalt sensitive person- opplysninger). Dette gjelder blant annet helseopp- lysninger, opplysninger om rasemessig eller etnisk opprinnelse, politisk oppfatning og religion. Etter artikkel 9 nr. 1 er behandling av slike per- sonopplysninger som hovedregel forbudt, men etter artikkel 9 nr. 2 bokstav g vil behandling av slike særlige kategorier av personopplysninger være lovlig dersom:

«Behandlingen er nødvendig av hensyn til vik- tige allmenne interesser, på grunnlag av unionsretten eller medlemstatenes nasjonale rett som skal stå i et rimelig forhold til det mål som søkes oppnådd, være forenlig med det grunnleggende innholdet i retten til vern av personopplysninger og sikre egnede og sær- lige tiltak for å verne den registrertes grunn- leggende rettigheter og interesser.»

Innføring av krav om anonymisering og taushets- plikt er eksempler på slike egnede tiltak, jf. Prop. 56 LS (2017–2018) punkt 7.1.3 s. 40–41.

Artikkel 10 gir nærmere regler om behandling av personopplysninger om «straffedommer og lov- overtredelser eller tilknyttede sikkerhetstiltak». Det følger av bestemmelsen at behandling av slike personopplysninger bare kan utføres under en offentlig myndighets kontroll, eller dersom behandlingen er tillatt i henhold til unionsretten eller medlemsstatenes nasjonale rett som sikrer nødvendige garantier for de registrertes rettig- heter og friheter.

Artikkel 5 nr. 1 bokstav b fastsetter at person- opplysninger skal «samles inn for spesifikke, uttrykkelig angitte og berettigede formål og ikke viderebehandles på en måte som er uforenlig med disse formålene» (formålsbegrensningsprinsippet). Dette innebærer at personopplysninger som er samlet inn til ett formål, i utgangspunktet bare kan behandles for et annet formål dersom viderebe- handlingen for et annet formål er forenlig med det opprinnelige innsamlingsformålet. Dersom det nye formålet er uforenlig med innsamlingsformålet, må viderebehandlingen ha grunnlag i EØS-avtalen, nasjonal rett eller samtykke, jf. artikkel 6 nr. 4. Bestemmelser i EØS-avtalen, nasjonal rett som åpner for viderebehandling må utgjøre «et nødven- dig og forholdsmessig tiltak i et demokratisk sam- funn for å sikre oppnåelse av målene nevnt i artik- kel 23 nr. 1». Artikkel 5 nr. 1 bokstav e angir at per- sonopplysninger skal lagres slik at det ikke er mulig å identifisere de registrerte i lengre perioder enn det som er nødvendig for formålene som per- sonopplysningene behandles for (lagringsbegrens- ningsprinsippet). Andre prinsipper for behandling av personopplysninger i personvernforordningen artikkel 5 nr. 1 er blant annet prinsippet om at personopplysningene skal være adekvate, rele- vante og begrenset til det som er nødvendig for for- målet de behandles for (dataminimeringsprin- sippet), jf. bokstav c, og prinsippene om integritet og konfidensialitet, jf. bokstav f.

Den behandlingsansvarlige er ansvarlig for og må påvise at prinsippene for behandling av per- sonopplysninger overholdes, jf. personvernforord- ningen artikkel 5 nr. 2.

Etter personvernforordningen artikkel 4 nr. 7 er behandlingsansvarlig «en fysisk eller juridisk person, en offentlig myndighet, en institusjon eller ethvert annet organ som alene eller sammen med andre bestemmer formålet med behand- lingen av personopplysninger og hvilke midler som skal benyttes». Etter personvernforord- ningen artikkel 24 nr. 1 skal den behandlings- ansvarlige gjennomføre egnede tekniske og orga- nisatoriske tiltak for å sikre og påvise at behand- lingen utføres i samsvar med forordningen.

60 Prop. 141 L 2024–2025 Lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn

(barnevoldsundersøkelsesloven)

7.14.2 Forslaget i høringsnotatet Etablering av en undersøkelsesordning i Helse- tilsynet innebærer at Helsetilsynet får en ny opp- gave som går utover de oppgavene og den myndig- heten Helsetilsynet har i dag. I høringsnotatet ble det foreslått en bestemmelse om at Helsetilsynet kan behandle de personopplysningene som er nødvendige for formålet med undersøkelses- ordningens arbeid uten samtykke fra den som opp- lysningene gjelder. Bestemmelsen omfatter også personopplysninger som nevnt i personvernfor- ordningen artikkel 9 og 10.

Det ble foreslått at Helsetilsynet skal være behandlingsansvarlig for behandling av person- opplysninger etter loven. Ettersom personvernfor- ordningens bestemmelser i utgangspunktet ikke kommer direkte til anvendelse for opplysninger om avdøde personer, ble det foreslått lovfestet at personopplysninger om avdøde personer skal lagres slik at det ikke er mulig å identifisere de registrerte lenger enn det som er nødvendig for Helsetilsynets arbeid.

Departementet foreslo ikke å konkretisere nærmere i loven hvem det kan behandles opplys- ninger om, fordi det ikke er mulig å gi en uttøm- mende beskrivelse av hvilke personer i en sak det kan være nødvendig å behandle personopp- lysninger om. Det kan ut fra omstendighetene i en sak være behov for å behandle opplysninger om barnet, men også om foreldrene, eventuelle andre primære omsorgspersoner og personer med en mer perifer tilknytning til barnet og fami- lien.

7.14.3 Høringsinstansenes syn Det er få høringsinstanser som har kommentert forslaget.

Datatilsynet støtter å samle reguleringen av undersøkelsesordningens arbeid i en lov, men mener loven i størst mulig grad må fastsette ram- mer for innsamling, oppbevaring, deling og annen behandling av personopplysninger. Datatilsynet ser behovet for at undersøkelsesordningen må kunne behandle opplysninger som nevnt i person- vernforordningen artikkel 9 og 10, men mener likevel at forslaget til § 15 i høringsnotatet ikke er tilfredsstillende. Etter Datatilsynets syn må det gis en opplisting av ulike opplysningskategorier i selve lovteksten, men opplistingen behøver imid- lertid ikke å være uttømmende.

Datatilsynet viser til at departementet i høringsnotatet, med unntak av utkastet til § 15 tredje ledd, ikke foreslår særlige slettefrister for

personopplysningene som er del av undersøkelses- ordningens arbeid, og legger til grunn at arkiv- loven med forskrifter vil gjelde for undersøkelses- ordningen. Organisasjonen Hjelp meg stoppe volden støtter Datatilsynets høringsuttalelse.

Den norske legeforeningen viser til at Helse- tilsynet som behandlingsansvarlig har et selv- stendig ansvar for å sikre at kravet om nødvendig- het er oppfylt, og viser til prinsippet om datamini- mering i personvernforordningen artikkel 5 nr. 1 bokstav c. Det er viktig at de ansatte i ordningen har et bevisst forhold til nødvendighetskriteriet, ettersom de selv velger hvilke saker som er rele- vante for deres arbeid.

7.14.4 Departementets vurdering For at Helsetilsynet skal kunne utøve sine opp- gaver etter loven, har de behov for et bredt tilfang av informasjon, herunder personopplysninger, fra flere ulike offentlige virksomheter. Samtykke anses ikke som tilstrekkelig behandlingsgrunnlag for Helsetilsynets behandling av personopplysnin- ger for å gjennomføre undersøkelsene etter lov- forslaget. Det er heller ikke hensiktsmessig at Helsetilsynets anonymiserer alle personopplys- ningene de mottar. Departementet legger til grunn at behandlingsgrunnlaget for Helsetilsy- nets behandling av personopplysninger er person- vernforordningen artikkel 6 nr. 1 bokstav e. De ulike oppgavene som er tillagt Helsetilsynet utgjør, slik departementet ser det, et supplerende rettsgrunnlag etter personvernforordningen artik- kel 6 nr. 1 bokstav e, jf. nr. 3 bokstav b. I tillegg foreslår departementet en bestemmelse om at Helsetilsynet kan behandle personopplysninger, inkludert personopplysninger som nevnt i person- vernforordningen artikkel 9 og 10, når det er nød- vendig for å utføre oppgaver etter lovforslaget. Bestemmelsen tydeliggjør at de konkrete opp- gavene som ellers fremgår av lovforslaget, er styrende for hvilke personopplysninger som kan behandles. Nødvendigheten av den aktuelle behandlingen vil måtte vurderes konkret.

For at Helsetilsynet skal kunne utøve sine opp- gaver etter loven, må de kunne behandle en rekke personopplysninger, også særlige kategorier av personopplysninger som helseopplysninger og opplysninger om straffedommer. Slike opplysnin- ger vil blant annet fremgå av pasientjournaler, dokumenter i barnevernssaker og straffesaker, som Helsetilsynet foreslås å få tilgang til etter anmodning, jf. lovforslaget § 9. For å kunne identi- fisere egnede forebyggende tiltak tilpasset ulike sakskomplekser er det etter departementets vur-

2024–2025 Prop. 141 L 61 Lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn

(barnevoldsundersøkelsesloven)

dering nødvendig at også særlige kategorier av personopplysninger kan behandles. Slike person- opplysninger vil kunne bidra til å kaste lys over årsaksfaktorer og utgjøre relevante bakenforlig- gende forhold i den enkelte saken. Departemen- tet mener at selv om Helsetilsynets behandling av personopplysninger kan være inngripende, er samfunnsnytten av behandlingen så stor at den begrunner dette. Det vises til at drap, vold, over- grep og omsorgssvikt mot barn er svært alvorlige handlinger, og det anses viktig å få et bredere kunnskapsgrunnlag for bedre å kunne forebygge slike handlinger. Viktige allmenne interesser til- sier derfor at Helsetilsynet skal kunne behandle slike opplysningskategorier.

De som utfører tjeneste eller arbeid for Helse- tilsynet pålegges streng taushetsplikt, og ordnin- gens rapporter skal være anonymiserte. I tillegg oppstilles det et forbud mot å bruke opplysnin- gene som bevis i straffesak. Lovforslaget inne- holder dermed enkelte egnede og særlige tiltak til vern om den registrertes rettigheter som person- vernforordningen artikkel 9 nr. 2 bokstav g kre- ver, og disse tiltakene vurderes å være tilstrekke- lige for å verne den registrertes grunnleggende rettigheter og interesser.

Når det gjelder Datatilsynets uttalelse om at det må gis en opplisting av ulike kategorier av opplysninger i selve lovteksten, så er departe- mentet av den oppfatning at det ikke lar seg gjøre å angi på forhånd hvilke personopplysninger eller personopplysningskategorier som det vil være nødvendig for Helsetilsynet å behandle etter denne loven. Særtrekk ved de enkelte sakene vil i praksis bli styrende, og noe av formålet med undersøkelsene er nettopp å kartlegge hvilke bak- enforliggende forhold som kan være av betydning i det forebyggende arbeidet.

Heller ikke hvem det kan innhentes og behand- les opplysninger om, er det mulig å gi en uttøm- mende beskrivelse av. Det kan ut fra omstendighe- tene i saken være behov for å behandle opplysnin- ger om personer i tillegg til det konkrete barnet saken gjelder. Det kan for eksempel være person- opplysninger om foreldrene eller eventuelle andre primære omsorgspersoner, men det kan ikke ute- lukkes at det i en konkret sak kan være nødvendig å behandle personopplysninger om personer som i utgangspunktet har en mer perifer tilknytning til barnet og familien.

Departementet foreslår på denne bakgrunn ingen opplisting av opplysningskategorier eller per- soner det kan behandles opplysninger om. Lovens formålsbestemmelse, bestemmelsen om hvilke saker Helsetilsynet kan undersøke og bestemmel-

sen om gjennomføring av undersøkelsene er uan- sett styrende for hvilke opplysninger som kan behandles. Det avgjørende vil være om personopp- lysningene er nødvendige å behandle i den enkelte undersøkelsessaken.

Datatilsynet viser videre til at lovforslaget ikke inneholder bestemmelser om lagringstid, forhol- det til arkivlovgivningen og andre tiltak for å ivareta personvernet. Etter departementets vurde- ring gir personopplysningslovens bestemmelser tilstrekkelige regler om lagring og sletting av Helsetilsynets opplysninger etter denne loven, med unntak av opplysninger om avdøde personer. Helsetilsynet kan kun behandle personopplysnin- ger så lenge det er nødvendig for å utføre opp- gaver de er tillagt etter lovforslaget. Å supplere den relative slettefristen etter personvernfor- ordningen med en absolutt slettefrist ville etter departementets syn satt uhensiktsmessige begrensninger for Helsetilsynets arbeid. For at den samme relative slettefristen skal gjelde for opplysninger om avdøde personer, opprettholder departementet forslaget om at personopplys- ninger om avdøde personer skal lagres slik at det ikke er mulig å identifisere de registrerte lenger enn det som er nødvendig for Helsetilsynets arbeid. Dette er i tråd med lov om Statens kommi- sjon for partnerdrap § 9.

Departementet viser for øvrig til at arkivloven gjelder for Helsetilsynet.

Departementet foreslår, som i høringsnotatet, at behandlingsansvaret etter loven legges til Helsetilsynet. Ingen høringsinstanser har hatt inn- vendinger mot dette.

Departementet viser til § 13 i lovforslaget.

7.15 Forbud mot bruk av opplysninger som bevis i straffesak

7.15.1 Gjeldende rett Straffeprosessloven § 118 og tvisteloven § 22-3 inneholder bevisforbud i henholdsvis straffesaker og sivile saker om opplysninger undergitt lov- bestemt taushetsplikt som følge av tjeneste eller arbeid for stat eller kommune eller andre nærmere angitte arbeidsforhold. Uten samtykke fra departe- mentet kan retten ikke ta imot forklaring fra et vitne, eller på annen måte få fremlagt bevis som inneholder slike opplysninger. Det fremgår av § 118 første ledd tredje punktum at departementet bare kan nekte samtykke når «åpenbaringen vil kunne utsette staten eller allmenne interesser for skade eller virke urimelig overfor den som har krav på hemmelighold». En tilnærmet likelydende

62 Prop. 141 L 2024–2025 Lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn

(barnevoldsundersøkelsesloven)

bestemmelse følger av tvisteloven § 22-3 andre ledd andre punktum. Dersom samtykke gis, vil ansatte i tjenestene i utgangspunktet ha plikt til å avgi forklaring på vanlig måte.

Helsetilsynet har hjemmel etter flere lover til å kreve å få utlevert taushetsbelagte opplys- ninger, blant annet i barnevernsloven § 17-4 og helsetilsynsloven § 7. Opplysningsplikten etter helsetilsynsloven § 7 gjelder enhver som utfører tjeneste eller arbeid i helse- og omsorgstjenesten (dvs. både virksomheter og personell), og er begrenset til de opplysninger som «tilsynsmyn- digheten mener er nødvendige for å kunne utføre sine oppgaver i medhold av lov, forskrift eller instruks». Opplysningsplikten for personell i helse- og omsorgstjenesten står også i helseper- sonelloven § 30, spesialisthelsetjenesteloven § 6-2 og helse- og omsorgstjenesteloven § 5-9, som viser til bestemmelsene i helsetilsynsloven § 7. Etter lov om Statens undersøkelseskommi- sjon for helse- og omsorgstjenesten § 10 har enhver, uten hensyn til taushetsplikten, plikt til å forklare seg for undersøkelseskommisjonen om opplysninger som kan være av betydning for undersøkelsen.

Lov om Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten § 17 inneholder et for- bud mot bruk av bevis i senere straffesak, mens lov om Statens kommisjon for partnerdrap § 12 har et forbud mot bruk av bevis i senere straffe- sak eller sivil sak.

7.15.2 Forslaget i høringsnotatet For å fremme trygghet og vilje til å forklare seg fritt uten frykt for represalier, foreslo departe- mentet i høringsnotatet en bestemmelse om for- bud mot bruk som bevis i senere straffesaker.

Det ble i høringsnotatet ikke foreslått forbud mot bruk som bevis i senere sivile saker, fordi vedtak om tilbakekall eller andre begrensninger i autorisasjonen etter helsepersonelloven kapittel 11 er enkeltvedtak etter forvaltningsloven som kan påklages til Statens helsepersonellnemnd. Nemndas vedtak kan bringes inn for retten, som kan prøve alle sider av saken, jf. helsepersonel- loven § 71. Idet Statens helsepersonellnemnds vedtak bringes inn for retten, vil det være en sivil sak som behandles etter tvistelovens regler.

7.15.3 Høringsinstansenes syn Det er få høringsinstanser som har uttalt seg.

Kripos og Riksadvokaten mener at det i tråd med forslag til lov om Statens kommisjon for

partnerdrap, også må gjelde et bevisforbud i sivile saker. Kripos viser til sitt høringssvar av 30. juli 2024 til forslag til lov om Statens kommi- sjon for partnerdrap om at de i utgangspunktet er negative til en bevisforbudsregel som kan ha til følge at opplysninger av sentral betydning for oppklaring og iretteføring av svært alvorlig kri- minalitet ikke skal kunne brukes som bevis. Den norske legeforening og Den norske tannlegefore- ning støtter departementets forslag om at det ikke innføres en bestemmelse som gir forbud mot bruk av opplysninger i senere sivil sak eller forvaltningssak. Den norske tannlegeforening understreker at det må være en høy terskel for at undersøkelser og forklaringer skal føre til admi- nistrative reaksjoner mot helsepersonell. Regio- nalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS Midt) støtter presi- seringen om at forbudet mot bevis i en senere straffesak kun gjelder den som har gitt opplys- ninger, og ikke andre personer eller virksomhet som har uttalt seg i saken.

7.15.4 Departementets vurdering Departementet opprettholder forslaget om en bestemmelse om forbud mot bruk som bevis i senere straffesak.

En slik bestemmelse vil etter departementets vurdering kunne fremme trygghet og vilje til å for- klare seg fritt uten frykt for represalier, og er etter departementets vurdering nødvendig for å sikre Helsetilsynet best mulig tilgang til opplysninger. Uten et slikt forbud kan det tenkes at personer med relevant informasjon ikke vil gi opplysninger i frykt for at opplysningene kan bli brukt mot ved- kommende i en senere straffesak. Bevisforbudet er også ett av flere foreslåtte tiltak for å bidra til at inngrepet i privatlivet ikke blir større enn nødven- dig, og for å verne den registrertes grunn- leggende rettigheter og interesser under behand- lingen av personopplysninger.

I høringsnotatet drøftet departementet om det også burde være et bevisforbud i sivile saker, men foreslo det ikke. I drøftelsen ble hensynet til at helsepersonell fritt skal kunne forklare seg uten frykt for represalier veid opp mot hensynet til pasientsikkerhet, kvalitet i helse- og omsorgs- tjenesten samt tillit til helsepersonell og helse- og omsorgstjenesten, jf. helsetilsynsloven § 1 og helsepersonelloven § 1. Få høringsinstanser har uttalt seg til dette. Kripos og Riksadvokaten mener at det også må være et forbud mot bevis i sivile saker, mens Den norske legeforeningen og Den norske tannlegeforening støtter departementets

2024–2025 Prop. 141 L 63 Lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn

(barnevoldsundersøkelsesloven)

forslag om at det ikke bør innføres en bestem- melse som gir forbud mot bruk av opplysninger i senere sivil sak eller forvaltningssak.

Departementet opprettholder standpunktet og foreslår at det ikke innføres et bevisforbud i sivile saker. Forslaget er i tråd med lov om Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgs- tjenesten § 17 som kun hjemler et forbud mot bruk av bevis i straffesaker.

Etter departementets vurdering er det avgjø- rende at hensynet til pasientsikkerhet og tillit til helsepersonell og helse- og omsorgstjenesten ivaretas. Departementet foreslår derfor i lov- forslaget § 16 at Helsetilsynet kan melde fra til relevante myndigheter hvis de avdekker alvorlige forhold hos enkeltpersoner eller tjenester, jf. omtale av dette under punkt 7.17. Ifølge Helse- tilsynets høringsuttalelse, omtalt i punkt 7.17.2, viser erfaringen fra varselordning om alvorlige hendelser i helse- og omsorgstjenesten, at varslene svært sjelden fører til administrative reaksjoner mot helsepersonell. Selv om det antageligvis sjel- den vil oppstå tilfeller hvor Helsetilsynet mottar informasjon som nødvendiggjør at de informerer relevant myndighet etter lovforslaget § 16, er hen- synet til at Helsetilsynet ivaretar sin dobbeltrolle viktig. Det er derfor et spørsmål om Helsetilsynet kan gi helsepersonell en garanti mot at opplys- ninger de gir ikke vil bli brukt i en senere sivil sak. Etter departementets vurdering kan ikke Helsetilsynet gi en slik garanti til helsepersonell. Departementet har derfor kommet til at hensynet til pasientsikkerhet og tilliten til helsepersonell og helse- og omsorgstjenesten, må veie tyngre enn at helsepersonell fritt skal kunne forklare seg uten frykt for represalier. Dette er hensyn, som etter departementets vurdering, må veie tyngre enn hensynet til likhet med lov om Statens kommisjon for partnerdrap.

Det er andre yrkesgrupper enn helsepersonell som gis adgang til å avgi forklaring for Helse- tilsynet etter lovforslaget § 10, som det kan være grunn til å gi et vern mot at opplysningene de gir blir brukt i en senere sivil sak. I høringsnotatet vurderte departementet om personer uten autori- sasjon skal gis et slikt vern, men valgte å ikke foreslå ulike bestemmelser for ulike yrkesgrup- per. Departementet opprettholder denne vurder- ingen, fordi det i praksis kan være vanskelig å håndtere ulikt regelverk for ulike yrkesgrupper.

Departementet mener at det er tilstrekkelig for å ivareta helsepersonell og andres vern mot selvinkriminering, at bevisforbudet avgrenses til straffesaker. Avgrensningen må også ses i sam- menheng med at departementet ikke foreslår en

forklaringsplikt, og at både helsepersonell og andre yrkesgrupper kan velge å ikke snakke med Helsetilsynet ved undersøkelser etter denne loven.

Bestemmelsen avgrenses til at opplysninger Helsetilsynet har mottatt i sitt arbeid etter denne loven, ikke kan brukes som bevis i en eventuell senere straffesak. I forslaget som var på høring, gjaldt bevisforbudet i en senere straffesak «mot den som har gitt opplysningene». Dette er snevrere enn det som følger av lov om Statens kommisjon for partnerdrap, og departementet foreslår å endre ord- lyden slik at bevisforbudet gjelder generelt, og ikke bare i saker mot den som har gitt opplysningene.

Bestemmelsen medfører imidlertid ikke noe generelt bevisforbud for visse opplysninger bare fordi disse på et tidspunkt er blitt formidlet til Helsetilsynet. Bevisforbudet er heller ikke til hinder for at en person som gir informasjon til Helsetilsynet, ellers må forklare seg om samme forhold etter de alminnelige reglene om bevis- tilgang i en annen sammenheng. Tilsvarende kan det tenkes at dokumenter som blir oversendt Helsetilsynet, også kan måtte legges fram av andre instanser som bevis i en senere straffesak. Slike dokumenter kan også bli oversendt politiet og dermed bli en del av en straffesak. Dette vil da skje helt uavhengig av oversendelsen til Helsetil- synet, og vil måtte avgjøres ut fra alminnelige regler om bevistilgang. Forbudet innebærer imid- lertid at opplysningene ikke vil kunne kreves fremlagt som bevis for en norsk domstol fra perso- ner underlagt lovens taushetspliktbestemmelse.

Bestemmelsen er en særregel som skal gå foran reglene i straffeprosessloven § 118. Bevis- forbudet er ett av flere tiltak som vil bidra til at inn- grepet i privatlivet ikke blir større enn nødvendig og til å verne den registrertes grunnleggende rettigheter og interesser under behandlingen av personopplysninger.

Departementet viser til § 14 i lovforslaget.

7.16 Forbud mot sanksjoner fra arbeidsgiver

7.16.1 Forslaget i høringsnotatet Det ble i høringsnotatet foreslått å lovfeste et for- bud mot sanksjoner fra arbeidsgiver som følge av arbeidstakerens forklaring til Helsetilsynet etter denne loven. Begrunnelsen for forslaget er å sikre åpenhet om og tillit til at den som forklarer seg ikke trenger å frykte sanksjoner fra arbeidsgiver på grunnlag av opplysninger som kommer frem under en forklaring. Det ble videre foreslått at for- budet ikke gjelder tiltak som arbeidsgiver iverk-

64 Prop. 141 L 2024–2025 Lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn

(barnevoldsundersøkelsesloven)

setter for å forbedre arbeidstakerens kvalifikasjo- ner eller dersom de mottatte opplysningene viser at arbeidstakeren ikke oppfyller de helsemessige kravene for å inneha sin stilling, eller at arbeids- takeren har opptrådt grovt uaktsomt i forbindelse med hendelsen eller forholdet.

7.16.2 Høringsinstansenes syn Det er kun Den norske legeforening og Den norske tannlegeforening som uttaler seg til forslaget. De støtter intensjonen, men savner en omtale av for- holdet til arbeidsmiljøloven og ulovfestede normer som arbeidsgivers styringsrett. Den norske legeforening viser til at en sanksjon fra arbeidsgivers side kan være alt fra lovregulerte sanksjoner som oppsigelse og avskjed til ulov- festede som formell advarsel og mer subtile i kate- gorien «gjengjeldelse» etter reglene om varsling. De legger til grunn at bestemmelsen ikke er ment å utvide den arbeidsrettslige adgangen til å ilegge sanksjoner i et ansettelsesforhold, men mener dette bør avklares og omtales nærmere.

7.16.3 Departementets vurdering Departementet foreslår å lovfeste et forbud mot sanksjoner fra arbeidsgiver som følge av arbeids- takerens forklaring til Helsetilsynet etter denne loven, slik at personer som forklarer seg for Helsetilsynet ikke skal frykte arbeidsrettslige sanksjoner som følge av sin forklaring.

Departementet viser til at tilsvarende bestem- melse er inntatt i blant annet lov om Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgs- tjenesten, lov om varsling, rapportering og under- søkelse av jernbaneulykker og jernbanehendelser m.m. (jernbaneundersøkelsesloven) og lov om luftfart (luftfartsloven).

Forslaget må ses i sammenheng med forslaget til §§ 9 og 10 som er begrunnet i hensynet til at Helsetilsynet skal kunne få best mulig tilgang til opplysninger. Hensynet bak forslaget om forbud mot sanksjoner fra arbeidsgiver, er å forhindre at arbeidstakere vil være tilbakeholdne med å gi opplysninger i frykt for konsekvenser fra arbeids- givers side.

I likhet med lov om Statens undersøkelses- kommisjon for helse- og omsorgstjenesten § 18, foreslår departementet i bestemmelsens andre ledd at forbudet ikke gjelder tiltak som arbeids- giver iverksetter for å forbedre arbeidstakerens kvalifikasjoner og kompetanse. Arbeidsgivere har et ansvar for at ansatte har den nødvendige kompetansen til å utføre de arbeidsoppgaver ved-

kommende er pålagt. Av hensyn til sikkerhet og kvalitet i tjenesteutøvelsen, er det derfor avgjø- rende at arbeidsgiver kan iverksette tiltak for å forbedre arbeidstakerens kvalifikasjoner eller kompetanse.

Videre foreslås det at forbudet heller ikke gjel- der tiltak som følge av at de mottatte opplysningene viser at arbeidstakeren ikke oppfyller de helse- messige kravene for å inneha sin stilling, eller sank- sjoner som følge av de mottatte opplysningene viser at arbeidstakeren har opptrådt grovt uakt- somt i forbindelse med hendelsen eller forholdet. Vilkåret om grov uaktsomhet trekker en nedre grense for adferdsnormen. Videre presiseres det i bestemmelsen at forbudet mot sanksjoner heller ikke gjelder dersom omstendigheter knyttet til arbeidstakeren eller dennes handlinger og unn- latelser som er blitt kjent på annen måte enn gjennom arbeidstakerens forklaring etter § 10.

Departementet viser til § 15 i lovforslaget.

7.17 Informasjon til relevant offentlig myndighet

7.17.1 Forslaget i høringsnotatet I høringsnotatet ble det foreslått en bestemmelse om at Helsetilsynet, innenfor rammen for taus- hetsplikt, kan melde fra til relevante myndigheter hvis de i undersøkelse av en sak oppdager alvor- lige forhold knyttet til en eller flere virksomheter eller tjenestepersoner og profesjonsutøvere. Det ble presisert at forslaget til bestemmelse er en sikkerhetsventil som er begrenset til alvorlige for- hold hos enkeltpersoner eller tjenester, og som er nødvendig for å ivareta pasient- og brukersikker- heten eller barns rettssikkerhet.

7.17.2 Høringsinstansenes syn Det er få høringsinstanser som uttaler seg om for- slaget.

Datatilsynet forutsetter at forslaget er for- beholdt nødrettslignende situasjoner og Den nor- ske legeforeningen viser til at det er avgjørende at bestemmelsen praktiseres som en snever sikker- hetsventil. Stine Sofies Stiftelse støtter forslaget og mener bestemmelsen er helt nødvendig for å ivareta barns rettssikkerhet. Pasient- og bruker- ombudet uttaler at det må tydeliggjøres at undersøkelsesordningen er uavhengig av den myndighetsutøvelsen som Helsetilsynet ellers utøver, og at varsler og undersøkelser i denne sammenhengen ikke kan ende i administrative reaksjoner mot enkeltpersonell.

2024–2025 Prop. 141 L 65 Lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn

(barnevoldsundersøkelsesloven)

Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) mener at forslaget åpner for en bredere adgang til å dele taushetsbelagt informasjon og fremstår som en unødvendig uthuling av taushetspliktreglene. NIM har forståelse for at det kan være et behov for å ha en sikkerhetsventil i loven, særlig tilpasset Helsetilsynets «andre rolle», utover de generelle reglene om avvergingsplikt og meldeplikt. Samti- dig er det vanskelig å se at det er en vesentlig for- skjell mellom formålene til undersøkelses- ordningen og partnerdrapskommisjonen som skulle tilsi slike forskjeller i regelverket. NIM stiller spørsmål ved om en slik sikkerhetsventil snarere bidrar til å svekke vernet etter EMK artikkel 8 og 6. Dette vil særlig gjelde for opplysninger som er underlagt streng taushetsplikt.

Helsetilsynet viser til at de siden 2010 har ført tilsyn etter alvorlige hendelser i helse- og omsorgstjenesten, og at tilsynene helt siden opp- starten har vært innrettet mot virksomhetenes ansvar. I perioden 2012–2021 har det vært svært få varsler som har ledet til administrative reak- sjoner fra tilsynsmyndighetene. På bakgrunn av dette, vil det etter deres erfaring, kun være et fåtall saker der det vil være aktuelt å underrette om eventuelle alvorlige forhold som avdekkes i løpet av en undersøkelse. Oslo statsadvokat- embeter viser til at undersøkelsesordningen skal gjennomgå avsluttede straffesaker, inkludert henlagte saker. Hvis det fremkommer nye opp- lysninger gjennom undersøkelsene som er egnet til å oppklare saken, legger de til grunn at politi og påtalemyndighet må få tilgang til disse opplys- ningene og ha mulighet til å bruke dem, jf. van- lige regler om opphevelse av forvaltningsmessig taushetsplikt.

7.17.3 Departementets vurdering Departementet foreslår å lovfeste at Helsetilsynet kan gi informasjon til relevant offentlig myndighet om alvorlige forhold som avdekkes i en under- søkelse. En tilsvarende bestemmelse er hjemlet i lov om Statens undersøkelseskommisjon i helse- og omsorgstjenesten § 14. Bestemmelsen er en sikkerhetsventil, og informasjonsadgangen er begrenset til alvorlige forhold hos enkeltpersoner eller tjenester, og må være nødvendig for å ivareta sikkerhet og kvalitet i tjenestene eller barns retts- sikkerhet.

I høringsnotatet ble det foreslått at informa- sjonsadgangen må være nødvendig for å ivareta pasient- og brukersikkerheten eller barns rett- sikkerhet. Begrepet «pasient- og brukersikkerhet» forbindes med helse- og omsorgstjenesten, og

passer ikke like godt på andre sektorer som f.eks. skole, barnehage og justissektoren. Departementet foreslår derfor å endre ordlyden slik at den i større grad tilpasses de offentlige myndigheter det kan være relevant for Helsetilsynet å melde fra til. Departementet foreslår at ordlyden i lovforslaget § 16 endres til «sikkerhet og kvalitet i tjenestene eller barns rettssikkerhet». Vilkåret innebærer at det må være en stor grad av sannsynlighet at det kan inntreffe alvorlige hendelser dersom relevant myndighet ikke setter i verk tiltak. Forslaget er videre begrenset til underretning om alvorlige for- hold til offentlige myndigheter.

Det er en sentral oppgave for Helsetilsynet etter denne loven å avklare om det foreligger svikt eller andre kritikkverdige forhold, jf. lovforslaget § 5 andre ledd. Det kan derfor ikke utelukkes at Helsetilsynet i undersøkelse av en sak, oppdager alvorlige forhold knyttet til en eller flere offentlige virksomheter eller tjenestepersoner og profe- sjonsutøvere. Etter departementets vurdering bør Helsetilsynet, som en sikkerhetsventil, ha mulig- het til å melde fra til relevant offentlig myndighet i slike tilfeller.

Pasient- og brukerombudet uttaler at det må være tydelig at undersøkelser ikke kan ende i administrative reaksjoner mot enkeltpersonell. Det følger av lovforslaget § 5 andre ledd at Helse- tilsynet i sine undersøkelser etter denne loven «skal særlig avklare om det foreligger svikt eller andre kritikkverdige forhold på systemnivå…», og videre følger det av § 5 tredje ledd at Helsetilsynet ikke skal ta stilling til sivilrettslig ansvar eller strafferettslig skyld i sine undersøkelser etter denne loven. Til tross for at Helsetilsynet i sine undersøkelser etter denne loven skal ha et virk- somhetsfokus, og ikke skal se etter feil og svikt hos enkeltpersoner, kan det som nevnt ikke ute- lukkes at de mottar opplysninger om alvorlige for- hold om blant annet helsepersonell som de må kunne følge opp. Hensynet og tilliten til at Helse- tilsynet ivaretar sin dobbeltrolle og utfører sin lov- pålagte oppgave etter blant annet helsepersonel- loven kapittel 11, er viktig uavhengig av hvor de får informasjonen fra. Departementet foreslår der- for ikke å lovfeste sanksjonsfrihet på bakgrunn av informasjon Helsetilsynet mottar i sine under- søkelser etter denne loven. En lovfesting av sank- sjonsfrihet på bakgrunn av informasjon de mottar som ledd i undersøkelser etter denne loven vil rettslig sett kun være illusorisk, da tilsynsmyndig- hetene vil kunne motta samme informasjon på annen måte. Helsetilsynets høringsuttalelse viser dessuten at det ikke er grunn til å tro at en adgang til å gi informasjon til relevant offentlig myndig-

66 Prop. 141 L 2024–2025 Lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn

(barnevoldsundersøkelsesloven)

het, i noen særlig grad vil resultere i administra- tive reaksjoner mot enkeltpersonell. Jf. også drøf- telsen i punkt 7.15.4 om hvorfor departementet ikke foreslår forbud mot bruk som bevis i sivile saker.

Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) mener forslaget åpner for en bredere adgang til å dele taushetsbelagt informasjon og fremstår som en unødvendig uthuling av taushets- pliktreglene. Til dette, viser departementet til at de som utfører arbeid eller tjeneste i Helsetilsynet etter denne loven må overholde taushetsplikten etter § 12 i den underretningen som gis, og at bestemmelsen ikke utgjør et eget unntak fra taushetsplikten. Opplysninger om at offentlig ansatte, helsepersonell og enkelte andre yrkes- grupper det er knyttet særlig tillit til (blant annet advokater og revisorer) har begått feil eller lov- brudd i forbindelse med utføringen av arbeidet sitt, er generelt ikke omfattet av taushetsplikt etter forvaltningsloven. Årsaken til feilen eller lov- bruddet, kan imidlertid være unntatt fra taushets- plikt, for eksempel hvis feilen skyldes personlige forhold som rusmiddelbruk. Helsetilsynets under- retning må gis innenfor rammen for taushetsplikt etter § 12, men likevel på en slik måte at det er mulig for relevant offentlig myndighet å følge opp underretningen.

Dersom slike opplysninger kommer fram i for- bindelse med at personen selv forklarer seg for Helsetilsynet etter denne loven, må videre bruk av opplysningene like fullt vurderes opp mot selvinkri- mineringsvernet etter Grunnloven og EMK.

Bestemmelsen er en sikkerhetsventil, og departementet legger til grunn at Helsetilsynet vil praktisere adgangen til å gi informasjon til rele- vant offentlig myndighet i tråd med det. Departe- mentet viser for øvrig til at ansatte i Helsetilsynet som gjennomfører undersøkelsene vil ha avverg- ingsplikt etter straffeloven § 196 og meldeplikt til barnevernet etter barnevernsloven § 13-2, og må melde fra til politiet eller barnevernstjenesten der- som de oppdager at barn utsettes for handlinger som omfattes av avvergings- og meldeplikten. Helsetilsynet kan ikke varsle politiet ved mistanke om straffbare handlinger som ikke er omfattet av avvergingsplikten etter straffeloven § 196. Dette følger av lovforslaget § 12 første ledd andre punk- tum om at forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 6 ikke gjelder.

Det må antas at det i enkelte saker kan ta lang tid før en endelig rapport er ferdigstilt. Departe- mentet presiserer at forslaget til bestemmelse innebærer at Helsetilsynet fortløpende må vurdere om opplysninger som kommer frem under arbei-

det bør meddeles relevante offentlige myndigheter før den endelige rapporten foreligger.

Departementet viser til lovforslaget § 16.

7.18 Unntak fra innsyn i dokumenter fra politiet

7.18.1 Gjeldende rett Åpenhet og transparens er grunnleggende prin- sipper i forvaltningen. Det følger av Grunnloven § 100 femte ledd at alle har rett til innsyn i statens dokumenter, men at begrensninger i denne retten kan fastsettes i lov ut fra hensyn til personvern og andre tungtveiende grunner. EMD har i sin retts- praksis oppstilt kriterier for når ytrings- og infor- masjonsfriheten etter EMK artikkel 10 også inne- bærer en plikt for myndighetene til å gjøre infor- masjon tilgjengelig for offentligheten. Høyesterett har lagt til grunn at EMK artikkel 10 kan komme til anvendelse for krav om innsyn i straffesaks- dokumenter, jf. Rt. 2013 s. 374, Rt. 2015 s. 1467 og HR-2021-526-A.

Innsynsretten er gjennomført og nærmere regulert i offentleglova, som vil gjelde også for Helsetilsynets undersøkelser etter denne loven, jf. offentleglova § 2 første ledd bokstav a. Det inne- bærer at Helsetilsynets saksdokumenter, jour- naler og liknende registre skal være åpne for inn- syn, med mindre annet bestemmes i eller i med- hold av lov, jf. offentleglova § 3.

Som utgangspunkt vil dokumenter, uttalelser og annen informasjon tilsendt Helsetilsynet etter denne loven, også løpende vurderinger og rappor- ter Helsetilsynet selv forfatter, bli omfattet av lovens saksdokumentbegrep, jf. offentleglova § 4. Offentleglova kapittel 3 inneholder regler om unn- tak fra innsynsretten. Det vil særlig være unn- takene om taushetsbelagte opplysninger i § 13 og organinterne dokumenter i §§ 14 og 15 som er praktisk viktige unntaksbestemmelser for doku- menter Helsetilsynet utarbeider og mottar som ledd i sitt arbeid etter denne loven.

Offentleglova gjelder ikke for politiet og påtalemyndighetenes oppgaver etter straffepro- sessloven, jf. offentleglova § 2 fjerde ledd tredje punktum. Som følge av dette er det ikke adgang til å kreve innsyn etter offentleglova i straffesaks- dokumenter når de befinner seg hos politiet og påtalemyndigheten. Retten til innsyn i straffesaks- dokumenter er regulert i straffeprosessloven, politiregisterloven og politiregisterforskriften, som omtales nedenfor.

Personvernforordningen artikkel 15 etablerer en rett for den registrerte til å få den behandlings-

2024–2025 Prop. 141 L 67 Lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn

(barnevoldsundersøkelsesloven)

ansvarliges bekreftelse på om personopplysninger om vedkommende behandles, og dersom dette er tilfellet, innsyn i personopplysningene og andre opplysninger om behandlingen. Personvernforord- ningen artikkel 23 åpner for at den registrertes rettigheter etter artikkel 15 kan innskrenkes i lov på nærmere angitte vilkår i visse situasjoner. Slike unntak er i norsk rett nedfelt i personopplysnings- loven § 16, og omfatter blant annet opplysninger som det er påkrevd å hemmeligholde av hensyn til forebygging, etterforskning, avsløring og rettslig forfølgning av straffbare handlinger og opplys- ninger som i lov eller med hjemmel i lov er under- lagt taushetsplikt, jf. første ledd bokstav b og d.

I en avsluttet straffesak har både siktede, for- nærmede, etterlatte og enhver annen med rettslig interesse rett til utskrift av dokumentene fra poli- tiet og påtalemyndigheten, jf. straffeprosessloven § 28 og politiregisterforskriften § 27-1. Dersom begjæringen avslås, kan spørsmålet begjæres forelagt retten for avgjørelse, jf. straffeprosess- loven § 28 syvende ledd. Innsynsretten omfatter ikke opplysninger av særlig personlig art om sik- tede, slik som personaliarapporten etter påtale- instruksen § 8-15, opplysninger om personunder- søkelser foretatt etter påtaleinstruksen kapittel 14, og psykiatriske erklæringer, jf. straffeprosess- loven § 28 andre ledd og politiregisterforskriften § 27-1 andre ledd, jf. § 25-3. Bestemmelsene gjel- der heller ikke for dokumenter som inneholder taushetsbelagte personopplysninger fra annet offentlig organ som organet ikke har innhentet for bruk i straffesaken.

7.18.2 Forslaget i høringsnotatet I høringsnotatet ble ikke begrensninger i innsyns- retten drøftet, og det ble følgelig heller ikke fore- slått unntak fra innsyn i dokumenter som Helse- tilsynet mottar etter denne loven.

7.18.3 Høringsinstansenes syn Kripos uttaler følgende:

«Kripos legger til grunn at behandlingen av opplysninger i undersøkelsesordningen for øvrig følger personopplysningslovens og personvernforordningens bestemmelser, for eksempel om personopplysningssikkerhet mv. For det tilfellet at undersøkelsesordningen skulle motta en innsynsbegjæring etter person- vernforordningen i opplysninger som er mot- tatt fra politiet, legger Kripos til grunn at under- søkelsesordningen anvender unntaket for inn-

syn i opplysninger det er påkrevd å hemmeligholde av hensyn til forebygging, etterforskning, avsløring og rettslig forfølg- ning av straffbare handlinger i personopplys- ningsloven § 16 første ledd bokstav b for even- tuelle opplysninger som er taushetsbelagt etter politiregisterloven § 23 annet ledd. Ved tvil om det kan gis innsyn i opplysninger mottatt fra politiet bør det legges opp til at avgiver av opp- lysningene i politiet må kontaktes.»

Politidirektoratet og Riksadvokaten viser til Kripos sitt innspill og slutter seg til det som fremkommer der. Både Politidirektoratet og Riksadvokaten uttaler at loven bør regulere krav om innsyn slik det er i lov om Statens kommisjon for partnerdrap § 11, og at krav om innsyn i straffesaksdoku- menter som undersøkelsesordningen mottar bør rettes til påtalemyndigheten.

7.18.4 Departementets vurdering På bakgrunn av innspill fra Kripos, Politidirektora- tet og Riksadvokaten foreslår departementet at begrensinger i innsynsretten bør reguleres i loven.

Undersøkelser av saker om drap, vold, over- grep og omsorgssvikt mot barn må antas å ha offentlig interesse, samtidig som Helsetilsynet etter denne loven vil behandle store mengder sensitive og taushetsbelagte opplysninger.

Helsetilsynets saksdokumenter, journaler og liknende registre vil være åpne for innsyn, med mindre annet bestemmes i eller i medhold av lov, jf. offentleglova § 3. Etter offentleglova § 2 fjerde ledd tredje punktum gjelder imidlertid ikke offentleglova for politiet og påtalemyndighetenes oppgaver etter straffeprosessloven. Som følge av dette er det ikke rett til innsyn etter offentleglova i straffesaksdokumenter når de befinner seg hos politiet og påtalemyndigheten.

Etter departementets vurdering bør det ikke gis en utvidet rett til innsyn i opplysninger i straffesaksdokumenter hos Helsetilsynet, sam- menlignet med innsynsrettighetene som gjelder overfor avgiverne, det vil si politi og påtale- myndighet, når disse behandler de samme opplys- ningene. Departementet foreslår derfor at offent- leglovas bestemmelser ikke skal gjelde for straffe- sakens dokumenter når disse er lånt ut til Helse- tilsynet fra politiet. I tråd med lov om Statens kom- misjon for partnerdrap foreslår departementet at dette unntaket inntas i offentleglova istedenfor loven her. Begrunnelsen er at virkeområdet til offentleglova, av hensyn til klarhet for de som

68 Prop. 141 L 2024–2025 Lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn

(barnevoldsundersøkelsesloven)

ønsker å be om innsyn, i størst mulig grad bør fremgå av offentleglova selv.

Forslaget innebærer ikke en egentlig begrens- ning i retten til innsyn i straffesaksdokumenter, men skal sikre at straffeprosesslovens regulering ikke uthules. Departementet vurderer det som uheldig dersom offentleglovas regler skal komme til anvendelse kun fordi straffesaksdokumentene er utlevert til Helsetilsynet, når offentleglova ikke gjelder for politiet og påtalemyndighetens straffe- saksbehandling.

Tilsvarende som for innsyn etter offentleglova, mener departementet at den registrerte ikke bør gis større rett til innsyn etter personvernforord- ningen hos Helsetilsynet, enn det vedkommende ville fått ved å henvende seg til avgiveren. Fordi det ofte gjelder særlige taushetspliktsbestemmel- ser for de opplysningene som politiet behandler, foreslår departementet at retten til innsyn etter personvernforordningen artikkel 15 ikke skal omfatte opplysninger Helsetilsynet får utlevert fra politiet. Departementet har lagt vekt på at dersom Helsetilsynet skal behandle begjæringer om inn- syn i disse opplysningene, må politiet uansett kon-

taktes for vurdering av hvilke opplysninger som det er påkrevd å hemmeligholde av hensyn til kriminalitetsbekjempelsen.

På denne bakgrunn foreslår departementet en endring i offentleglova slik at det fremgår at lov 19. mai 2006 nr. 16 om rett til innsyn i dokument i offentleg verksemd skal § 2 fjerde ledd fjerde punktum lyde:

«Lova gjeld ikkje for dokument som blir behandla av Etterretningstenesta etter etter- retningstjenesteloven eller for straffesaks- dokument som blir lånte ut frå politiet til Statens kommisjon for partnardrap eller til Sta- tens helsetilsyn etter barnevoldsundersøkelses- loven § 9.»

Videre foreslår departementet en bestemmelse i lovforslaget § 17 om at retten til innsyn etter per- sonvernforordningen artikkel 15 ikke skal omfatte opplysninger Statens helsetilsyn får utlevert fra politiet etter § 9. Forslaget tilsvarer § 11 i lov om Statens kommisjon for partnerdrap.

Departementet viser til § 17 i lovforslaget.

2024–2025 Prop. 141 L 69 Lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn

(barnevoldsundersøkelsesloven)

8 Økonomiske og administrative konsekvenser

I statsbudsjett for 2025 er det satt av 10 mill. kro- ner til undersøkelsesordningen i Helsetilsynet over budsjettet til Barne- og familiedeparte- mentet. Departementet legger til grunn at dette vil dekke kostnader i 2025 til ansatte i Helsetilsy- net som skal arbeide i ordningen, innhenting av sakkyndig bistand og øvrige administrative kost- nader. Helsetilsynet har i påvente av ny lov fått i oppdrag å etablere en midlertidig undersøkelses- ordning innenfor gjeldende juridiske rammer fra 1. januar 2025. Dette arbeidet er i full gang.

Den permanente undersøkelsesordningen vil først være i full drift når ny lov om undersøkelses- ordningen er behandlet og vedtatt av Stortinget.

Helsetilsynet har gjort en nærmere vurdering av hva ordningen vil koste i året når den er i full drift, blant annet på bakgrunn av grunnleggende kompetansebehov i en ny ordning. Helsetilsynet vurderer at det vil være behov for minimum 7 stil- linger som samlet representerer bred tverrfaglig kompetanse fra ulike sektorer og offentlige virk- somheter. I tillegg vil Helsetilsynet ha behov for å kjøpe tjenester fra sakkyndige. Samlet har Helse- tilsynet beregnet at Helsetilsynet vil ha behov for 15 mill. kroner i året ved full drift. Antallet saker som skal undersøkes, må uansett tilpasses de til enhver tid gjeldende budsjettrammene. Eventu- elle økninger i budsjettrammene til Helsetilsynet må vurderes i den ordinære budsjettprosessen.

Kommunesektorens organisasjon (KS) støtter ikke etableringen av en ny undersøkelsesordning, og mener dette ikke er et hensiktsmessig tiltak for å forebygge vold, overgrep og omsorgssvikt. KS viser blant annet til at en ny undersøkelsesordning vil øke presset på allerede knappe ressurser i kommunale oppveksttjenester og statlige tiltak. KS understreker at kommuner som utsettes for under- søkelser vil måtte bruke betydelige ressurser på å dokumentere, rapportere og redegjøre for ulike forhold overfor det nye organet.

Det er vanskelig å anslå konkrete budsjett- messige konsekvenser for kommunene generelt eller for den enkelte virksomhet (statlig eller kom- munal) som skal utlevere opplysninger i en sak som undersøkes. Departementet vurderer at de økonomiske og administrative konsekvensene av

undersøkelsesordningen for kommunesektoren generelt og isolert sett ikke vil være vesentlige, da det vil være få kommuner som berøres hvert år. Summen av slike endringer vil likevel kunne ha noen konsekvenser. For den enkelte virksomhet (statlig eller kommunal) som skal utlevere infor- masjon i en sak, vil det påløpe noen utgifter knyttet til å samle inn og utlevere informasjon. Departementet legger imidlertid til grunn at Helsetilsynet vil få deler av informasjonen den trenger fra tilsynsrapporter og straffesaksdoku- menter som allerede foreligger. Departementet legger videre til grunn at de alvorlige sakene som er aktuelle å undersøke, i stor grad også vil være saker som kommunene allerede har dialog med tilsynsmyndighetene om og som derfor lettere kan dokumenteres og redegjøres for.

Det stilles i lovforslaget ikke krav om at virk- somhetene skal utarbeide rapporter og det er fri- villig for ansatte i virksomhetene om de vil for- klare seg for Helsetilsynet. Ettersom omfanget av saker som undersøkes per år vil være begrenset, vurderer departementet ikke konsekvensene for den enkelte virksomhet som vesentlige. Et viktig formål med loven er at virksomheter skal kunne bli bedre på å avverge, avdekke og forebygge alvorlige hendelser i fremtiden. Noe som, i tillegg til å være bra for barn, vil kunne være ressurs- besvarende for kommunene i fremtiden.

Det er vanskelig å vurdere på det nåværende tidspunkt hvordan lovforslaget vil treffe politiet og statsforvaltere, som blant annet får en meldeplikt etter lovforslaget. Basert på innspillene og vurde- ringene fra Politidistriktene og Kripos i høringen, konkluderer Politidirektoratet med at oppgave- belastningen knyttet til saker til undersøkelse tro- lig ikke medfører økonomiske eller administrative konsekvenser for politiet av vesentlig betydning. Den største usikkerheten knytter seg til etter- levelsen av meldeplikten.

Departementet foreslår at rammene for hvilke saker politiet og statsforvalteren skal melde om og innholdet i meldeplikten reguleres nærmere i forskrift, jf. punkt 7.7.3 og 7.8.3. En sentral føring vil være at meldeplikten utformes slik at merbelastningen for politiet og statsfor-

70 Prop. 141 L 2024–2025 Lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn

(barnevoldsundersøkelsesloven)

valtere blir minst mulig. Departementet foreslår i lovforslaget en hjemmel til i forskrift å regulere bestemmelsen om meldeplikt, jf. lovforslaget § 7 femte ledd.

Om det er behov for ytterligere midler til poli- tiet og statsforvalteren må vurderes i de ordinære budsjettprosessene, og i lys av arbeidet med å utarbeide forskrift for meldeplikten. Dersom stats- forvalteren får økte merutgifter som følge av loven, skal utgiftene kompenseres over stats- budsjettet.

Vold, overgrep og alvorlig omsorgssvikt mot barn har store konsekvenser for de som rammes. Det skaper utrygghet, kan gi helseutfordringer og tap av velferd, og begrenser den enkeltes livs- utfoldelse og mulighet for en aktiv samfunns-

deltakelse. I ytterste konsekvens fører volden til tap av liv. I tillegg til store personlige konsekven- ser for barn og familier som utsettes for vold, overgrep og omsorgssvikt, så er de samfunns- økonomiske konsekvensene også store.

Formålet med loven er å bidra til å identifisere systemsvikt og lærings- og forbedringspunkter i offentlige virksomheters arbeid for å forebygge drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn. Kun en liten forebyggingsgevinst vil være nok til at tiltaket har en positiv samfunnsøkonomisk effekt. Dersom man lykkes bedre med forebyg- ging, vil det bidra til reduserte kostnader knyttet til helsemessige utgifter, tapt arbeidsfortjeneste, utgifter til kriminalomsorg og rettsvesen mv.

2024–2025 Prop. 141 L 71 Lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn

(barnevoldsundersøkelsesloven)

9 Merknader til de enkelte bestemmelsene

Til § 1

Paragrafen er omtalt under punkt 7.1. Paragrafen angir formålet med loven. For-

målet med loven er å bidra til å identifisere systemsvikt og lærings- og forbedringspunkter i offentlige virksomheters arbeid for å forebygge drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn. Ved å identifisere systemsvikt i en eller flere offentlige virksomheter skal loven bidra til læring og forbedring slik at offentlige virksomheter skal kunne bli bedre på å avverge, avdekke og fore- bygge slike alvorlige handlinger i fremtiden.

Hva som menes med «offentlige virksom- heter» fremgår av § 2 med merknader.

Paragrafen tydeliggjør at formålet er å bidra til læring og forbedring, og ikke fordeling av skyld og ansvar i enkeltsaker. Dette er også presisert i § 5 tredje ledd. Formålsbestemmelsen legger føringer for tolkningen av lovens øvrige bestem- melser.

Til § 2

Paragrafen er omtalt under punkt 7.2. Paragrafen angir lovens saklige virkeområde.

Det følger av første ledd at loven gjelder Helse- tilsynets undersøkelser av offentlige virksom- heters arbeid i saker der barn har blitt utsatt for drap, vold, overgrep eller alvorlig omsorgssvikt.

Offentlige virksomheter omfatter både offent- lige virksomheter som yter tjenester og offentlige virksomheter som utøver myndighet. Helse- tilsynet kan undersøke offentlige virksomheter på ulike forvaltningsnivåer. Dette omfatter blant annet helse- og omsorgstjenester, sosiale og arbeidsrettede tjenester (Nav), barnevern, familievern, krisesentre, flyktningetjenesten, barnehager, skoler, skolefritidsordning og andre tjenester for barn med særskilte behov. Offentlige virksomheter som utøver myndighet er f.eks. poli- tiet, ulike tilsynsmyndigheter eller Barneverns- og helsenemnda. Helsetilsynet kan ikke under- søke domstolens virksomhet.

Politiets og påtalemyndighetens arbeid i saker om drap, vold, overgrep og alvorlig omsorgssvikt mot barn omfattes i utgangspunktet av lovens virkeområde. Helsetilsynet skal imidlertid ikke undersøke politiets og påtalemyndighetens etter- forskning av slike saker, herunder måten etter- forskningen er utført på. Helsetilsynet kan likevel undersøke om politiet og påtalemyndigheten har iverksatt forebyggende beskyttelsestiltak for å verne barn mot handlinger nevnt i § 4, som voldsalarm, besøksforbud, elektronisk kontroll av besøksforbud og oppfølgingssamtaler, samt undersøke hvordan disse tiltakene ble brukt. Poli- tiets samarbeid med andre virksomheter, som f.eks. barnevernet, kan også undersøkes.

I andre ledd fremgår det at private retts- subjekter som yter tjenester på vegne av det offentlige, likestilles med offentlige virksomheter etter denne loven. Private rettssubjekter som yter tjenester eller utfører oppdrag på vegne av det offentlige, vil for eksempel være private barne- hager, skoler og barnevernsinstitusjoner.

Til § 3

Paragrafen er omtalt under punkt 7.3. Det følger av paragrafen at loven gjelder i

Norge, medregnet Svalbard og Jan Mayen. Det betyr at loven gjelder undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid på fastlandet, Svalbard og Jan Mayen i saker om drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn.

Helsetilsynet kan undersøke offentlige virk- somheters arbeid i saker hvor barn med tilhørighet i Norge har blitt utsatt for alvorlige handlinger i utlandet. Eksempler på dette kan være saker der barn blir bortført, tvangsgiftet i utlandet, etterlatt eller tatt ut av landet mot sin vilje og det er grunn til å anta at offentlige virksomheter i Norge kunne eller burde ha forhindret dette. Det er altså offent- lige virksomheters arbeid i Norge som omfattes av lovens virkeområde og som kan undersøkes. Helsetilsynet har ikke myndighet til å undersøke andre lands myndigheters håndtering av en sak.

72 Prop. 141 L 2024–2025 Lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn

(barnevoldsundersøkelsesloven)

Til § 4

Paragrafen er omtalt under punkt 7.4 og angir hvilke saker Helsetilsynet kan undersøke.

Det følger av første ledd bokstav a at Helse- tilsynet kan undersøke offentlige virksomheters arbeid i saker der barn har blitt drept eller forsøkt drept.

Av første ledd bokstav b følger det at Helse- tilsynet kan undersøke offentlige virksomheters arbeid i saker der barn har blitt utsatt for andre lovbrudd med dødsfølge.

Etter første ledd bokstav c kan Helsetilsynet også undersøke offentlige virksomheters arbeid i saker der barn har blitt utsatt for lovbrudd som nevnt i straffeloven kapittel 24 til 26, når saken har hatt alvorlige konsekvenser for barns liv og helse.

Det følger av første ledd bokstav d at Helse- tilsynet kan undersøke offentlige virksomheters arbeid i saker der barn er utsatt for alvorlig omsorgssvikt. Alvorlig omsorgssvikt forstås slik det fremgår av Prop. 169 L (2016–2017) Endringer i barnevernloven mv. (bedre rettssikkerhet for barn og forelder) punkt 14.6.2 s. 125–126, og merk- naden til barnevernsloven § 6-4. Alvorlig omsorgs- svikt omfatter blant annet seksuelle overgrep, kjønnslemlestelse, tvangsekteskap og menneske- handel. Begrepet omfatter også «emosjonell omsorgssvikt» og alvorlige mangler ved den dag- lige omsorgen. Alvorlig omsorgssvikt omfatter også tilfeller der et barn lider av en livstruende eller annen alvorlig sykdom eller skade og for- eldrene ikke sørger for at barnet kommer til nød- vendig undersøkelse eller behandling. Det samme gjelder der foreldrene ikke sørger for at et sykt, funksjonsnedsatt eller spesielt hjelpetrengende barn får dekket sitt særlige behov for behandling eller opplæring.

Med barn menes personer under 18 år, men undersøkelsene kan i særskilte tilfeller inkludere saker der fornærmede er over 18 år. Det kan være saker der hendelsesforløpet strekker seg over tid og handlingene ble påbegynt før barnet fylte 18 år.

I andre ledd går det fremat undersøkelse av saker som har blitt etterforsket av politiet først kan skje når straffesaken er rettskraftig avgjort eller endelig henlagt. Politiet melder da saken til Helsetilsynet i henhold til § 7. Henlagte saker må være endelig avgjort og klageadgangen uttømt før disse kan omfattes av Helsetilsynets undersøkel- ser.

Etter tredje ledd kan saker som har vært gjen- stand for tilsyn hos statsforvalteren først under- søkes når de er ferdigbehandlet av statsforvalte- ren. En tilsynssak er ferdigbehandlet når statsfor-

valteren har fattet avgjørelse i en sak eller når statsforvalteren har besluttet å ikke føre tilsyn i en henvendelse de mottar.

I fjerde ledd fremgår det at Helsetilsynet også kan undersøke saker som er rettskraftig avgjort, endelig henlagt eller ferdigbehandlet av stats- forvalteren før lovens ikrafttredelse. I utgangs- punktet skal Helsetilsynet kun undersøke saker som er meldt inn av politiet eller statsforvalteren etter § 7. Politiet og statsforvalteren får ingen plikt til å melde om saker som er endelig avgjort før lovens ikrafttredelse, jf. § 7. Helsetilsynet må i dia- log med politiet og statsforvalteren avgjøre hvilke saker som er endelig avgjort før lovens ikraft- tredelse, som kan være aktuelle å undersøke.

Til § 5

Paragrafen er omtalt under punkt 7.5. Det følger av første ledd at Helsetilsynet skal

undersøke saker som nevnt i § 4 med sikte på å avdekke årsaksfaktorer, bakenforliggende forhold og hendelsesforløp av betydning for offentlige virksomheters arbeid for å forebygge drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn. I dette ligger at Helsetilsynet må se på bakenforliggende årsaker til at svikt kan ha skjedd i saker som nevnt i § 4. Dette innebærer en metodeutvidelse ut over ordi- nært tilsynsarbeid.

Av andre ledd følger det at undersøkelsene særlig skal avklare om det foreligger svikt eller andre kritikkverdige forhold på systemnivå i en eller flere offentlige virksomheter og i samhand- lingen mellom offentlige virksomheter. Presise- ringen signaliserer at fokuset skal rettes mot sys- tem fremfor enkeltpersoner, og at undersøkelsene er sektorovergripende. Kunnskap om systemsvikt vil kunne gjøre virksomhetene selv i stand til å ta grep for å forebygge og avdekke kritikkverdige forhold.

Tredje ledd fastslår at Helsetilsynet i sine undersøkelser etter denne loven ikke skal ta stil- ling til eller uttale seg om sivilrettslig ansvar eller strafferettslig skyld. Sivilrettslig ansvar kan f.eks. være erstatningsansvar eller arbeidsrettslige sanksjoner.

Det følger av fjerde ledd første punktum at Helsetilsynet innenfor rammene av det som følger av § 4 selv skal avgjøre hvilke saker som skal undersøkes, tidspunktet for og omfanget av undersøkelsen samt hvordan den skal gjennom- føres. Avgjørelsen om dette er ikke enkeltvedtak og kan ikke påklages etter forvaltningsloven. Bestemmelsen gir Helsetilsynet fleksibilitet i valg av arbeidsmåter og metodikk for undersøkelsene.

2024–2025 Prop. 141 L 73 Lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn

(barnevoldsundersøkelsesloven)

Det følger av fjerde ledd andre punktum at Helsetilsynet ikke kan instrueres i faglige spørs- mål i sitt arbeid etter denne loven.

I femte ledd gis departementet hjemmel til i for- skrift å gi nærmere bestemmelser om Helse- tilsynets undersøkelser etter paragrafen.

Til § 6

Paragrafen er omtalt under punkt 7.6. For at undersøkelsene skal bidra til læring,

forbedring og endring av praksis, følger det av første ledd at Helsetilsynet innenfor rammen av taushetsplikt etter § 12 skal formidle sine analyser og funn til offentlige virksomheter som har vært gjenstand for undersøkelse.

Videre følger det av andre ledd at Helsetilsynet skal offentliggjøre anonymiserte rapporter. Rap- portene skal beskrive eventuell systemsvikt og inneholde anbefalinger om tiltak som kan gjøre offentlige virksomheter bedre i stand til å fore- bygge drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn. Dette kan f.eks. være anbefalinger om endringer i praksis eller regelverk.

Rapportene må være tilstrekkelig anonymisert slik at personer sakene omhandler ikke blir identi- fisert. For å ivareta kravet om anonymisering kan rapportene omhandle flere saker.

Til § 7

Paragrafen er omtalt under punkt 7.7 og 7.8. Paragrafen angir hvilke saker politiet og stats-

forvalteren skal melde til Helsetilsynet. Helse- tilsynet skal i utgangspunktet kun åpne under- søkelse av saker de får melding om av politiet eller statsforvalteren etter denne bestemmelsen, jf. merknaden til § 4 fjerde ledd.

Etter første ledd første punktum skal politiet gi melding om alle saker nevnt i § 4 første ledd bok- stav a og b til Helsetilsynet. Det vil si saker som gjelder drap og forsøk på drap på barn, og andre lovbrudd med dødsfølge. I tillegg kan politiet også melde om saker nevnt i § 4 første ledd bokstav c. Det vil si saker der barn har blitt utsatt for lov- brudd som nevnt i straffeloven kapittel 24 til 26, når saken har hatt alvorlige konsekvenser for barns liv og helse, jf. første ledd andre punktum. Politiet får ingen plikt til å melde om saker som er rettskraftig avgjort eller endelig henlagt før lovens ikrafttredelse, jf. merknaden til § 4 fjerde ledd.

Eksempler på saker politiet kan melde om etter første ledd andre punktum vil være saker som gjelder brudd på følgende straffebestemmelser: § 252 (grov tvang), § 253 (tvangsekteskap), § 255

(grov frihetsberøvelse), § 257 (menneskehandel), § 262 andre ledd (brudd på ekteskapsloven mv., barneekteskap) § 264 (grove trusler), § 272 (grov kroppskrenkelse), § 273 (kroppsskade), § 277 (medvirkning til selvmord og til selvpåført betyde- lig skade på kropp eller helse), § 282 (mishandling i nære relasjoner), § 284 (kjønnslemlestelse), § 288 (hensettelse i hjelpeløs tilstand mv.), § 291 (voldtekt), § 295 (misbruk av overmaktsforhold og lignende), § 296 (seksuell omgang med innsatte mv. i institusjon), § 299 (voldtekt av barn under 14 år), § 302 (seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år), § 312 (incest) og § 314 (seksuell omgang mellom andre nærstående).

Første ledd tredje punktum regulerer hva politiets melding til Helsetilsynet skal inneholde. Meldingen skal inneholde en kort omtale av hva saken gjelder, hvilke straffebud saken gjelder og hvordan saken er avgjort.

Det følger av andre ledd at statsforvalteren skal gi melding til Helsetilsynet om saker som nevnt i § 4 første ledd bokstav c og d. Det vil si saker der barn har blitt utsatt for lovbrudd som nevnt i straffeloven kapittel 24 til 26, når saken har hatt alvorlige konsekvenser for barns liv og helse, eller der barn har vært utsatt for alvorlig omsorgs- svikt. Alvorlig omsorgssvikt forstås slik det frem- går av Prop. 169 L (2016–2017) Endringer i barne- vernloven mv. (bedre rettssikkerhet for barn og for- elder) punkt 14.6.2 s. 125–126, og merknaden til barnevernsloven § 6-4. Se omtalen av begrepet i merknaden til § 4 første ledd bokstav d. Stats- forvalteren får ingen plikt til å melde om saker som er ferdigbehandlet før lovens ikrafttredelse, jf. merknaden til § 4 fjerde ledd.

Etter andre ledd andre punktum skal stats- forvalters melding inneholde en kort omtale av hva saken gjelder.

Det følger av tredje ledd at melding etter første ledd gis når straffesaken er rettskraftig avgjort eller endelig henlagt. For saker som er henlagt, er det et krav at påtalemyndigheten anser at det er klar sannsynlighetsovervekt for at barnet er utsatt for lovbrudd som nevnt i § 4 første ledd bokstav a til c.

I fjerde ledd går det frem at statsforvalteren skal gi melding når tilsynssaken er ferdigbehand- let. Se merknaden til § 4 tredje ledd om hva som menes med at en tilsynssak er ferdigbehandlet.

Etter femte ledd kan departementet i forskrift gi nærmere regler om politiets og statsforvalters meldeplikt etter paragrafen. I forskriften kan det reguleres nærmere hvilke saker som omfattes av meldeplikten og hvilken informasjon meldingen skal inneholde.

74 Prop. 141 L 2024–2025 Lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn

(barnevoldsundersøkelsesloven)

Til § 8

Paragrafen er omtalt under punkt 7.9 og gjelder Helsetilsynets underretning om igangsatt under- søkelse.

Etter første ledd første punktum skal Helse- tilsynet så vidt mulig underrette berørte perso- ner og offentlige virksomheter samt andre som kan tenkes å kunne opplyse saken. Presiseringen «så vidt mulig» sikter til der det ikke er mulig å oppnå kontakt med de som skal underrettes. Underretningsplikten gjelder kun i de tilfeller hvor Helsetilsynet finner grunn til å undersøke en sak.

Hvilke offentlige virksomheter som bør under- rettes må vurderes konkret fra sak til sak. Helse- tilsynet skal ikke bare kontakte offentlige virk- somheter og personer som er omtalt i straffe- saken eller tilsynssakens dokumenter, men kan også kontakte andre det er grunn til å anta har eller burde hatt kjennskap til saken.

Berørte personer kan foruten det konkrete barnet være søsken, foreldre eller andre med for- eldreansvar og andre familiemedlemmer. Det skal legges til rette for at barnet får uttale seg, jf. § 11. I dette ligger også en plikt til å underrette barnet på en egnet måte når undersøkelsen starter. Det kan i praksis være behov for at Helsetilsynet kontakter barnet via foreldrene, særlig hvis barnet er lite. Helsetilsynet må være tydelige i sin kommunika- sjon med både barnet og foreldrene at barnet har en ubetinget rett til å uttale seg.

I underretningen bør det opplyses om at det ikke er forklaringsplikt, men en adgang til å for- klare seg om saken uten hinder av taushetsplikt, jf. § 10. I underretningen til berørte offentlige virksomheter, bør det også opplyses om at Helse- tilsynet etter anmodning og uten hinder av taus- hetsplikt skal gis tilgang til opplysninger og doku- mentasjon i saken, jf. § 9.

Det følger av første ledd andre punktum at slik underretning skal gis så snart som mulig. Det er ikke stilt formkrav til hvordan underretningen gis. Dette kan skje på den mest hensiktsmessige måte for eksempel ved e-post, brev eller telefon. Det skal gis særskilt underretning til dem under- søkelsen angår. Dette innebærer at det ikke er til- strekkelig at informasjon om at undersøkelse settes i verk er allment kjent gjennom media eller på annen måte.

Det er ingen forklaringsplikt for Helsetilsynet, men etter andre ledd skal de som er nevnt i første ledd gis adgang til å uttale seg om saken. Det er ingen formkrav knyttet til uttaleretten, og det er opp til de som vil uttale seg om de gjør det skriftlig

eller muntlig. Dersom adgangen til å uttale seg om saken ikke benyttes innen rimelig tid, kan undersøkelsene ferdigstilles.

Til § 9

Paragrafen er omtalt under punkt 7.10. Første ledd første punktum regulerer Helse-

tilsynets adgang til å innhente taushetsbelagte opplysninger for å opplyse saker som skal under- søkes etter denne loven. På anmodning fra Helse- tilsynet skal offentlige virksomheter uten hinder av taushetsplikt gi Helsetilsynet opplysninger i en sak som undersøkes. Helsetilsynets tilgang til opplysninger etter bestemmelsen, gjelder også hvis Helsetilsynet må foreta en forundersøkelse for å avklare om en sak skal undersøkes. Det følger av første ledd andre punktum at det ikke kan utleveres opplysninger som er underlagt plikt til hemmelighold i medhold av domstolloven § 128. Utleveringsplikten gjelder ikke opplysninger nevnt i politiregisterloven § 23 andre ledd første punktum, jf. første ledd tredje punktum.

I anmodningen kan det settes en frist for inn- sending av etterspurte opplysninger. Bestemmel- sen åpner ikke for innhenting av enhver informa- sjon. Det er de opplysninger som er nødvendig for at Helsetilsynet skal utføre sine undersøkelser etter denne loven som kan innhentes, jf. femte ledd. Eksempler på opplysninger kan være pasient- journaler, møtereferater og andre interne doku- menter, uttalelser fra privatpersoner og offentlige virksomheter i tilsynssaker, barnevernsdokumen- ter mv. Utlån av straffesaksdokumenter er regu- lert i tredje ledd.

Det følger av andre ledd at Folkeregisteret etter anmodning og uten hinder av taushetsplikt skal gi Helsetilsynet tilgang til opplysninger i en sak som undersøkes. Dette kan f.eks. være opp- lysninger om slektskapsforhold, adopsjon eller foreldreansvar.

Det følger av tredje ledd at politiet etter anmod- ning skal låne ut straffesaksdokumenter til Helse- tilsynet. Det betyr at Helsetilsynet må levere straffesaksdokumentene tilbake til politiet, og ikke avlevere dem til Arkivverket. Straffesaks- dokumentene skal ikke arkiveres i Helsetilsynet.

Unntakene fra politiets utlånsplikt er nevnt i tredje ledd. Helsetilsynet skal ikke motta materiale som er underlagt formålsbegrensninger etter straffeprosessloven § 216 i, jf. § 215 a fjerde ledd tredje punktum, § 216 m sjette ledd, § 216 o femte ledd første punktum og § 222 d femte ledd andre punktum. Helsetilsynet skal heller ikke motta saks- opplysninger som er unntatt fra innsyn etter straffe-

2024–2025 Prop. 141 L 75 Lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn

(barnevoldsundersøkelsesloven)

prosessloven § 242 a, eller som er gradert etter sikkerhetsloven eller beskyttelsesinstruksen, eller dokumenter som inneholder opplysninger som kan føre til at identiteten til vitner som har forklart seg anonymt, jf. straffeprosessloven § 130 a eller § 234 a, blir kjent for Helsetilsynet.

Det følger av fjerde ledd at Helsetilsynet kan anmode om bistand fra andre offentlige virksom- heter for å opplyse en sak som undersøkes. Helse- tilsynet kan også innhente nødvendig spesialist- kompetanse og be om sakkyndig bistand og uttalelser. Disse vil da ha taushetsplikt om det de får kjennskap til under utførelsen av sitt arbeid, jf. § 12.

Femte ledd presiserer at tiltak etter denne para- grafen bare kan utføres i den utstrekning det er nødvendig for at Helsetilsynet skal kunne gjen- nomføre sine undersøkelser etter denne loven og at tiltaket må stå i rimelig forhold til det som søkes oppnådd. Det vil si at det kun er de opplys- ninger som er nødvendige for å gjennomføre undersøkelse av en sak som kan innhentes uten hinder av taushetsplikt

Helsetilsynet må i anmodningen angi så pre- sist som mulig hvilke opplysninger de trenger.

Til § 10

Paragrafen er omtalt under punkt 7.11. Første ledd første punktum fastslår at enhver

uten hinder av taushetsplikt kan avgi forklaring til Helsetilsynet om opplysninger som er nødvendige for undersøkelser etter denne loven. Det inne- bærer en adgang til å avgi forklaring, men ikke en plikt. Det er opp til den som innehar opplys- ningene, om vedkommende vil gi Helsetilsynet til- gang til dem.

De som utfører tjeneste eller arbeide for Helsetilsynet etter denne loven må presisere for de som vil forklare seg at adgangen til å forklare seg uten hinder av taushetsplikt kun gjelder infor- masjonen som er nødvendig for undersøkelsene.

Adgangen til å avgi forklaring uten hinder av taushetsplikten gjelder enhver, og omfatter de som har lovpålagt taushetsplikt etter blant annet forvaltningsloven, barnevernsloven, familievern- kontorloven, helsepersonelloven, krisesenter- loven og taushetsplikt som forutsetningsvis følger av straffeloven § 211. Adgangen gjelder dermed blant annet for ansatte i offentlig virksomheter, samt helsepersonell, prester, forstandere i tros- samfunn og advokater. Adgangen gjelder også opplysninger som nevnt i straffeprosessloven § 119 første ledd og tvisteloven § 22-5 første ledd, jf. første ledd andre punktum.

I første ledd tredje punktum er det gjort unntak for opplysninger som noen har fått tilgang til i for- bindelse med oppdrag som forsvarer i straffesak. Slike opplysninger kan likevel bare utleveres der- som den som har krav på hemmelighold sam- tykker.

I første ledd fjerde punktum presiseres det at det ikke kan utleveres opplysninger som er under- lagt taushetsplikt etter ekomloven § 3-10 eller hemmelighold i medhold av domstolloven § 128.

Det følger av paragrafens andre ledd at den som forklarer seg har rett til å la seg bistå under forklaringen. Det vil være opp til den enkelte selv å avgjøre om vedkommende vil la seg bistå og av hvem. Som eksempel kan vedkommende la seg bistå av advokat, en tillitsvalgt eller et familiemed- lem. Det er et vilkår for rettigheten at valget av bistand ikke vesentlig forsinker undersøkelsen. Vedkommende må selv dekke utgiftene ved slik bistand.

Til § 11

Paragrafen er omtalt under punkt 7.12. Første ledd fastslår at barn som er berørt av en

undersøkelse etter denne loven, har rett til å uttale seg til Helsetilsynet. Denne retten samsvarer med barnekonvensjonen artikkel 12 og Grunnloven § 104, og må praktiseres i tråd med disse bestem- melsene. Det er frivillig for barn å uttale seg, og retten til å uttale seg gjelder uavhengig av om for- eldrene samtykker til det. Foreldrene kan ikke kreve å være til stede under samtalen.

Andre ledd hjemler Helsetilsynets plikt til å til- rettelegge for at barnet får tilstrekkelig og tilpas- set informasjon og fritt kan gi uttrykk for sine meninger. Samtaler med barnet må gjennomføres på en barnefaglig forsvarlig måte som hensyntar barnets alder og modenhet. Barnet skal bli lyttet til, og barnets meninger skal vektlegges i samsvar med barnets alder og modenhet. Etter barne- konvensjonen artikkel 30 har barn som tilhører en minoritet eller urfolk rett til å bruke sitt eget språk, sin egen kultur og praktisere sin religion.

Barnets rett til å uttale seg må gå frem av underretningen etter § 8 og gis orientering om til de som forklarer seg for Helsetilsynet etter § 10.

Til § 12

Paragrafen er omtalt under punkt 7.13. Første ledd første punktum slår fast at enhver

som utfører tjeneste eller arbeid for Helsetilsynet etter denne loven, har taushetsplikt etter forvalt- ningsloven om det vedkommende får kjennskap til

76 Prop. 141 L 2024–2025 Lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn

(barnevoldsundersøkelsesloven)

under utførelse av sitt arbeid. Første ledd andre punktum gjør unntak fra forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 6. Dette må ses i sammenheng med vernet mot bruk av opplysninger som bevis i straffesak som følger av lovforslaget § 14. Unntaket påvirker ikke Helsetilsynets plikt til å varsle i med- hold av avvergingsplikten i straffeloven § 196 eller meldeplikten etter barnevernsloven § 13-2.

Første ledd tredje punktum innebærer at opp- lysninger Helsetilsynet har mottatt fra politiet ikke kan utleveres til forskning. Etter samme punktum gjelder heller ikke unntaket fra taushetsplikten etter forvaltningsloven § 13 a nr. 1 for opplys- ninger som Helsetilsynet har mottatt fra politiet. Unntakene omfatter både opplysninger som inn- går i straffesaksdokumenter Helsetilsynet har mottatt til utlån fra politiet i henhold til § 9 tredje ledd og andre opplysninger politiet har gitt i med- hold av § 9 første ledd.

Det følger av andre ledd at når personer som nevnt i første ledd mottar opplysninger som er undergitt strengere taushetsplikt enn det som følger av forvaltningsloven, skal tilsvarende strenge taushetsplikt gjelde.

Helsetilsynet kan gjøre unntak fra dette hvis tungtveiende offentlige hensyn tilsier at opplys- ningene bør kunne gis videre eller opplysningene er nødvendige for å forklare årsaken til hendelsen. Det foreligger tungtveiende offentlige hensyn der- som hensynene og interessene som taler for å sette taushetsplikten til side veier vesentlig tyngre enn hensynene som taler for å bevare taushet. Et eksempel kan være at det foreligger risiko for nye alvorlige hendelser. Dette vil ikke nødvendigvis være sammenfallende med situasjoner avvergingsplikten etter straffeloven § 196 skal dekke. Hvorvidt en situasjon tilsier at taushets- plikten kan settes til side må basere på en konkret vurdering av den aktuelle situasjonen. Det må utøves varsomhet fra Helsetilsynets side ved bruk av dette unntaket slik at taushetsplikten ikke uthules. Det er bare anledning til å utlevere de opplysningene som er nødvendige for å avverge skade eller forklare årsaken til hendelsen.

Det følger av tredje ledd at personer som nevnt i første ledd i tillegg har taushetsplikt om alle opp- lysninger som er fremkommet under forklaring for Helsetilsynet. Denne taushetsplikten går lengre enn det som følger av forvaltningslovens bestem- melser og særlovgivningens regler om taushets- plikt. Det kan være opplysninger om navn og adresse til involverte personer i en sak, beskrivelse av (kritikkverdige) forhold ved en offentlig virksomhet eller arbeidsgiver osv. Det følger videre av tredje ledd at opplysninger avgitt

under slik forklaring kan videreformidles dersom tungtveiende offentlige hensyn tilsier at opplys- ningene bør kunne gis videre eller opplysningene er nødvendige for å forklare årsaken til hendelsen, jf. omtalen av dette under merknaden til andre ledd.

Det følger av fjerde ledd at unntakene i taus- hetsplikten etter andre og tredje ledd ikke gjelder for opplysninger som er utlevert fra politiet.

Etter femte ledd er taushetsplikt som nevnt i andre og tredje ledd ikke til hinder for at opplys- ningene bringes videre i den grad den som har krav på taushet samtykker, opplysningene har statistisk form eller opplysningene er alminnelig tilgjengelige andre steder.

Til § 13

Paragrafen er omtalt under punkt 7.14. Første ledd slår fast at Helsetilsynet kan

behandle personopplysninger som er nødvendige for å utføre oppgaver etter denne loven. Hvilke opplysninger dette konkret vil kunne være, må vurderes i lys av oppgavene som er tillagt Helse- tilsynet etter loven. Paragrafen åpner også for at Helsetilsynet kan behandle særlige kategorier av personopplysninger og personopplysninger om straffedommer og lovovertredelser eller til- knyttede sikkerhetstiltak, jf. personvernforord- ningen artikkel 9 og 10.

Andre ledd utpeker Helsetilsynet som behand- lingsansvarlig for opplysninger som behandles etter denne loven.

Det følger av tredje ledd at personopplysninger om avdøde personer skal lagres slik at det ikke er mulig å identifisere de registrerte i lengre perio- der enn det som er nødvendig for Helsetilsynets arbeid etter loven. Bakgrunnen for bestemmelsen er at personvernforordningens bestemmelser i utgangspunktet ikke kommer direkte til anven- delse for opplysninger om avdøde personer. Uttrykket «personopplysninger» skal forstås som i personvernforordningen artikkel 4 nr. 1.

Til § 14

Paragrafen er nærmere omtalt under punkt 7.15. Paragrafen innebærer at opplysninger som

Helsetilsynet mottar etter §§ 9 og 10 og som er underlagt taushetsplikt, ikke vil kunne kreves fremlagt fra Helsetilsynet som bevis i en senere straffesak. Bestemmelsen er en særregel som skal gå foran reglene i straffeprosessloven § 118.

Bevisforbudet gjelder generelt, og ikke bare i saker mot den som har gitt opplysningene.

2024–2025 Prop. 141 L 77 Lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn

(barnevoldsundersøkelsesloven)

Bestemmelsen er ikke til hinder for at opp- lysninger som politiet har fått på selvstendig grunnlag eller via andre kilder, brukes i en senere straffesak. Bestemmelsen medfører ikke noe generelt bevisforbud for visse opplysninger og er ikke til hinder for at en person som gir informa- sjon til Helsetilsynet, ellers må forklare seg om samme forhold etter de alminnelige reglene om bevistilgang i en annen sammenheng. Tilsvarende kan det tenkes at dokumenter som blir oversendt Helsetilsynet, også kan måtte legges fram av andre instanser som bevis i en senere straffesak. Slike dokumenter kan også bli oversendt politiet og dermed bli en del av en straffesak. Dette vil da skje helt uavhengig av oversendelsen til Helsetil- synet, og vil måtte avgjøres ut fra alminnelige regler om bevistilgang.

Til § 15

Paragrafen er omtalt under punkt 7.16. Første ledd hjemler et forbud mot sanksjoner

fra arbeidsgiver som følge av arbeidstakerens for- klaring til Helsetilsynet etter § 10.

I andre ledd bokstav a fremgår det at forbudet ikke gjelder tiltak som arbeidsgiver iverksetter for å forbedre arbeidstakerens kvalifikasjoner eller kompetanse. Forbudet gjelder heller ikke tiltak som følge av at de mottatte opplysningene viser at arbeidstakeren ikke oppfyller de helsemessige kravene for å inneha sin stilling, jf. andre ledd bok- stav b. Etter andre ledd bokstav c gjelder ikke for- budet sanksjoner som følge av at de mottatte opp- lysningene viser at arbeidstakeren har opptrådt grovt uaktsomt i forbindelse med hendelsen eller forholdet. Vilkåret om grov uaktsomhet trekker en nedre grense for atferdsnormen. Forbudet gjelder heller ikke dersom Helsetilsynet blir kjent med omstendigheter knyttet til arbeidstakeren eller dennes handlinger eller unnlatelser på annen måte enn gjennom arbeidstakerens forklaring etter § 10, jf. andre ledd bokstav d.

Til § 16

Paragrafen er omtalt under punkt 7.17. Det følger av paragrafen at Helsetilsynet

innenfor rammen av taushetsplikt etter § 12 skal holde relevante offentlige myndigheter under- rettet om alvorlige forhold som avdekkes i løpet av undersøkelsen, og sine egne foreløpige vurde- ringer av disse. Bestemmelsen er en sikkerhets- ventil. At det er nødvendig for sikkerhet og kvali- tet i tjenestene og barns rettssikkerhet innebærer at det må være en stor grad av sannsynlighet at

det kan inntreffe alvorlige hendelser dersom det ikke settes i verk tiltak.

Spørsmålet om relevant offentlig myndighet skal underrettes, må vurderes fortløpende under- veis i undersøkelsesarbeidet. Bestemmelsen stiller ingen formkrav til hvordan underretning skal gis. Underretningen må gis innen rammen for taushetsplikt etter § 12, men må gis på en slik måte at det er mulig for relevant offentlig myndig- het å følge opp underretningen for å ivareta sikkerhet og kvalitet i tjenestene eller barns retts- sikkerhet.

Bestemmelsen er begrenset til å gi under- retning om alvorlige forhold til offentlige myndig- heter. Bestemmelsen angir ikke hvilke offentlige myndigheter som kan informeres. Dette kan være kommunale eller statlige myndigheter eller rele- vant tilsynsmyndighet, og må vurderes konkret i den enkelte sak. Helsetilsynet kan ikke varsle poli- tiet ved mistanke om straffbare handlinger som ikke er omfattet av avvergingsplikten etter straffe- loven § 196 etter bestemmelsen. De som utfører tjeneste eller arbeide for Helsetilsynet etter denne loven har også plikt til å varsle i medhold av avvergingsplikten i straffelovens § 196 eller meldeplikten etter barnevernsloven § 13-2, jf. merknaden til § 12.

De som utfører tjeneste eller arbeid for Helsetilsynet etter denne loven må overholde taushetsplikten i § 12 i den underretningen som foretas etter bestemmelsen. Bestemmelsen er således ikke et eget unntak fra taushetsplikten. Etter § 12 første ledd kan informasjon gis videre i henhold til de generelle unntakene i forvalt- ningsloven med unntak av forvaltningsloven § 13 b nr. 6 og forvaltningsloven § 13 a nr. 1 og § 13 d for opplysninger som er utlevert fra poli- tiet etter §§ 9 eller 10. Dette betyr blant annet at opplysninger kan videreformidles for det formål de er innhentet for. For taushetsplikt knyttet til forklaringer gitt etter § 10 kan opplysninger gis videre dersom tungtveiende offentlige hensyn til- sier at opplysningene bør gis videre, jf. § 12 tredje ledd.

Til § 17

Paragrafen er omtalt under punkt 7.18. Paragrafen begrenser den registrertes rett til

innsyn etter personvernforordningen artikkel 15 i opplysninger Helsetilsynet får utlevert fra politiet. Unntaket omfatter både opplysninger som inngår i straffesaksdokumenter Helsetilsynet har mottatt til utlån fra politiet etter § 9 tredje ledd og andre opplysninger politiet har utlevert i medhold av § 9

78 Prop. 141 L 2024–2025 Lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn

(barnevoldsundersøkelsesloven)

første ledd. Dersom den registrerte ønsker å få innsyn i disse opplysningene, vil vedkommende i stedet måtte be om innsyn hos politiet eller påtale- myndigheten.

Til § 18

Det følger av § 18 at loven gjelder fra den tiden Kongen bestemmer. Kongen kan sette de enkelte bestemmelsene i kraft til forskjellig tid.

Til § 19

Paragrafen er omtalt under punkt 7.18.

Fra den tiden loven trer i kraft, gjøres det endringer i offentleglova § 2 fjerde ledd fjerde punktum slik at straffesaksdokumenter som lånes ut fra politiet til Helsetilsynet etter denne loven unntas fra offentleglovas virkeområde. Innsyn i disse dokumentene vil følge reglene i straffe- prosessloven og politiregisterforskriften. Bestem- melsen innebærer at det ikke vil kunne gis innsyn i straffesaksdokumenter etter offentleglova, og at slike henvendelser i stedet vil måtte rettes til poli- tiet eller påtalemyndigheten.

2024–2025 Prop. 141 L 79 Lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn

(barnevoldsundersøkelsesloven)

Barne- og familiedepartementet

t i l r å r :

At Deres Majestet godkjenner og skriver under et framlagt forslag til proposisjon til Stortinget om lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap, vold, overgrep og omsorgs- svikt mot barn (barnevoldsundersøkelsesloven).

Vi HARALD, Norges Konge,

s t a d f e s t e r :

Stortinget blir bedt om å gjøre vedtak til lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn (barnevoldsundersøkelsesloven) i samsvar med et vedlagt forslag.

80 Prop. 141 L 2024–2025 Lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn

(barnevoldsundersøkelsesloven)

Forslag til lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn

(barnevoldsundersøkelsesloven)

§ 1 Lovens formål Lovens formål er å bidra til å identifisere

systemsvikt og lærings- og forbedringspunkter i offentlige virksomheters arbeid for å forebygge drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn.

§ 2 Saklig virkeområde Loven gjelder Statens helsetilsyns under-

søkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker der barn har blitt utsatt for drap, vold, over- grep eller alvorlig omsorgssvikt.

Private rettssubjekter som yter tjenester på vegne av det offentlige, skal likestilles med offent- lige virksomheter etter denne loven.

§ 3 Geografisk virkeområde Loven gjelder i Norge, medregnet Svalbard og

Jan Mayen.

§ 4 Hvilke saker Statens helsetilsyn kan undersøke Statens helsetilsyn kan undersøke offentlige

virksomheters arbeid i saker der barn har blitt a. drept eller forsøkt drept b. utsatt for andre lovbrudd med dødsfølge c. utsatt for lovbrudd som nevnt i straffeloven

kapittel 24 til 26, når saken har hatt alvorlige konsekvenser for barns liv og helse

d. utsatt for alvorlig omsorgssvikt Undersøkelse av saker som har blitt etter-

forsket av politiet, kan først skje når straffesaken er rettskraftig avgjort eller endelig henlagt.

Saker som har vært gjenstand for tilsyn hos statsforvalteren, kan først undersøkes når de er ferdigbehandlet av statsforvalteren.

Statens helsetilsyn kan også undersøke saker som er rettskraftig avgjort, endelig henlagt eller ferdigbehandlet av statsforvalteren før lovens ikrafttredelse.

§ 5 Gjennomføring av undersøkelsene Statens helsetilsyn skal undersøke saker som

nevnt i § 4 med sikte på å avdekke årsaksfaktorer, bakenforliggende forhold og hendelsesforløp av betydning for offentlige virksomheters arbeid for

å forebygge drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn.

Undersøkelsene skal særlig avklare om det foreligger svikt eller andre kritikkverdige forhold på systemnivå i en eller flere offentlige virksom- heter og i samhandlingen mellom offentlige virk- somheter.

Statens helsetilsyn skal i sine undersøkelser av saker etter denne loven ikke ta stilling til eller uttale seg om sivilrettslig ansvar eller strafferetts- lig skyld.

Statens helsetilsyn skal innenfor rammene av § 4 selv avgjøre hvilke saker som skal undersøkes, tidspunktet for og omfanget av undersøkelsen samt hvordan den skal gjennomføres. Statens helsetilsyn kan ikke instrueres i faglige spørsmål i sitt arbeid etter denne loven.

Departementet kan gi forskrift om Statens helsetilsyns undersøkelser etter paragrafen her.

§ 6 Formidling og rapportering Statens helsetilsyn skal innenfor rammen av

taushetsplikt etter § 12 formidle sine analyser og funn til offentlige virksomheter som har vært gjen- stand for undersøkelse.

Statens helsetilsyn skal offentliggjøre anony- miserte rapporter på bakgrunn av sine under- søkelser etter denne loven. Rapportene skal beskrive eventuell systemsvikt og inneholde anbe- falinger om tiltak som kan gjøre offentlige virk- somheter bedre i stand til å forebygge drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn.

§ 7 Melding til Statens helsetilsyn Politiet skal gi melding til Statens helsetilsyn om

alle saker som nevnt i § 4 første ledd bokstav a og b. I tillegg kan politiet melde om saker som nevnt i § 4 første ledd bokstav c. Meldingen skal inneholde en kort omtale av hva saken gjelder, hvilke straffebud saken gjelder og hvordan saken er avgjort.

Statsforvalteren skal gi melding til Statens helsetilsyn om saker som nevnt i § 4 første ledd bokstav c og d. Meldingen skal inneholde en kort omtale av hva saken gjelder.

2024–2025 Prop. 141 L 81 Lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn

(barnevoldsundersøkelsesloven)

Meldingen etter første ledd gis når straffe- saken er rettskraftig avgjort eller endelig henlagt. Henlagte saker kan bare meldes inn dersom påtalemyndigheten anser at det er klar sann- synlighetsovervekt for at et barn er utsatt for lov- brudd som nevnt i § 4 første ledd bokstav a til c.

Meldingen etter andre ledd skal gis når en til- synssak er ferdigbehandlet av statsforvalteren.

Departementet kan gi forskrift om meldeplikt etter denne paragrafen.

§ 8 Underretning og mulighet til å uttale seg Når Statens helsetilsyn har iverksatt under-

søkelse av en sak etter denne loven, skal Statens helsetilsyn så vidt mulig underrette berørte perso- ner og offentlige virksomheter samt andre som kan tenkes å kunne opplyse saken. Slik under- retning skal gis så snart som mulig.

Innen undersøkelsen avsluttes, skal personer og virksomheter som nevnt i første ledd gis adgang til å uttale seg om saken.

§ 9 Tiltak for å fremskaffe opplysninger Statens helsetilsyn skal etter anmodning og

uten hinder av taushetsplikt gis tilgang til opp- lysninger fra offentlige virksomheter i en sak som undersøkes etter denne loven. Det kan ikke utleveres opplysninger som er underlagt plikt til hemmelighold i medhold av domstolloven § 128. Plikten til å gi tilgang til opplysninger gjelder ikke opplysninger som nevnt i politiregisterloven § 23 andre ledd første punktum.

Statens helsetilsyn skal etter anmodning og uten hinder av taushetsplikt gis tilgang til opp- lysninger i Folkeregisteret i en sak som under- søkes.

Politiet skal etter anmodning låne ut straffe- sakens dokumenter til Statens helsetilsyn, med unntak av materiale som er underlagt formåls- begrensninger etter straffeprosessloven § 216 i, jf. § 215 a fjerde ledd tredje punktum, § 216 m sjette ledd, § 216 o femte ledd første punktum og § 222 d femte ledd andre punktum. Statens helsetilsyn skal ikke motta saksopplysninger som er unntatt fra innsyn etter straffeprosessloven § 242 a, eller som er gradert etter sikkerhetsloven eller beskyttelsesinstruksen. Statens helsetilsyn skal ikke motta dokumenter som inneholder opplys- ninger som kan føre til at identiteten til vitner som har forklart seg anonymt, jf. straffeprosessloven § 130 a eller § 234 a, blir kjent for Statens helse- tilsyn.

Statens helsetilsyn kan anmode om bistand fra andre offentlige virksomheter og benytte nødven- dig sakkyndig bistand for å opplyse saken.

Tiltak etter denne paragrafen kan bare utføres i den utstrekning det er nødvendig for at Statens helsetilsyn skal kunne gjennomføre sine under- søkelser etter denne loven og tiltaket står i rimelig forhold til det som søkes oppnådd.

§ 10 Adgang til å avgi forklaring Enhver kan uten hinder av taushetsplikt, avgi

forklaring til Statens helsetilsyn om opplysninger som er nødvendige for undersøkelser etter denne loven. Dette gjelder også opplysninger som nevnt i straffeprosessloven § 119 første ledd og tviste- loven § 22-5 første ledd. Opplysninger som noen har fått tilgang til i forbindelse med oppdrag som forsvarer i straffesak, kan likevel bare utleveres dersom den som har krav på hemmelighold, sam- tykker. Det kan ikke utleveres opplysninger som er underlagt taushetsplikt etter ekomloven § 3-10 eller plikt til hemmelighold i medhold av domstol- loven § 128.

Enhver som forklarer seg for Statens helse- tilsyn, har rett til å la seg bistå under forklaringen, med mindre dette vesentlig forsinker saken.

§ 11 Barns rett til å uttale seg Barn som er berørt av en undersøkelse etter

denne loven, har rett til å uttale seg. Statens helsetilsyn skal legge til rette for at

barnet får tilstrekkelig og tilpasset informasjon og fritt kan gi uttrykk for sine meninger. Barnet skal bli lyttet til, og barnets meninger skal vektlegges i samsvar med barnets alder og modenhet.

§ 12 Taushetsplikt Enhver som utfører tjeneste eller arbeid for

Statens helsetilsyn etter denne loven, har taus- hetsplikt etter forvaltningsloven om det vedkom- mende får kjennskap til under utførelsen av sitt arbeid. Forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 6 gjelder likevel ikke. Forvaltningsloven § 13 a nr. 1 og § 13 d gjelder ikke for opplysninger som er utlevert fra politiet etter §§ 9 eller 10.

Når personer som nevnt i første ledd mottar opplysninger som er undergitt strengere taushets- plikt enn det som følger av forvaltningsloven, skal tilsvarende strenge taushetsplikt gjelde, med mindre tungtveiende offentlige hensyn tilsier at opplysningene bør kunne gis videre eller opplys- ningene er nødvendige for å forklare årsaken til hendelsen.

Personer som nevnt i første ledd har i tillegg taushetsplikt om alle opplysninger som er frem- kommet under forklaring for Statens helsetilsyn, med mindre tungtveiende offentlige hensyn tilsier at opplysningene bør kunne gis videre eller opp-

82 Prop. 141 L 2024–2025 Lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn

(barnevoldsundersøkelsesloven)

lysningene er nødvendige for å forklare årsaken til hendelsen.

Unntakene fra taushetsplikten etter andre og tredje ledd gjelder ikke for opplysninger som er utlevert fra politiet.

Taushetsplikt som nevnt i andre og tredje ledd er ikke til hinder for at opplysningene bringes videre i den grad den som har krav på taushet samtykker, opplysningene har statistisk form eller opplysningene er alminnelig tilgjengelig andre steder.

§ 13 Behandling av personopplysninger Statens helsetilsyn kan behandle personopp-

lysninger som er nødvendige for å utføre opp- gaver etter denne loven. Dette gjelder også personopplysninger som nevnt i personvern- forordningen artikkel 9 og 10.

Statens helsetilsyn er behandlingsansvarlig for behandling av personopplysninger etter denne loven.

Personopplysninger om avdøde personer skal lagres slik at det ikke er mulig å identifisere de registrerte lenger enn det som er nødvendig for arbeidet til Statens helsetilsyn etter denne loven.

§ 14 Forbud mot bruk av opplysninger som bevis i straffesak

Opplysninger Statens helsetilsyn mottar etter §§ 9 og 10 kan ikke brukes som bevis i en senere straffesak.

§ 15 Forbud mot sanksjoner fra arbeidsgiver En arbeidstaker som avgir forklaring etter

§ 10, skal ikke som følge av dette utsettes for noen form for sanksjoner fra arbeidsgiverens side.

Første ledd gjelder ikke a. tiltak som arbeidsgiveren iverksetter med

hovedformål å forbedre arbeidstakerens kvali- fikasjoner og kompetanse

b. tiltak som følge av at de mottatte opplys- ningene viser at arbeidstakeren ikke oppfyller helsemessige krav til å inneha sin stilling

c. sanksjoner som følge av at de mottatte opplys- ningene viser at arbeidstakeren selv har opp- trådt grovt uaktsomt i forbindelse med den alvorlige hendelsen eller det alvorlige for- holdet

d. dersom omstendigheter knyttet til arbeids- takeren eller dennes handlinger eller unn- latelser er blitt kjent på annen måte enn gjennom arbeidstakerens forklaring etter § 10.

§ 16 Informasjon til relevant offentlig myndighet Statens helsetilsyn skal innenfor rammen av

taushetsplikt etter § 12 holde relevante offentlige myndigheter underrettet om alvorlige forhold som avdekkes i løpet av undersøkelsen, og sine egne foreløpige vurderinger av disse, i den grad dette anses nødvendig for sikkerhet og kvalitet i tjenestene eller barns rettssikkerhet.

§ 17 Begrensninger i innsynsretten Retten til innsyn etter personvernforordningen

artikkel 15 omfatter ikke opplysninger Statens helsetilsyn får utlevert fra politiet etter § 9.

§ 18 Ikraftsetting Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer.

Kongen kan sette i kraft de enkelte bestemmel- sene til forskjellig tid.

§ 19 Endringer i andre lover Fra den tiden loven trer i kraft, gjøres følgende

endringer i lov 19. mai 2006 nr. 16 om rett til inn- syn i dokument i offentleg verksemd:

§ 2 fjerde ledd fjerde punktum skal lyde: Lova gjeld ikkje for dokument som blir behandla av Etterretningstenesta etter etterretnings- tjenesteloven, eller for straffesaksdokument som blir lånte ut frå politiet til Statens kommisjon for partnardrap eller til Statens helsetilsyn etter barne- voldsundersøkelsesloven § 9.

Bestilling av publikasjoner Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon publikasjoner.dep.no Telefon: 22 24 00 00 Publikasjonene er også tilgjengelige på www.regjeringen.no Trykk: Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon – 05/2025

SVANEMERKET

Trykksak 2041 0446